Hvorfor mistet en så betydningsfull turnering sin status, og i hvilken grad har en idrettskonkurranse hvis format og verdier har stort sett vært uendret siden viktoriatiden fortsatt relevans og aktualitet i en stadig mer markedsstyrt og globalisert fotballverden?
I ukens podkast fra www.britiskpolitikk.no samtaler Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder, og Knut Øystein Høvik, høgskolelektor i engelsk ved Høgskolen i Innlandet.
Pionerene
Fotball har lange røtter i England. Spillet slik vi kjenner det i dag ble først utviklet i viktoriatiden.
I 1863 ble det engelske fotballforbundet (FA) grunnlagt «with the object of establishing a definite code of rules for the regulation of the game». Men selv om regler var på plass, betød det ikke at fotballsporten var organisert.
I 1871 kom FAs sekretær opp med den geniale idéen om en åpen utslagskonkurranse, hvor vinnerne ble tildelt et trofé – eller en cup.
The Football Association Challenge Cup var dermed født. 15 klubber var påmeldt den første sesongen, ingen av de er spesielt kjent i dag. Den 16. mars 1872 beseiret Wanderers motstanderne fra Royal Engineers foran 2.000 fremmøtte på den sagnomsuste cricketstadion Kennington Oval i London i det som var den første FA-cupfinalen.
Fra overklassen til arbeiderklassen
De første årene av cupens historie ble dominert av klubber fra Sør-England med røtter i kostskoler eller tilknytning til det britiske statsapparatet. Men snart flyttet hegemoniet seg nordover, hvor fotballen var i ferd med å vokse frem som en sport for massene og hvor sporten skulle vise seg å bli en viktig identitetsmarkør blant arbeiderklassen.
Spørsmålet om amatørstatus versus profesjonalisme ble avgjort så tidlig som i 1885. Da fikk klubber med betalte spillere delta i cupen. Tre år senere ble den første helprofesjonelle fotballigaen sparket i gang.
Profesjonaliseringen skapte et fundament som viste seg å være bemerkelsesverdig stabilt og varig: De 12 opprinnelige ligaklubbene, som alle var hjemmehørende i Midlands og Lancashire, tilhører fortsatt det øvre sjiktet av den engelske fotballpyramiden.
Drømmen om Wembley
FA-cupens storhetstid faller på mange måter sammen med den første Wembley Stadium. I 1923 ble det som den gang var verdens største idrettsstadion åpnet.
Myten om fotballens Mekka ble skapt, enten det var arkitekturen, det veldige gressteppet, stjernene og de store kampene eller folkehavet og stemningen. Helt sentralt i denne mytologiseringen stod selve cupfinaledagen, en festdag som evnet å samle nasjonen, og som etter hvert ble en årlig mediebegivenhet i radio og TV.
I 1914 overvar George V cupfinalen. Det var starten på et kjært og trofast forhold mellom cupen og kongefamilien. Kongefamiliens tilstedeværelse på cupfinalene har bidratt til å gjøre cupen samlende og upolitisk.
Samlende er også allsang av den stemningsfulle salmen «Abide with Me» før kampstart, en tradisjon som oppstod i 1927. På det som ellers er en festdag preget av karnevalsstemning, har salmen gitt kampen en verdig innramming og en anledning til å minnes de som har gått bort, enten det er krig, fotballrelaterte tragedier, eller bare de som aldri fikk oppleve å se sitt lag på Wembley.
Selv under de mørkeste hooligan-herjede årene på 1980-tallet beholdt selve cupfinaledagen sin posisjon som fest- og høytidsdag, og ingen av finalene ble rammet av de opptøyer som ellers fant sted.
Noe av FA-cupens sjarm ligger i dens demokratiske vesen. Bortsett fra at lag fra de to øverste divisjonene er seedet frem til 3. runde, er det ingen annen rangering.
