Fortidas miljøsvin

Har vi noensinne levd i harmoni med naturen rundt oss? Eller har vi egentlig alltid vært miljøsvin som sorgløst kapper ned digre skoger - og slipper miljøgifter rett ut i jord, vann og luft?

Publisert
"Innbyggerne på Påskeøya brukte så mye av øyas palmeskog på reisverk til de imponerende Moai-statuene at de til slutt ikke hadde nok treverk til hus og båter. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)"
"Innbyggerne på Påskeøya brukte så mye av øyas palmeskog på reisverk til de imponerende Moai-statuene at de til slutt ikke hadde nok treverk til hus og båter. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)"

Magasin fra forskning.no

Denne artikkelen kan også leses i forskning.no-magasinet som sendes ut til videregående skoler.

Er du lærer eller jobber med utdanning, kan du bestille magasinet hos SubjectAid, se bestilling her.

Vil du bare ha et eksemplar av nysgjerrighet eller interesse, send en epost til [email protected].

Les mer om magasinet
 

Mytene om hvordan vi har forholdt oss til miljøet vårt gjennom historien er mange. Problemet er at de fleste av dem er feil.

Folk har nemlig alltid utnyttet ressursene rundt seg så godt de har greid, men samtidig har vi lenge vært opptatt av en viss naturlig balanse, selv om grunnene til dette har vært ulike.

Heldigvis er teknologien som kan forårsake virkelige massive miljøødeleggelser ganske ny, men historien har mange eksempler på at vi klarte å ødelegge naturen rundt oss også med ganske primitive midler.

- I alle tider har mennesker vært opptatt av å overleve, og marginene var knappere før. Folk gjorde det som var nødvendig. Hadde de kunnet herje og ødelegge mer, så hadde de gjort det, sier Finn Erhard Johannessen, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

- Myten om den romantiske fortiden da folk levde i pakt med naturen, og at det moderne mennesket plutselig ikke gjør det, den er grunnleggende feil, fortsetter Johannessen.

Hugde ned skogen

I forhistorisk tid ble for eksempel det ytre skogbeltet på Vestlandet borte.

- Teoriene rundt forsvinningen har vært mange, og i lang tid trodde man blant annet at en konge hadde beordret skogen hugd ned slik at sjørøvere og annet pakk ikke skulle slå seg ned i områdene, sier miljøhistoriker Nils Kolle ved Universitetet i Bergen.

Lenge trodde man også at en enorm storm blåste det store beltet med løvskog i filler, men i senere tid har forskerne forstått at det meste av skogen ble hugd ned.

- Delvis på grunn av senmiddelalderens etterspørsel etter trelast, men også for å rydde landskapet til beitemark, fortsetter Kolle.

Urfolk i pakt med naturen?

En myte som sitter særlig dypt er at urbefolkninger som skandinaviske samer, indianere i Amazonas og maorier i New Zealand tradisjonelt har et mye nærere forhold til naturen enn det vi har i dag.

- Man hører alltid om at urbefolkninger levde i pakt med naturen og aldri utnyttet ressurser mer enn de kunne takle, men jeg tviler sterkt på dette, sier Kolle.

Det finnes nemlig mange eksempler på at urfolk har rasert natur, og det kanskje verste kommer fra Påskeøya, som i dag er kjent for de imponerende Moai-statuene.

Steinstatuene som i sin tid overveldet de europeiske oppdagerne, ble også på et vis årsaken øyfolkets undergang. Man tror øya ble befolket rundt år 1200, og da var den dekket av frodig palmeskog. Men i løpet av de neste 500 årene ble den nesten som en ørken.

Palmeskogene ble nemlig hugget ned for å lage reisverk til de stadig større Moai-statuene, og til slutt gikk det for langt. Suget etter flere og større statuer ble for kraftig, og det var ikke lenger trær igjen til båter og hus.

- Det å sette opp statuer var knyttet til makt og prestisje i en konkurranse mellom klaner, og konkurransen ble så sterk at ingen kunne stanse den, forteller Kolle.

- Begge mytene er feil

Dolores Jørgensen ved Umeå Universitet i Sverige har forsket på hvordan europeiske bysamfunn under middelalderen forholdt seg til miljøproblematikk. Hun forteller at de finnes to myter om hvordan vi forholdt oss til miljøet før i tiden.

Den ene sier at vi levde i harmoni med naturen og at vi aldri gjorde noe skade, mens den andre myten er at vi var svin som ødela alt rundt oss og levde på søppeldynger. Hun mener ingen av dem er riktige, og at middelaldermenneskene faktisk var ganske miljøbevisste, men på en annen måte enn vi er i dag.

