Det var i 2012 at Aubrey Roberts og resten av «øglegraver-teamet» holdt på ute i vått vær på Svalbard. Da gjorde de oppdagelsen.

Ekspedisjonen varte i to uker, og paleontologene undersøkte deler av en geologisk formasjon som kalles Slottsmøya-leddet.

Her gjemmer det seg spor etter det som levde i nord i tidsperioden øvre jura til tidlig kritt. Det var på samme tid som dinosaurene regjerte på landjorda.

Den geologiske formasjonen på Svalbard viser isteden hva som som fantes i havet. Kontinentene så annerledes ut og havnivået var annerledes for 147 millioner år siden. Det som nå er fjell var en gang havbunn.

I de gamle sedimentene fant forskerne knokler etter flere svaneøgler og andre havdyr. Så dukket det opp et nærmest komplett skjelett etter en helt ny art.

Beskrivelsen av dyret er nå publisert i tidsskriftet PeerJ.

Fortidens havmonstre

Svaneøgler var krypdyr som levde i havet. De pustet med lunger og måtte opp etter luft.

Noen hadde ekstremt lang hals, stor kropp og luffer. Det er ikke rart de er blitt oppkalt etter svaner. Tidligere trodde man at de holdt hodet rett opp over vann, men det er senere avkreftet.

«Sjømonstrene» var blant de første dyrene fra dinosaurenes tid som ble oppdaget på 1800-tallet.

Forfedrene deres levde på land og krabbet ut i havet igjen, slik som forfedrene til fiskeøgler, hvaler og seler, ifølge Store norske leksikon.

Noen svaneøgler, pliosaurene, hadde kort nakke og et enormt hode, blant disse finner vi de største rovdyrene som noen gang har levd i havet.

Britney dukket opp

Jørn Hurum, paleontolog og professor ved Naturhistorisk museum ved UiO, ledet teamet på Svalbard i 2012. Blant de andre øglegraverne var Aubrey Roberts, da masterstudent ved Naturhistorisk museum.

Erik Tunstad var med som frivillig blogger, og publiserte historien om ekspedisjonen på forskning.no.

Teamet kom over knokler fra flere dyr, et funn viste seg å bli spesielt lovende.

«Et lite stykke inn i kritt, ligger svaneøgla som Julie og Øyvind har jobbet på de siste dagene», skrev Tunstad på bloggen.

«Utgravningen er et sølete helvete, og dyret har av en eller annen grunn fått klengenavnet Britney – Dirty girl? Hun ligger med rumpa ut – halsen forsvinner inn i fjellet».

Forskerne fikk et håp om at det også fantes et hode inne i fjellet der et sted. Det bevares nemlig sjelden hos svaneøgler med lang hals.

I siste liten

Teamet gravde frem alle halsvirvlene til dyret. Det ble tatt i bruk spader og motorsag for å komme igjennom permafrosten. Deretter hadde de pirket for hånd for å forsiktig få frem nakkevirvlene. Men det var ikke noe hode i enden.

Det var siste dagen og det så ut til at de måtte gi opp. Men Patrick Druckenmiller fra University of Alaska fortsatte å pirke i skiferen. Ikke der hvor halsen sluttet, men litt lenger bort.

Der var hodet.

- Vi hadde gravd i en uke ned for å prøve å finne den skalllen, så vi var skuffa når vi ikke så den. Vi fortjente den, sier Aubrey Roberts til forskning.no.

Det er bare noen få hoder som er bevart fra denne gruppa med svaneøgler som kalles cryptoclidider, forteller hun. Skallene deres er små og skjøre.

- De aller fleste svaneøgler av denne typen er funnet uten hoder, sier Aubrey Roberts.

- Men ikke arten vår.

Paleontologen har fullført doktorgraden på det komplette eksemplaret av svaneøglen. Den nye arten har fått navnet Ophthalmothule cryostea. Det betyr nord-øye og frosne knokler, forklarer Roberts.

- Det er fordi det er funnet langt oppe i nord, har veldig store øyne og ble funnet i permafrosten. Vi synes det passet.

- Enestående funn

- Funnet er enestående og det eneste av denne gruppen av svaneøgler med bevart hode i hele verden, skriver Jørn Hurum på epost til forskning.no.

Han ledet arbeidet med utgravingen og står som sisteforfatter på studien.

- Den merkelige formen med et veldig lite hode og store øyne er også veldig utypisk for svaneøgler i så ekstrem grad.

Arbeidet med å bevare knoklene tok lang tid.

- Vi fikk hele øgla med hjem, og brukte flere år på å preparere den. Det tar ofte opp mot 2000 timer å preparere og lime alt sammen, sier Roberts.

Forskerne har også tatt seg god tid til å beskrive skallen, slik at andre forskere kan bruke informasjonen. De har også CT-skannet den.

- Vi laget rekonstruksjoner av hele skallen i 3D. Det er veldig kult for vi kan faktisk se strukturer inne i skallen som vi ikke kan se på overflaten, sier Roberts.

Det var ikke så stor plass til hjerne der inne. Men det var mye plass til øyne.

- Mesteparten av skallen er faktisk øyne.

Det svære beistet var 5 til 5,5 meter lagt. Men hodet var så vidt over 20 centimeter. Det var veldig lite i forhold til kroppen, sier Roberts.

Blekksprut-kost

Hva skulle så dyret med de digre øynene sine?

Det vet ikke forskerne enda men de diskuterer det i artikkelen sin.

- Sannsynligvis brukte den de store øynene til å jakte og finne maten sin. Kanskje nede i mørkt vann. Det er det vi har tenkt på.

På den tiden svaneøglen levde, lå Svalbard omtrent der Oslo ligger nå. Det var mørkere på vinteren. En annen mulighet er at svaneøglen pleide å rote på havbunnen etter mat.

- Vi har regna ut kjevekraften. Det er ganske lite. Den hadde veldig svake kjever, sier Roberts.

Sannsynligvis jakta den på bløte dyr som blekksprut og kanskje små fisk.

- Og blekksprut pleier å være ganske dypt.

I lagene fra havbunnen på Svalbard kan forskerne også se hva slags andre dyr som levde på samme tid.

Pilosaurer svømte rundt der, svære rovdyr som trolig så det meste som mat. Så var det flere forskjellige typer fiskeøgler. De var noen slags delfinlignende reptiler.

Det var blekkspruter med skall som så ut som sneglehus og kalles ammonitter, og blekkspruter uten skall. Så var det fisker.

Ny art fra Arktis

Aubrey Roberts oppsummer funnene deres slik.

- Vi har beskrevet en ny art og slekt fra Arktis. Det øker diversiteten som vi kjenner til i lagene fra jura til kritt på Svalbard. Så er arten veldig viktig for å skjønne skallen til de hodeløse i familien til svaneøglen.

Referanse:

Aubrey Jane Roberts, Patrick S. Druckenmiller, Benoit Cordonnier, Lene L. Delsett & Jørn H. Hurum: «A new plesiosaurian from the Jurassic–Cretaceous transitional interval of the Slottsmøya Member (Volgian), with insights into the cranial anatomy of cryptoclidids using computed tomography», PeerJ, 31. mars 2020.