Algérie-krigen startet i 1954 mellom Frankrike og tilhengere av et selvstendig Algerie og endte med at Algerie ble uavhengig i juli 1962.

Med dette tok det franske kolonistyret slutt etter 130 år. Sporene etter krigen er fortsatt dype i begge land og preger det bilaterale forholdet den dag i dag.

Felles på begge sider av Middelhavet er følelsen av at det finnes un passé qui ne passe pas, eller på godt norsk en fortid som ikke går over.

Dype sår

På fransk side etterlot krigen sår som ikke bare kunne feies under teppet med tanke på omfanget av volden som ble brukt mot kjempende og mot sivile i Algerie.

Franskmenn ble i tillegg splittet mellom de som i flere generasjoner hadde knyttet bånd til Algerie og måtte forlate landet i full hast etter 1962 og befolkningen i den europeiske delen av Frankrike, som brydde seg fint lite om deres skjebne.

Det var også et hav mellom de som forsvarte universelle franske verdier arvet fra opplysningstiden og revolusjonene i 1789 og 1848 og de som valgte kolonialistiske interesser under dekning av å fremme sivilisasjon og kjempe for fransk territoriell integritet.

I likhet med flere episoder i fransk historie stod to Frankriker da opp mot hverandre. Det tok tid før man våget å se på krigen for det den var: noe som ikke kunne forsvares.

Et tegn på dette fra fransk side var at makthaverne i tiår nektet å anvende ordet «krig» og heller brukte uttrykket «hendelser» for å beskrive det som skjedde.

De siste årene – blant annet med president Hollande og Macron - har man utvist større vilje til å la historikerne belyse fakta. Men det er fortsatt en vei å gå med tanke på hva skolebøkene forteller franske elever om krigen.

Minnet om krigen lever videre

Ærlighet er mer enn noensinne viktig i et Frankrike som har blitt multikulturelt og som stiller seg spørsmål om islams plass og rolle i republikken.

På algerisk side ble minnet om krigen forvaltet av helter som kapret til seg makt og etablerte et system. Riktignok høstet de ære for å ha stått bak landets selvstendighet.

Men de òg har omskrevet historien for å sikre sin posisjon, dette til tross for stadig økende motstand fra egen befolkning.

Et paradoks er kanskje at minnet om Algerie-krigen på godt og ondt lever videre i den kollektive bevisstheten i begge land, men av ulike grunner.

For nostalgikere i Frankrike - som man fortsatt finner på ytre høyre fløy og som grunnla Nasjonal Front på 1970-tallet - betød fredsavtalen som ble undertegnet i Evian i 1962 at drømmen om et transkontinentalt Frankrike med imperiale ambisjoner ble knust.

Disse utgjør reaksjonære krefter som bruker krigen for å selge et idealisert Frankrike som ikke finnes. For algeriere som er fremtidsrettet og som støtter Hirak-bevegelsen representerer krigens vinnere nå en byrde som mange ønsker å legge bak seg for at et demokratisk Algerie skal kunne tre fram med nye ansikter.

Dødsstøtet for den fjerde republikk

Hva Algerie-krigen innebar for Frankrike omtales lite. To sentrale faktorer kan nevnes her. Den ene er innføringen av et nytt politisk system med etableringen av den femte republikk i 1958 og et sterkt presidentskap.

Algerie-krigen ble dødsstøtet for en vaklende fjerde republikk som var for svak til å kunne ta Frankrike inn i et tidsskille. Men prisen for det ble høy.

De Gaulle kom tilbake til makten for å forsvare et fransk Algerie og det franske imperiet, for straks å kvitte seg med begge. Han «svek» dermed alle de som trodde på ham i modernitetens navn.

Den andre faktoren som er nevneverdig er satsingen på en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk, som avkoloniseringen og atombomben gjorde mulig.

Indirekte bidro også de Gaulle - som ikke huskes for å brenne for europeisk integrasjon -, til at Frankrike kunne fokusere sin energi på et annet ambisjonsprosjekt som var mer realistisk og moralsk forsvarlig: å bygge opp Europa til å bli en global aktør.

Algerie-krigen lever fremdeles fordi mange av dem som opplevde den fortsatt er i live og preger utformingen av det kollektive minnet. Det er lov å håpe at man ikke vil måtte vente på at en hel generasjon dør ut før sårene kan leges.

Det er for tette bånd og for sterke interesser mellom Frankrike og Algerie til det.

Kunnskapen om Algerie-krigen kan derfor hjelpe med å belyse hvordan forsoningsprosesser etter interstatlige eller intrastatlige konflikter kan utspille seg.

For å hjelpe oss med denne oppgaven er ukens gjest i Frankrike Forklart Hélène Celdran. Hun er førsteamanuensis i fransk språk og litteratur ved Høgskolen i Østfold.

Denne episoden ble produsert før helgens terrorangrep i Frankrike.

Du finner episoden her.

Eller på Spotify eller Itunes.

Alle referanser som blir nevnt i denne episoden kan finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart.

PODCAST: Frankrike forklart