Omtrent samtidig som Påskeøya ble befolket begynte også tømmer å bli en viktig ressurs i de europeiske middelalderbyene. Her ble ikke tømmeret brukt til reisverk for statuer, men til hus, brensel og båter.

I Europa sto eierskapssystemet allerede sterkt, og man kunne ikke hugge ned skog som man ville. Skogen var noe man enten eide eller leide, og den ble sett på som en ressurs som skulle vare.

- På denne tiden handlet det ikke om å bevare naturen for en slags iboende verdi. Naturlige landskap ble sett på som sløseri, og en mørk og gjengrodd skog ble sett på som lite produktiv.

Dynger og gatevask

I arkiver fra 1400-tallet kan man lese at middelalderbyene begynte å bekymre seg over alt avfallet som hopet seg opp. For selv om de ikke hadde en særlig effektiv industri, produserte alle husdyra mye avfall, og i tillegg kom slakteavfall, rester fra byggeplasser og gruvedrift.

Engelske byer som Norwich, Coventry og York kommer på denne tiden med egne lover om hvor man kunne kaste avfallet sitt, og det blir vanlig å anlegge søppeldynger utenfor bymurene.

"I smugene i Gamla Stan i Stockholm ble det satt i gang gatevaskprogrammer allerede under middelalderen, men det handlet nok mer om lukt og forfengelighet enn om miljøvern. (Foto: iStockphoto)"
"I smugene i Gamla Stan i Stockholm ble det satt i gang gatevaskprogrammer allerede under middelalderen, men det handlet nok mer om lukt og forfengelighet enn om miljøvern. (Foto: iStockphoto)"

I Stockholm ble det til og med satt i gang et gatevaskeprogram hvor alle måtte ut og vaske sin del av gata når det ble ringt i en bjelle. Gjorde man ikke det kunne man få bot.

Men det var nok ikke bekymring over miljøet som var grunnen til disse tiltakene. Jørgensen mener det hadde mer å gjøre med stank og frykt for sykdom.

- Folk var bekymret over lukter på denne tiden. Man trodde at lukter kunne være sykdomsfremkallende, og at man kunne bli smittet gjennom luften.

Dette gjorde at stinkende søppel, som slakteavfall, ble beordret kastet på søppeldynger utenfor bymurene eller i elva, men det fantes ofte regler som sa at du måtte hive det nedstrøms fra byen.

Gift rett i elva

Gruvedrift, garverier og farging av tekstiler produserte også mye kjemisk avfall, og stoffer som bly og arsenikk gikk rett ut i de samme elvene som ble brukt som drikkevannskilder uten at noen skjønte hvor farlig det kunne være.

Faktisk så skjønte vi ikke stort av hvor farlig bly er før på 1980-tallet da bruken av det tunge metallet begynte å bli redusert i bensin, maling og vannrør.

Jørgensen forteller at prøver av elveleier i England viser at middelalderfolkene ofte drakk vann med altfor mye bly i seg.

Blyforgiftning er svært farlig, og kan gi skader på beinmarg, nyrer, lever, nervesystem og hormonproduserende organer.

Hadde middelalderfolket hatt dagens kommunikasjonsmuligheter ville de funnet ut at blyforgiftning ble dokumentert allerede i Romerriket og gamle Hellas.

Den store sammenhengen

Det å bevare naturen for naturens skyld var et fenomen som begynte å utvikle seg på 1800-tallet. Da begynte nasjonalparker å dukke opp, særlig i USA.

Men på 1960-tallet begynte miljøbevegelsene å ta en annen form. Da begynte man for første gang å se på naturen som en helhet, og konseptet Gaia - den levende jorden - dukket opp. Mange hadde da hadde levd med kraftig industriell forurensning i generasjoner.

Miljøhistoriker Nils Kolle forteller om et smelteverk i Årdal i Sogn og Fjordane som forurenset mye, og det gikk hardt utover den lokale skogen. Likevel gikk befolkningens klager ut på at de ikke kunne henge klær til tørk ute i hagen fordi de ble skitne.

Sier en ting, gjør noe annet

Per Østby, professor i teknologihistorie ved NTNU, sier vi er mye mer opptatt av miljøproblematikken nå enn noen gang før.

Vi aksepterer også miljøskader i mye mindre grad, selv om vi antageligvis lever med flere typer miljøproblemer enn noen gang, særlig med tanke på klimaendringene.

Men ofte er det slik at vi sier én ting, mens vi gjør noe helt annet.

- På én side er man i mot utbygging i urørte områder, men samtidig kjøper man seg en dyr bil som forurenser, så det er mye inkonsekvens i måten vi håndterer dette på.