Når fusk slipper gjennom

Hjerneforsker Milena Penkowa anklages for fabrikkering av data i Danmark. Tidligere saker har vist at fusk kan slippe gjennom kvalitetskontrollen til de vitenskapelige tidsskriftene.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Tidligere forskningsjuks

Anders Pape Møller:

Tidligere dansk professor i befolkningsbiologi ved Københavns Universitet. UVVU konkluderte i 2003 at han delvis hadde konstruert datamateriale til en artikkel om bladene til den eviggrønne steineiken. Senere nedsatte det franske forskningsrådet en komité, som frikjente ham.

(Kilde: Dagens Medisin)

Jon Sudbø, f. 1961:

Norsk lege, tannlege og kreftforsker. Ble i 2006 avslørt i selv å ha funnet opp alle de persondataene som dannet bakgrunn for en artikkel i The Lancet om oppsiktsvekkende forskning på munnhulekreft. Det var angivelig en leder i det norske Folkehelseinstituttet som var med på å avsløre svindelnummeret.

(Kilde: Dagens Medisin)

Jan Hendrik Schön, f. 1970

Tysk fysiker, som i 2001 offentliggjorde i Nature at han hadde produsert en transistor på molekylært nivå, noe som var et gjennombrudd med stor betydning for framtidens datamaskiner og elektronikk. I 2002 konkluderte en rapport at Schön hadde jukset, og rapporten dokumenterte 16 tilfeller av vitenskapelig uredelighet.

 

Hjerneforsker Milena Penkowas tidligere kolleger fra Københavns Universitet er i full gang med å gjennomgå de 98 publikasjonene hennes for fabrikkerte data, og andre former for fusk og juks.

Hun er fortsatt ikke dømt. Men hvis det dokumenteres at hun har jukset med studiene sine, kan hun føyes til listen av forskere som gjennom tidene har klart å publisere forfalskede data.

I 2000 konkluderte Utvalgene for Videnskabelig Uredelighed med at den danske professoren i befolkningsbiologi Anders Pape Møller sto bak mangeårig svindel med data som var publisert i diverse vitenskapelige tidsskrifter.

I 2006 ble den norske legen Jon Sudbø avslørt i å ha fabrikkert data som også gang på gang var sluppet gjennom tidsskriftenes godkjenningsprosess. Dette er en prosess hvor fagfeller gjennomgår artiklene for feil, mangler og juks i en såkalt fagfellevurdering (peer review).

Det store spørsmålet er hvordan artikler med oppdiktede data overhodet kan passere tidsskriftenes kvalitetsvurdering.

Publiserte i vanlige tidsskrifter

Professor Albert Gjedde, som er leder av Institut for Neurovidenskab og Farmakologi og Milena Penkowas tidligere sjef, har, uten å ta stilling til de aktuelle anklagene, en mulig forklaring på hvordan dette kan skje.

– Det er nylig utarbeidet statistikk som viser at de fleste tilfellene av artikler som trekkes tilbake, har stått i de beste vitenskapelige tidsskriftene, sier Gjedde.

I alt 788 artikler er trukket tilbake i den siste tiårsperioden. En tredjedel skyldes juks og to tredjedeler utilsiktede feil.

– Man kan gå inn i PubMed eller Web of Science og konstatere at de tidsskriftene som Milena Penkowa publiserte i, generelt ikke er blant de høyest rangerte.

– For alle forskere gjelder det at eventuelle feil og mangler kanskje ikke oppdages så ofte av bedømmere og lesere, hvis man som forsker ikke satser på å offentliggjøre artiklene sine i de høyest profilerte tidsskrifter, sier han.

Svindelartikler blir trukket tilbake

Gjennomgangen av Penkowas artikler er akkurat begynt, og det er stort arbeid som venter. Viser det seg at svindel er et gjennomgående trekk i publikasjonene hennes, vil det ha en klar konsekvens.

Det forteller formannen for De Frie Forskningsråd, Jens Christian Djurhuus, som også er professor på Klinisk Institut på Aarhus universitet.

– Foreligger det svindel, så skal artiklene trekkes tilbake. Der hun har vært medforfatter på artikler, må man i hvert tilfelle vurdere om hele artikkelen skal falle, eller om man kan nøye seg med å revidere artiklene og fjerne hennes spesifikke data, sier han.

Han mener ikke at man på bakgrunn av Penkowa-saken kan si at fagfellesystemet ikke fungerer. Det vil alltid være brodne kar som bryter reglene og jukser med resultater.

Bedømmere under tidspress

Men det er grunn til å spørre om kvalitetskontrollen er hva den har vært, fordi forskere publiserer artikler som aldri før, og tempoet i kvalitetskontrollen derfor er skrudd tilsvarende opp.

Artiklene presses ganske enkelt for raskt gjennom systemet.

– Tidsskriftene stiller krav om at bedømmerne skal bli raskere og raskere ferdig. Men det kan altså lønne seg å gi bedømmerne tid til å gjennomgå artiklene grundig, siden juks vanligvis er godt skjult, sier han.

