Fotballen har historisk sett vært en arena for stereotypisk tradisjonell maskulinitet, med grobunn for avsky mot homoseksualitet.  

I de beste fotballigaene verden over er det per i dag ingen åpent homofile spillere. Kanskje kan dette endre seg på sikt?

I en ny studie sier hele 93 prosent av 3 500 fotballfans at de vil gi homofile spillere sin støtte. Bare spillerens prestasjoner på banen er relevante, svarer de.

Samtidig peker tilhengerne på andre enn seg selv som bremseklossene for en positiv utvikling. De skylda på agenter og konservative klubber.

Samtidig kommer det også  fram av mange fans tror media er noe av det homofile spillere frykter mest.

Studien publiseres i dag i British Journal of Sociology.

Hvem hindrer utvikling?

- Det er markedet som styrer fotballen, som hindrer homofile spillere fra å komme ut av skapet, mener forsker Jamie Cleland ved engelske Staffordshire University.

 - Fansen skylder på agenter som er redde for å miste inntekter, og på konservative klubber som ønsker status quo, fortsetter han.

Sammen med  Ellis Cashmore, som er professor i kultur, media og sport, har han samlet og analysert synspunktene til flere tusen fotballsupporterne.

Det har de gjort ved hjelp av en anonym nettundersøkelse, som danner grunnlaget for det som skal være den første empiriske studien av homofobi i supporterkulturen.

Majoriteten av de som svarte på undersøkelsen (85 prosent) var hjemmehørende i Storbritannia, men forskerne fikk svar fra i alt 35 land.

- La vekk kampanje

Professor Cashmore sier det er en vanlig oppfatning at fotballen ikke er klar for spillere som står åpent fram med sin homofile legning.

- I 2010 la det engelske fotballforbundet vekk enn kampanje som skulle bekjempe homofobi.

- Den engelske spillerforeningen uttalte at en slik kampanje ville være mer passende, når fansen er blitt ”litt mer sivilisert”, sier Cashmore i et presseskriv.

Dette står i sterk kontrast til funnene i undersøkelsen, som altså forteller at majoriteten av supporterne går mot homofobien, og i stedet uttrykker en positiv holdning.

Tabuet er der fortsatt

Samtidig er det vel ingen som tror at tabuet rundt homofili i toppfotballen, eller breddefotballen for den saks skyld, er ryddet av veien med denne undersøkelsen - selv om den signaliserer at toleransen kan øke.

- Selv i lys av det nye funnet, er det et faktum at bare én eneste spiller har stått fram i britisk fotballs historie, kommenterer Cleland.

Året var 1990, spilleren Justin Fashanu.

Til tross for at det verste homohysteriet var i ferd med å slippe litt taket innad i ulike kulturer i samfunnet i dette årtiet, så ikke dette ut til å gjelde i fotballen, påpeker forskerne.

De bemerker at Fashanu i stedet fikk en lite trivelig mottakelse av både spillere, fans og media. Han begikk selvmord i 1998.

Norsk sosiolog: - Får høre litt av hvert

En ting er å støtte egne homofile spillere, noe annet vil det være å omfavne motstanderen, uansett seksuell legning.

- Selv om de fleste av tror de kunne levd godt med en åpen homofil spiller i sin egen klubb, er det selvsagt et mer åpent spørsmål hvordan de vil opptre overfor spillere på rivaliserende lag.

Det påpeker den norske fotballsosiologen Arve Hjelseth i en kommentar til resultatene.

Han har selv studert supporterkultur, men ikke vært involvert i det nye engelske arbeidet.

-. Supportere liker jo å tenke på sin rolle slik at det gjelder å få motstanderen ut av fatning, og da er det nok grunn til å tro at åpent homofile vil få høre litt av hvert i startfasen, skriver Hjelseth i en epost til forskning.no.

- En minoritet på sju prosent kan også utrette mye skade, understreker han.

Stereotypisering påvirker tolkning

Hjelseth påpeker at stereotypisering ikke bare påvirker hva vi tror om folk, men også hvordan vi tolker hendelser.

- En latinamerikansk spiller har for eksempel lettere for å bli mistenkt for filming enn en engelskmann i identiske situasjoner. Tlsvarende kan homofobi også påvirke hva supporterne får øye på, og hvordan de tolker situasjoner.