Kampene trekkes etter lotteriprinsippet, og det er alltid det laget som trekkes først som får hjemmekamp. Små klubber langt nede i divisjonene alltid har muligheten til å trekke en storklubb.
Og er det noe briter elsker, så er det en underdog. FA-cuphistorien er full av romantiske giant killings. Her ligger også noe av FA-cupens appell – at så mange kan vinne. Så langt har 44 ulike klubber fått sitt navn inngravert på troféet. Med sine 14 triumfer er Arsenal turneringens mest suksessrike.
Her skyldes det å gjøre oppmerksom på at Arsenal også har 14 triumfer – også det mest – i damenes FA-cup, som FA skammelig nok først opprettet i 1970.
Vendepunktet
Alt ble endret en aprildag i 1989. Under en semifinale mellom Liverpool og Nottingham Forest ble 96 (nylig oppjustert til 97) unge mennesker klemt i hjel på Hillsborough i Sheffield.
På mange måter døde og gjenoppstod engelsk fotball på betongavsatsene på Hillsborough. Hooligankulturen måtte dø, men det samme skjedde også med ståtribunekulturen.
Fokuset på sikkerhet i etterkant av tragedien førte til påbud om sittetribuner, med det resultat at mange supportere med arbeiderklassebakgrunn ikke lenger hadde råd til å gå på kamp.
Samtidig begynte en universitetsutdannet øvre middelklasse som lenge hadde vært ekskludert – eller hadde latt seg ekskludere? – fra fotballen å gjøre seg gjeldende, noe som også førte til at fotballen ble stadig mer intellektualisert.
Men fotballens fornyingsprosess ga også rom for andre grupper, som kvinner, minoriteter og ulike marginaliserte grupper i samfunnet, som tidligere hadde følt seg utilpass på tribunene.
Fankulturen var i endring, men det samme gjaldt også for måten fotball ble konsumert på. Da Premier League og Champions League ble lansert i 1992, ble det fort klart at inntektene og fremtiden lå på betalingskanaler på TV og ikke lenger i billettlukene ved stadionene.
Fans ble kunder. Imens ble klubbene, som hadde eksistert for å tjene sine lokalsamfunn, pengemaskiner og merkevarer som opererte i et stadig mer internasjonalt marked. Avstanden mellom fans og spillere økte i takt med skyhøye spillerlønninger, lukrative sponsoravtaler og stadig flere utenlandske spillere.
Nedgangen
Samtidig ble det tydelig at Wembley var i ferd å miste sin aura og mystikk. Frem til 90-tallet var nasjonalarenaen forbeholdt de få, og bare cupfinaler og landskamper ble spilt der. Men etter hvert ble arenaen, som en hvilken som helst annen eventmaskin, nødt til å skaffe regelmessige inntekter gjennom ulike aktiviteter.
Selve stadion var blitt umoderne, lite publikumsvennlig, hadde få fasiliteter og dårlig utsyn. Wembley ble revet i 2000. Etter enorme budsjettsprekker og forsinkelser stod et nybygd Wembley ferdig i 2007.
Selv om atmosfæren under noen av Englands kamper under fjorårets EM-sluttspill var eksepsjonelt bra, har Wembley 2.0 foreløpig ikke helt klart å gjenskape den samme magien og auraen som dens forgjenger.
Frem til slutten av 90-tallet var FA-cupen så godt som sidestilt med ligaen. Ikke i noe annet land spiller den nasjonale cupturneringen samme rolle.
Den nærmeste sammenligningen finner vi nok her hjemme, hvor cupen har hatt en helt spesiell plass hos det norske folk, godt inspirert av engelsk fotball gjennom tippekuponger, tippekamper, kongefamilie og pomp og prakt, og ikke minst det faktum at engelske FA-cupfinaler har blitt vist årlig direkte på norsk TV siden 1961.
Utenfor fotballen er den naturlige sammenligningen Superbowl i amerikansk fotball. Cupfinalen er en merkedag i den kulturelle kalenderen og en sosial happening på det som nesten alltid er en solfylt lørdag i mai.
