Sommerjobb i fossilkjelleren

Musikk med skikkelig bass, tannlegeutstyr og en god porsjon tålmodighet er noe av det som trengs når et fossil skal pirkes frem fra sin steingrav på rekordtid. Vi besøkte to studenter med en noe uvanlig sommerjobb.

Publisert
Victoria Nash (t.v.) og Aubrey Roberts bruker solfylte sommerdager i kjelleren på Geologisk museum. Der pirker de fiskeøgla Mikkel frem fra grushaugen den er bevart i. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Victoria Nash (t.v.) og Aubrey Roberts bruker solfylte sommerdager i kjelleren på Geologisk museum. Der pirker de fiskeøgla Mikkel frem fra grushaugen den er bevart i. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

I kjelleren på geologisk museum på Tøyen har veggene fått noen fargeglade tegninger. Mot en gul bakgrunn marsjerer Stegosauruser og Triceratopser, fiskeøgler og svaneøgler etter hverandre i lystige farger.

Kaffemaskina putrer i hjørnet og et nytt stereoanlegg sørger for underholdning i lange arbeidstimer.

– Vi har ikke hatt et ordentlig anlegg før, vi var redde for at vibreringen fra bassen skulle ødelegge fossilene. Men det har gått bra, sier Victoria Nash, vanligvis geologistudent, men denne sommeren fossilpreparant i en steinkjeller.

– Det er dubstep som fungerer når du skal sitte lenge med noe som er veldig pirkete, sier hun.

(Dubstep er elektronisk musikk med høyt tempo, tung bass og mye synth. Dette er et eksempel fra artisten Skrillex.)

”Veldig pirkete” er en underdrivelse av jobben hun og kollega Aubrey Roberts skal fullføre de neste ukene. De to skal pirke frem fossiliserte fiske- og svaneøgler fra skiferstein som er fraktet den lange veien fra Svalbard.

I løpet av noen korte sommermåneder har de planer om å gjøre like mange fossiler klar til å studeres av forskerne som det et helt team teknikere bruker et år på å fullføre. Den svære jobben legger likevel ikke noen demper på entusiasmen til de to studentene:

– Når du har sittet med en knokkel i bitte små biter, og du har puslet med den så lenge, og så til slutt får du det på plass … Det er bare ”åh, yes!” Det er den beste følelsen i verden, sier Roberts.

Grushaugen Mikkel

For de fleste av oss betyr dinosaurer enten spektakulære bilder eller filmer, eller alternativt nesten like spektakulære skjelletter stilt opp i brølende jaktscener i salene til verdens naturhistoriske museer.

De bildene har lite til felles med grushaugen Roberts, Nash og deres sjef, avdelingsingeniør May-Liss Funke, har foran seg.

Grushaugen har fått navnet Mikkel, og er en fiskeøgle som er så dårlig bevart at den nesten er gått i oppløsning. Det eneste som skiller de nesten pulveriserte beina fra skifersteinen som omgir dem er at beina er litt mer oransje i fargen.

Den røde sirkelen viser deler av Mikkels ribbein. Du skal være god for å skille fossiliserte bein fra skiferen når fossilet er såpass ødelagt som dette. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Den røde sirkelen viser deler av Mikkels ribbein. Du skal være god for å skille fossiliserte bein fra skiferen når fossilet er såpass ødelagt som dette. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Det er det hele. Ikke rart det kommer til å ta noen uker å få skikk på dette.

Å lime sammen knuste kjeks med plast

For tiden er Nash og Roberts i ferd med å dynke Mikkel i plast. Nærmere bestemt mowilitt, en type plastkuler som kan løses opp i sprit. Sprit- og plastblandingen helles over fossilet, spriten fordamper, og plasten blir igjen som et slags lim om stabiliserer de skjøre beina.

Senere kan limet fjernes igjen ved å tilsette ny sprit, og noe mer permanent kan brukes for å feste fossilet ordentlig. Akkurat nå er de få ribbeina som har kommet frem fra grusen fortsatt myke å ta på – det trengs sterkere lim enn dette.

– Når du åpner gipskappen som fossilene fraktes fra Svalbard i, er det masse skit, stein og gørr som ligger rundt fossilet. Det vi forsøker å gjøre nå er starten av prepareringsjobben, vi forsøker mest å rense det verste, forklarer Roberts.

