Vulkaner kan ha gitt massedød

Tre voldsomme vulkanutbrudd for 200 millioner år siden kan ha forvandlet kloden. Først til et ishus, så til ei badstue.

Publisert
Geolog Paul Olsen fra Columbia University tar prøver av stein fra tida rundt masseutryddelsen for 201 564 000 år siden. (Foto: Kevin Krajick/Earth Institute)
Geolog Paul Olsen fra Columbia University tar prøver av stein fra tida rundt masseutryddelsen for 201 564 000 år siden. (Foto: Kevin Krajick/Earth Institute)

Vi har lenge visst at ett eller annet skjedde, for omtrent 200 millioner år siden. Fossilene vi har funnet forteller en dyster historie: På kort tid forsvant over halvparten av artene i havet og på land.

Massedøden ryddet vei for dinosaurene, som skulle herske på kloden i millioner av år etterpå. Men hva var det egentlig som skjedde den gangen?

Forskerne har ikke latt mysteriet ligge. Det finnes mange mer og mindre underholdende hypoteser om hvordan både denne og andre masseutryddelser har foregått.

Et av de heiteste tipsene i mordsaken for 200 millioner år siden, er supervulkaner.

Tidligere forskning har vist at det skjedde noen heidundrende utbrudd i rimelig nærhet av massedøden. Men vitenskapen har ikke klart å datere vulkanske spor nøyaktig nok til å avgjøre om de helt matsjer tidspunktet for katastrofen.

Men nå har vi visst kommet et lite skritt videre mot forståelse av hva som utløste katastrofen. I ukas utgave av Science koblet forsker Terrence Blackburn og kollegaene hans nemlig masseutryddelsen til et trekløver av tette og presist daterte vulkanutbrudd.

Lavaprovins

Forskerne har analysert restene av et enormt utslipp av lava, og datert det til nøyaktig samme tidspunkt som masseutryddelsen: nærmere bestemt for 201 564 000 år siden.

På den tida så verden helt annerledes ut enn i dag. Nesten all landmassen på kloden var samlet i ett svært kontinent - Pangea.

Idet superkontinentet begynte å dele seg, spydde enorme vulkaner ut ufattelige mengder med lava. De størknet og dannet en lavaprovins som geologene kaller den Sentral-Atlantiske magmatiske provins (CAMP).

Noen av prøvene ble tatt i New Jersey, like ved New York. (Foto: Paul Olsen/Lamont-Doherty Earth Observatory)
Noen av prøvene ble tatt i New Jersey, like ved New York. (Foto: Paul Olsen/Lamont-Doherty Earth Observatory)

Området sprakk opp, og det som skulle bli dagens kontinenter gled i hver sin retning. I dag ligger rester av CAMP på begge sider av Atlanterhavet, i Nord-Amerika, Sør-Amerika og Nord-Afrika.

Og nå antyder prøver fra alle tre steder altså at ballet startet med tre enorme utbrudd, innenfor et tidsrom på mindre enn 20 000 år, knapt et øyeblikk i geologisk sammenheng. Det endret klimaet på kloden.

Kaldt og varmt

Antagelig ble vanvittige mengder med svovelpartikler blåst ut i atmosfæren i forbindelse med utbruddene. Disse skygget for sollyset, og forårsaket trolig en vinter som varte i flere år.

Kulden knekte sannsynligvis mange arter, mener forskerne ifølge en pressemelding fra Columbia University.

Etterpå svingte temperaturpendelen i bånn på andre sida. Voldsomme utslipp av drivhusgassen CO2 ga antagelig en svært rask oppvarming av kloden som varte i årtusener. Dette meide antageligvis ned enda flere arter.

I tillegg førte det høye CO2-innholdet i atmosfæren trolig til at havene ble så sure at artene som lager skall av kalk fikk trøbbel.

Oppvarming som i dag

Over halvparten av artene i verden døde ut. Dermed var scenen satt for de neste kongene på kloden:

Dinosaurene. De utviklet seg til en hel myriade ulike utgaver som fant sine plasser i økosystemene i ulike verdensdeler.

Og så herjet de lykkelig på jorda i alle sine dager. Eller rettere sagt, i 135 millioner år til en ny katastrofe rystet jordas grunnvoller for 65 millioner år siden. Nå fikk dinosaurene smake sin egen medisin, og måtte legge inn årene og gi opp kloden til pattedyra.

Så finnes det altså en viss rettferdighet her i verden likevel.

I så fall skal vi ikke føle oss trygge på at vi ikke er nestemenn i rekka.

I følge Blackburn og kollegaer kan tempoet på oppvarminga av kloden den gangen minne en smule om temperaturstigningen vi ser i dag.

Referanse:

T. J. Blackburn, P. E. Olsen, S. A. Bowring, N. M. McLean, D. V. Kent, J. Puffer, G. McHone, E. T. Rasbury, M. Et-Touhami, Zircon U-Pb Geochronology Links the End-Triassic Extinction with the Central Atlantic Magmatic Province, Science Express, 21. mars 2013