- Men ellers støtter undersøkelsen opp under en antakelse om at toleransen er i endring, og at dette vil kunne gå seg til.

- Selv skeptiske supportere vil få se at uavhengig av legning,  kaster spillere seg inn i både taklinger og tåler å bli møkkete på shortsen, minner NTNU-forskeren om.

Reproduserer tradisjonell kultur

Supporterkulturen i fotball har vært, og er tildels fortsatt, mer preget av tradisjonell maskulinitet enn publikumskulturen i de fleste andre idretter.

- Både ledere, trenere og publikum har bevisst eller ubevisst reprodusert det de oppfatter som fotballens tradisjonelle kultur, med vekt på lojalitet, maskulinitet, tøffhet, viljestyrke, ifølge Hjelseth.

- Samtidig er det en motstand mot jåleri, elitisme og formell utdanning.

- Rammene blir dermed veldig trange for spillere som ikke deler kulturens begeistring for regelmessig og relativt utagerende alkoholbruk, raske biler og flotte damer, sier han.

Prøv for eksempel å se for deg en horde supportere varme opp til kamp på pub med rødvinsglass elegant i neven. Noe slikt vil fortsatt være uvanlig.

- Det skal være øl, for det assosieres mer til ekte mannfolk, bemerker Hjelseth.

Fansen i glasshus?

Kanskje ingen overraskelse da, at det blant de mange hundre tusen aktive, profesjonelle fotballspillere på toppnivå tilsynelatende ikke finnes homofile.

Eller; det er ingen som har turt komme ut av skapet.

Hva med fansen selv oppi dette? Tilhengerne plasserer ansvar hos på agenter og klubber. Sitter de ikke da selv i glasshuset og roper ut?

Brølene fra en fotballtribune er som kjent sjeldent av det fintfølende slaget. Det er røft, og stygge tilrop av ymse valør kan lett hagle mot spillere.

Hver enkelt supporter har også en viktig rolle, ikke bare klubber og agenter.

Blir det større spillerom?

Kan det tenkes at et større spillerom i hvordan maskulinitet uttrykkes, og en liberalisering av samfunnet som har skjedd over flere tiår, også kommer fotballen til unnsetning?

Kan det virkelig stemme at det er mindre homofobi blant fotballfans enn det man  har trodd? spør vi Arve Hjelseth 

- Hvis artikkelens konklusjon er riktig, har praksisformene som fortsatt dominerer blant selverklærte supportere, skygget for en underliggende endringsprosess.

Her har en grunnleggende toleranse vokst fram i skyggen av uttrykk som ennå forbindes med den sterkt maskuline arbeiderklassekulturen, mener fotballsosiologen: 

- Det betyr i så fall at selv om man ytre sett gjør de samme tingene; er en av gutta på puben, drikker øl, og skriker aggressivt mot motstanderens supportere, så har man tilpasset seg det øvrige samfunnets toleransegrenser.

- Både når det gjelder rasisme og homofobi.

- Rammene mer tolerante

NTNU-forskeren er likevel ikke så sikker på at supporterkulturen i seg selv er i så kraftig endring.

- Men rammene den utøves innenfor er mer tolerante, sier han.

Vi lar en person som holder med den engelske klubben Nottingham Forest få runde av.

Vedkommende er en av flere supportere som er sitert i studien, og uttrykker optimisme, om enn med et ørlite forbehold, på fansens og fotballsportens vegne:

- Fotballfans har blitt mer liberale i takt med resten av samfunnet. Trangsynte tilfeller finnes fortsatt, de som klamrer seg til ondskapsfulle, personkarakteristikker, basert på hudfarge eller seksualitet.

- Men slike folk er i mindretall. Fotballen er på vei ut av fordomsfullheten. Vi er ikke helt der ennå, men vi kommer dit.

Det er lov å håpe på akkurat det.

Referanse:

Cashmore. E, Cleland. J, Fans, homophobia and masculinities in association football: evidence of a more inclusive environment, British Journal of Sociology, Wiley-Blackwell, May 2012, DOI: 10.1111/j.1468-4446.2012.01414.x