CO2 fanges og lagres på Sleipner-plattformen i Nordsjøen. (Foto: Marit Hommedal, NTB Scanpix)
CO2 fanges og lagres på Sleipner-plattformen i Nordsjøen. (Foto: Marit Hommedal, NTB Scanpix)

Kronikk: Karbonfangst er kommet for å bli

I både Europa og Nord-Amerika peker det mot en ny vår for CO2-håndtering.

Forsker ved Universitetet i Oslo, Mads Dahl Gjefsen, hevder på forskning.no at det råder pessimisme rundt utviklingen av CO2-fangst og -lagring. 

Bellona har vært inne i diskusjonen om dette siden tidlig på 90-tallet og er aktivt tilstede i Brussel. Vi har vanskelig for å forstå denne vurderingen.

Feil premiss

Gjefsen legger til grunn at hele poenget med karbonfangst er å redde olje- og gassnæringen. Dette stemmer selvfølgelig ikke. Karbonfangst skal sørge for utslippsreduksjoner fra CO2-punktutslipp.

Det stemmer at det er en teknologi som gjør at olje- og gassnæringen kan ta del i omstillingen mot lavutslippssamfunnet. Men det er ingen redningsaksjon, og det fritar ikke næringen fra sitt ansvar for å kutte CO2-utslippene.

Dessuten er dette en teknologi som kommer til å være avgjørende for å kutte utslippene fra viktige industriprosesser utenfor fossilsektoren. I en fremtid med høyere utslippskrav og langt høyere CO2-pris, vil tradisjonell industri ikke kunne slippe ut CO2 i samme omfang som i dag.

Energiintensiv industri, som stål- og sementproduksjon, representerer i dag cirka 20 prosent av Norges klimagassutslipp.

Karbonfangst og lagring er den eneste teknologien som kan bidra til at industrien får til store utslippskutt.

Politiske prosesser i både EU og USA

I Brussel får karbonfangst stadig mer oppmerksomhet og at nye aktører oppfatter at det haster å få på plass teknologien. I arbeidet med EUs klima og – energirammeverk for 2030 erkjenner Europakommisjonen rollen det har i EUs avkarboniseringsinnsats. Derfor forsøker Kommisjonen nå å få på plass bedre støtteordninger etter 2020.

Ukrainakrisen og det økte fokuset på forsyningssikkerhet har også bidratt til å få karbonfangst tilbake på agendaen i Europa. I EUs energisikkerhetsstrategi slår Europakommisjonen fast at kull bare har en fremtid i EU dersom man bruker karbonfangst. EUs initiativ til energiunion viser hvordan en fremtidsrettet tilnærming til teknologien for kraft- og industrisektorene vil være avgjørende for å nå 2050-målene på en kostnadseffektiv måte.

Noe av det samme skjer i USA. Der forventer man at Environmental Protection Agency (EPA) i sommer vil ferdigstille regler som skal kutte CO2-utslipp fra nye og eksisterende kraftverk. Regelverket skal sørge for å kutte utslipp med 30 prosent innen 2030, og kommer indirekte til å kreve at nye kullkraftverk blir utstyrt med CO2-fangstteknologi.

Ny kommunikasjon og nye allierte

FNs klimapanel sa i sin femte hovedrapport at å nå verdens klimamål vil bli et sted mellom 29 og 297 prosent (mest sannsynlig rundt 138 prosent) dyrere uten karbonfangst. Klimapanelet slo også fast at teknologien er to av fire nøkkelteknologier på veien mot lavutslippssamfunnet.

Slike tydelige uttalelser fra FNs klimapanel har skapt mer oppmerksomheten rundt karbonfangst og gjør det vanskeligere å være motstander av det.

Dette er den eneste teknologien vi kjenner til som kan gi betydelige kutt i utslipp fra fossile kraftverk og sentrale deler av energiintensiv industri. Uten storstilt innføring vil det bli svært vanskelig, om ikke umulig, å nå togradersmålet.

Vi i Bellona opplever at karbonfangst har fått nye typer støttespillere i Europa de siste årene. Argumentene om at dette er en måte å grønnvaske fossilsektoren på har blitt færre og færre. Stadig flere forstår at dette er helt nødvendig for industrien.

Gjefsen slår fast at det er fordelaktig at klimateknologier ikke bare fører med seg klimagassreduksjoner, er lønnsomme og effektive, men at de også appellerer til lokale behov. Vi i Bellona mener at karbonfangst i industrien gjør nettopp dette. Det handler om å unngå såkalt karbonlekkasje, som er noe som skjer når man flytter industrien på grunn av utslippskrav, og sikre arbeidsplasser.

Norge må trå til

I årene som kommer vil EU-landenes klimaforpliktelser kreve at store mengder CO2 fanges fra kraftproduksjon og industriprosesser på kontinentet. EUs veikart for 2050 anslår at innen da må totalt 70 milliarder CO2 fanges og lagres. 

De mest utslippsintensive områdene i Nord-Europa har ikke gode alternativer for lagring av fanget CO2. Derfor vil det bli stor etterspørsel etter lagringsområder.

Den norske delen av Nordsjøen har nok lagringsplass for CO2 til å dekke utslipp fra hele EUs fossile æra. Vi i Bellona mener at utvikling av lagringskapasitet i Nordsjøen er nøkkelen til å skape en vellykket utvikling av karbonfangst i Norge og for Europa. Norge har ikke satset for mye på denne teknologien, men for lite. Alle gode krefter må arbeide sammen for at karbonfangst kan bli vårt neste industrieventyr.

Powered by Labrador CMS