Bare spesialister oppdager juks

Milena Penkowa. (Foto: Forsknings- og Innovationsstyrelsen (Danmark))
Milena Penkowa. (Foto: Forsknings- og Innovationsstyrelsen (Danmark))

Milena Penkowa er blant annet mistenkt for å ha funnet opp data som underbygger egne teorier, og som ifølge flere kilder hadde en usannsynlig liten varians.

Om variansen er stor eller ikke, er ikke noe alle og enhver kan oppdage. Det er en spesialistoppgave som krever stor kunnskap innenfor det spesifikke fagområdet, siden den typiske variansen varierer fra felt til felt.

– De forskerne som kjenner feltet, vet hva slags variasjoner man kan forvente, sier Jens Christian Djurhuus.

Slike spesialister vil ha større sjanse for å oppdage juks. Jo mer kyndig en bedømmer er innenfor feltet, jo mindre er risikoen for å overse juks.

– Derfor er det uhyre viktig at tidsskriftene sørger for å bruke de riktige folkene, som har en tilstrekkelig stor faglig ekspertise til å sjekke dataene grundig, sier Djuurhus.

Tidsskrift ignorerte advarsel

En ting er at bedømmere ikke oppdager svindel – men at tidsskriftene til tider ikke er åpne overfor bedømmernes kritikk og advarsler er noe ganske annet.

Et eksempel på hvor galt det kan gå, er saken om den norske tannlegen og lege Jon Sudbø, som på begynnelse av 2000-tallet hadde en strålende karriere og et godt rykte i forskningsverdenen.

I 2005 ble den danske overlegen Henrik Toft Sørensen fra Klinisk Epidemiologisk Afdeling på Aarhus universitet sykehus bedt om å bedømme en av Jon Sudbøs artikler for det profilerte tidsskriftet The Lancet.

– Jeg fikk bare 48 timer til å gjennomgå artikkelen, men oppdaget raskt at det var noe helt galt med design, analyser og datakilder.

– Studien som artikkelen handlet om, var gjennomført før 2004, men brukte data fra et register som først ble etablert etter 2004. Det var ganske klart, sier Sørensen, som senere kontaktet The Lancet og ba dem utdype hvorfor de hadde akseptert artikkelen.

Skråsikre forskere lite troverdige

Sørensen forklarer at han bare oppdaget problemet fordi han var ekspert innenfor feltet.

– Det er forholdsvis lett å se om den forsker som skriver artikkelen også har innsikt i området, men man skal være ekstremt erfaren for å komme på sporet av juks, sier han.

Svindel er typisk noe man kommer på sporet av på en indirekte måte. Sørensen blir for eksempel mistenksom hvis artikkelens resultater er for overbevisende og forskeren uttaler seg litt vel skråsikkert om ting.

Et annet tegn kan være at svært omfattende studier er gjennomført på svært kort tid.

The Lancet tok ikke Sørensens advarsel på alvor, og publiserte få uker senere artikkelen – med henvisning til at de andre bedømmerne ikke hadde påpekt noe unormalt.

– Det ergret meg, og jeg ba om å få de andre bedømmernes vurderinger til gjennomsyn, men måtte akseptere beslutningen deres.

Ett år senere erklærte en nedsatt granskingskommisjon at Jon Sudbø hadde fabrikkert data (oppdiktet pasientmateriale) og dermed begått uredelig forskning.

Til sammen 13 vitenskapelige artikler måtte trekkes tilbake. Universitet i Oslo fratok i tillegg Sudbø hans doktorgrad.

Forsøkte å publisere i Science

Milena Penkowa har flere ganger forsøkt å publisere i de tidsskriftene som rangerer høyest på rangstigen.

Det skjedde for eksempel i juli 2005, da hun sendte en artikkel til gjennomsyn hos overlege Finn Cilius Nielsen og kollegene hans fra Avdeling for Genomisk Medisin på Rigshospitalet, fordi hun hadde planer om å publisere artikkelen i det prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftet Science.

– Vi så på dataene hennes og konstaterte at det ikke var noen sammenheng mellom analysene og konklusjonene og de genchipdataene som vi hadde bidratt med, sier Nielsen. 

– Deretter sendte hun en lang rekke e-poster som ble mer og mer uklare. Det endte med at det i e-postene ikke lenger var noen klar logikk, sier han og viser korrespondansen til Videnskab.dk

Finn Cilius Nielsen og kollegene hans ble betenkt og hoppet av fra samarbeidet.

– Hun virket på det tidspunktet som en person som mest av alt trengte hjelp. Etter e-post-utvekslingen sa jeg til en kollega: Dette ender galt, sier Nielsen.

Nå som saken er innklaget til Udvalgene for Videnskabelig Uredelighed, er han bekymret over konsekvensene og undrer seg over hvordan forskningen har kunnet slippe gjennom fagfellevurderingen.

– Det er svært ubehagelig at det kan skje. Selvfølgelig er ikke fagfellevurdering ufeilbarlig, og kanskje er det et tegn på at studiene ikke alltid rekker å bli gjennomgått tilstrekkelig grundig.

– Det er virkelig bra at det nå blir gjennomført en undersøkelse, slik at vi kan komme til bunns i alt dette, sier han.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Lenker:

Retractions in the scientific literature: do authors deliberately commit research fraud?

Milena Penkowas publikasjonsliste