Etter tusenårsskiftet har enkelte Premier League-klubber valgt å nedprioritere FA-cupen. Det å sende utpå klubbens største stjerner på humpete baner mot spillere med begrensede ferdigheter som ser sitt snitt til sine 15 minutter med berømmelse virker som en lite hensiktsmessig strategi.
For klubber som trenger å rotere brede spillertropper gir det derfor mening å la mindre kjente og mer sultne spillere få sjansen i de innledende rundene, mens stjernene blir spart til viktigere kamper i Premier League og Champions League.
Rent økonomisk gir det også mening. 1,8 millioner pund deles ut til vinneren av FA-cupen. Til sammenligning utgjør et opprykk til Premier League svimlende 170 millioner pund, mens deltagelse i gruppespillet i Champions League er verdt minst 15 millioner euro.
Kan cupen reddes?
Mens Premier League på få tiår har rukket å bli et globalt varemerke, har FA-cupen i samme periode gått i motsatt retning og blitt mer en engelsk begivenhet.
I en tid da en fjerdeplass i Premier League og inngangsbilletten til Champions Leagues rikdom henger langt høyere enn det å vinne FA-cupen, kan man lure på hva som er turneringens fremtid.
Tredjerunden den første helgen i januar pleide å være en av de viktigste merkedagene i fotballkalenderen; en dag for overraskelser, drømmer, lokale helter som fikk vist seg frem mot bedre motstand og fulle tribuner over alt. Ved inngangen til et nytt år kunne sesongen starte på nytt.
Nå preges tredjerunden av halvfulle tribuner, og selv lag i Championship, den nest øverste divisjonen, kan finne på å sende ut reservepregede lag. Under pandemien har omkamper blitt avskaffet, for å unngå unødig reising og spredning av smitte.
Dette har konsekvenser for allerede økonomisk hardt prøvede klubber nedover i divisjonene, som trenger de inntektene en omspilt kamp mot en glamorøs motstander kan gi. Men hvem vet om ikke storklubbene, som vil vise til et allerede tett kampprogram, vil insistere på at ordningen videreføres etter pandemien.
Som nevnt, ligger noe av FA-cupens sjarm i dens demokratiske vesen og enkle format. Men det er også kanskje dens største akilleshæl i en tid stadig mer styrt av markedskrefter.
Det er en dårlig forretningsidé at verdens beste lag eller mest populære klubb kan blitt utslått etter bare 90 minutters spill. Som mange britiske institusjoner er FA-cupen tynget av tradisjoner, og spørsmålet er om FA-cupen nå mest bare handler om nostalgi.
Fornyelse virker vanskelig. Samtidig er det visse ting som ikke kan kjøpes for penger, som for eksempel drømmer, håp og minner. Viktoriatidens fotballadministratorer måtte gi sine amatørspillere noe å spille for.
Svaret var et trofé, en metafor for heder og ære. Fortsatt representerer det 61,5 centimeter høye og 6,3 kilo tunge troféet noe som ikke kan måles på annen måte.
Det var noe av dette som var bakgrunnen for det voldsomme supporteropprøret mot den europeiske superligaen som havarerte nesten så snart den ble annonsert for et snaut år siden.
Engelske fans etterlyste respekt for tradisjoner og historie, en jevnere fordeling av inntekter og åpne konkurranser basert – i hvert fall i teorien – på sportslige prestasjoner snarere enn økonomiske muskler.
Men også UEFAs utvidelser av kontinentale klubbturneringer virker sportslig og økonomisk unødvendig og ganske så i utakt med den globale klimakrisen verden står overfor. I en tid preget av Brexit og pandemirestriksjoner har kanskje ikke hjemlige og lokale turneringer gått helt ut på dato. Kanskje har ikke alle fotballturneringers mor helt utspilt sin rolle likevel.
Du finner også episoden på Itunes og Spotify og på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
