Britene er tradisjonelt franskmennenes beste fiende gjennom tidene hvis man teller antall kriger mellom dem.
(Foto: Christopher Furlong , AFP, NTB)
Frankrikes to viktige naboer i vest og øst
PODCAST: I et Europa som svekkes av covid og krigen mot Ukraina, er behovet for samkjøring mellom Frankrike og dets to naboer i vest og øst viktigere enn noen gang. Men hvor enkelt er det?
Frankrike, Tyskland og Storbritannia deltok inntil nylig i det samme politiske og økonomiske samarbeid i Europa (EU) og i den samme forsvarsalliansen for det transatlantiske området (NATO). Det skapte en potensiell for konvergens mellom de tre hovedstedene.
For Frankrike har et slikt interessefellesskap hatt betydning for egen status og for ønsket om å bygge opp EU til å bli en handlekraftig global aktør. Interessefellesskapet lever fremdeles i NATO med jevne opp- og nedturer. Det opphørte derimot i EU i februar 2020 da Brexit ble et faktum.
I et Europa som svekkes av covid og krigen mot Ukraina, er behovet for samkjøring mellom Frankrike og dets to naboer i vest og øst viktigere enn noen gang. Men hvor enkelt er det?
Kanalen skiller igjen
Britene er tradisjonelt franskmennenes beste fiende gjennom tidene hvis man teller antall kriger mellom dem. Storbritannia siktet til å beholde sitt maritime herredømme til enhver pris, samtidig som ingen kontinental makt i Europa skulle true britiske interesser. Bonapartes flerårige og mislykkede kamp for å kneble London var et eksempel på en slik rivalisering.
Forholdet mellom de to landene byr likevel ikke bare på konfrontasjon. De kjempet side om side i to verdenskriger og opplevde avkoloniseringen etter 1945 og overgangen til den kalde krigen som en nedgradering av sin rolle som global makt.
De trakk likevel ulike konklusjoner ut av dette. Franskmenn satset på den europeiske integrasjonsprosessen, mens britene så mot havet og USA. Britenes medlemskap i EU mellom 1973 og 2020 kan dermed forstås som en parentes i et varig skille mellom Paris og London.
Det ene tilhører kontinentet, det andre havet. Brexit formaliserte ønsket om å finne veien tilbake til britishness ved å bruke det som er igjen av det avdøde britiske imperium. Tiden vil vise om dette valget lønte seg.
I mellomtiden kompliserer Global Britain og senvirkningene av Brexit forholdet mellom Paris og London. Motsetningene ble mange og kom til syne i blant annet håndteringen av flyktninger over Kanalen, Nord-Irlands fremtid som grenseområde, franske fiskers adgang til britiske farvann eller AUKUS-krisen i september 2021.
Sistnevnte aktualiserte fremstillingen av Storbritannia som Perfidious Albion, som dolker allierte i ryggen for å få sin vilje. En nylig gjenvalgt Macron signaliserte at noen reell forbedring av det bilaterale forholdet ikke vil finne sted før en ny britisk statsminister flytter inn i 10 Downing Street.
Igjen på samme bølgelengde?
Frankrikes forhold til Tyskland er ikke like konfliktfylt som til Storbritannia, men heller ikke mindre komplekst. Sammen utgjør de kjernen i EU. Yngre generasjoner vet ofte ikke at dette samarbeidet skyldes et brudd med tradisjonell rivalisering. Den sistnevnte førte til tre kriger på 70 år (1870, 1914 og 1939).
Kull- og stålunionen i 1951 markerte et nytt kapittel mellom de to landene. Begge trengte den europeiske prosessen til å gjenreise sin stilling og sikre fred seg imellom og i Europa. Integrasjonen ga dem en felles ambisjon.
Det tysk-franske paret dominerte i EU frem til midten av 2000-tallet. I dag kan de ikke lenger bestemme EUs utforming alene. EU er for stort. Til gjengjeld kan ingenting skje uten dem.
Utfordringen på begge sider av Rhinen er heller å stole på hverandre og ha et felles syn på EUs fremtid. Det har ikke vært opplagt siden Maastricht-traktaten i 1992. Franske og tyske statsledere viste ofte lav entusiasme og kreativitet. Interessefellesskapet ble rammet av økt økonomisk ubalanse mellom de to landene. Man skjønte hverandre ikke så godt lenger eller snakket forbi hverandre.