Det er et stykke fra fremstillinger som dette til de støvete beina Roberts og Nash jobber med. Men som preparant må du ha evnen til å se for deg dyret du jobber med i levende live. (Bilde: Heinrich Harder/Wikimedia Commons)
Det er et stykke fra fremstillinger som dette til de støvete beina Roberts og Nash jobber med. Men som preparant må du ha evnen til å se for deg dyret du jobber med i levende live. (Bilde: Heinrich Harder/Wikimedia Commons)

Senere kommer den enda mer pirkete jobben med å lime sammen de små knokkelbitene til ferdige bein som kan håndteres.

– Det er som å tråkke på en kjeks, gni litt med hælen, og så forsøke å lime den sammen igjen, sier Roberts.

– Energikrevende

Du trenger ikke doktorgrad for å preparere ett fossil. Viktigere er talent og tålmodighet. Ifølge Funke er det bare noen få som har evnen til å se for seg det ordentlige dyret, selv når det er flatklemt etter millioner av år under stein, og så plukke det frem uten å ødelegge det.

Nash og Roberts er to som har den evnen, mener hun.

Roberts har mastergrad i paleontologi, og beskrives av Funke som ”Norges fremste ekspert på fiskeøgler”, i en alder av 23 år. Nash på sin side har gått veien om geologien, og er nå ferdig med sin bachelorgrad.

– Det hjelper å ha mye energi, for jeg føler jeg bruker mye energi på jobben, sier Nash.

– Du kan sitte og pusle litt sånn halventusiastisk, men da kommer du ingen vei. Jeg må legge hele meg inn i nettopp den ene biten av fossilet når jeg jobber med den, hvis ikke slurver du og da ødelegger du det.

- De beriker mitt liv, men de forlenger det ikke, sier May-Liss Funke (t.v.) om sine kolleger for sommeren. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
- De beriker mitt liv, men de forlenger det ikke, sier May-Liss Funke (t.v.) om sine kolleger for sommeren. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Kun det beste er godt nok

I tillegg til Mikkel, arbeider studentene og Funke på svaneøgla med tilnavnet Gully.  To doktorgrader skal skrives med utgangspunkt i de to øglene, deiblant Aubrey Roberts’ egen. Den skal handle om svaneøgler og deres leveområder.

Metodene Nash, Roberts og Funke bruker for å preparere fossilene har blitt til underveis. Roberts og Funke oppdaget at vattpinner med sprit var bedre enn skraper til å fjerne gips fra beina. Et besøk hos tannlegen gjorde at tannlegepirkeinstrumenter er fast inventar i laboratoriet.

Det viktige er at det er god kvalitet på utstyret. Når et fossil er ferdig preparert på den ene siden og skal snus, pakkes det inn i blant annet dopapir.

– Da er det bare Lambi, skikkelig tykt og mykt trelagspapir, som funker, sier Nash med et smil.

Latteren sitter løst mens de to prater i munnen på hverandre for å forklare gangen i prepareringen.

– Disse beriker mitt liv, men de forlenger det ikke, sier Funke, til mer latter fra Nash og Roberts.

På veggen henger en grafisk fremstilling av fossilprepareringsprosessen. Ribbein - ribs - er en samlebetegnelse for alt som er lett å preparerer, forteller Nash, og gjerne det du går løs på når konsentrasjonen er på bunn. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
På veggen henger en grafisk fremstilling av fossilprepareringsprosessen. Ribbein - ribs - er en samlebetegnelse for alt som er lett å preparerer, forteller Nash, og gjerne det du går løs på når konsentrasjonen er på bunn. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Studentene var selv med og gravde ut fossilene på Svalbard forrige sommer. Der kalte de seg selv ”dr. Roberts og dr. Nash”. Resten av toktdeltagerne valgte Snipp og Snapp.

– Vi har det moro på jobb, absolutt. Dessuten er vi et perfekt team, hun kan geologi, jeg har biologi og så kan vi lære av hverandre, sier Roberts.

En rakker på puslespill

Havøglene fra Svalbard er unike i verden – forskerne har funnet arter der som ikke eksisterer noe annet sted i verden. Det er med lett ærefrykt man beveger seg blant de halvferdige beina.

Tenk om man skumper borti noe og det detter i bakken?

– Har dere noen gang ødelagt noe?

– Ja, men det skjer med alle. Man må alltid regne med bitte litt svinn, og satse på at det minst mulig, sier Roberts.

– Du jobber jo dessuten som regel med så små biter, at om du ødelegger noe så går ikke hele fossilet tapt uansett, forklarer Nash.

– Si meg, likte dere puslespill da dere var små?

– Nei, ikke spesielt. Men jeg er skikkelig god på det nå, for å si det sånn, sier Roberts.

Les mer:

Aubrey Roberts og Victoria Nash blogger om hverdagen som fossilpreparanter hos National Geographic. Bloggen kan du lese her (på engelsk).