Det var tilfellet med den tyske utenriksministeren Joschka Fishers visjon for EU i mai 2000, som ikke ble fulgt opp av president Chirac. Det skjedde også med president Macrons tale om EUs fremtid ved Sorbonne-universitetet i september 2017, som ble mottatt med taushet fra kansler Merkel. Fremskritt ble det jo, men de kom ofte i reaksjon til akutte kriser.
Utfallet av valget ved Bundestag i september 2021 og av presidentvalget i Frankrike i april 2022 kan være en korsvei. To erklærte europeere sitter nå i førersetet i Berlin og Paris med et godt forhold til lederne for den institusjonelle trekanten i EU (Europakommisjonen, Europaparlamentet og Det europeiske råd).
Det er første gang siden midten av 1980-tallet at man har et slikt utgangspunkt. Kvaliteten på det tysk-franske forholdet vil snart testes. 9. mai kom president Macron med nye forslag for EU. Blant dem er idéen om en politisk union for land som Ukraina, Moldova eller Georgia, som trenger en rask forankring til EU før de kan bli fullverdige medlemmer om noen år, men også for et Storbritannia utenfor EU.
Macron foreslo også å endre Lisboa-traktaten for å åpne for mer flertallsavgjørelser. Hva sier Berlin og kansler Scholz om dette?
Felles utfordringer
Brexit øker avstanden mellom britene på den ene siden og franskmenn og tyskerne på den andre. Det er uheldig når europeerne trenger at de tre stormaktene opptrer sammen i minst tre kriser. Den ene er Russlands krig mot Ukraina. Europeerne må gjøre alt som står i sin makt for å stanse Russlands ekspansjonisme uten å spre faren for krig.
Konflikten skaper ikke minst en alvorlig økonomisk krise som skyldes europeernes avhengighet overfor russisk gass. Inflasjonen som rammer energi- og matprodukter, kan i verste fall gjøre millioner av europeere fattige og forårsake hungersnød utenfor Europa.
Spørsmålet om hvilket forhold europeerne vil ha til Russland etter at krigen er over vil komme etter hvert. Et handlekraftig NATO, som nå styrkes av finsk og svensk medlemskap, er avgjørende på det nåværende tidspunkt. Men en styrking av Alliansen kan ikke bli den eneste opsjonen på bordet når man skal drøfte Europas fremtidige sikkerhetsarkitektur.
En annen utfordring er populismens fremgang. Storbritannia fikk kjenne den på kroppen med Brexit. Frankrike er i bedre stand, men protestpartiene fikk i år for første gang flertall ved første omgang av et presidentvalg.
Le Pen tapte mot Macron ved andre omgang, men økte sin oppslutning med 7,5 prosent i forhold til 2017. I Tyskland står de tradisjonelle regjeringspartiene fortsatt sterkere enn i Frankrike.
Men valgresultatet for det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) i Øst-Tyskland i september 2021 viste at misnøyen øker. I alle tre land bunner den i interne forhold, samtidig som den retter seg mot eliten, som får skylden for at mange føler seg forbigått og uglesett av globaliseringsprosessen. Kan man lære av hverandre?
Miljøkrise
En siste utfordring er miljøkrisen, der man trenger at de tre stormaktene opptrer som forbilder for å kutte egne CO₂-utslipp og at de samarbeider om å overbevise flest mulig andre land til å nå FNs klimamål.
Vi står dermed med tre land med sin egen historie, kultur og politisk virkelighet, men også tre land med felles utfordringer, som til en viss grad trenger hverandre for å få til løsninger.
For å snakke om hvor Storbritannia, Tyskland og Frankrike står på vei inn i sommeren 2022 og om hvordan de tre landene reagerer på innenriks- og utenrikspolitiske utfordringer, møttes podcastene Pod Britannia (Jan Erik Mustad og Øivind Bratberg), Tyskerne (Ingrid Brekke og Kai Hanno Schwind) og Frankrike forklart (Franck Orban) til debatt under et felles seminar på Kulturhuset i Oslo 11. mai 2022. Seminaret ble ledet av generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité, Kate Hansen Bundt.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
Om podcasten
I podkasten Frankrike Forklart møter du førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap Kjerstin Aukrust ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn Franck Orban ved Høgskolen i Østfold. De inviterer kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Du finner også podcasten på Itunes og Spotify, samt på Facebook, der alle referanser som gis i episodene blir lagt ut.
(Foto toppbildet: Tom Egil Jensen, Institutt for journalistikk)
