Fet svindel

En fedmeforsker er tatt for juks og bedrag i en av de groveste vitenskapelige uredelighetssaker på mange år.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Det amerikanske National Institutes of Health (NIH) mener det som nå er blitt avdekket av Eric T. Poehlmans handlinger kvalifiserer til å bli kalt den groveste svindelen på flere tiår.

Forfalskninger

"Eric T. Poehlman i laboratoriet.(Foto: Universitetet i Montreal)"
"Eric T. Poehlman i laboratoriet.(Foto: Universitetet i Montreal)"

Den 17. mars tilsto Poehlman å ha benyttet fabrikkerte data i 17 prosjektsøknader, forfalskninger som skal ha gitt ham oppunder tre millioner offentlige dollar å forske for.

Flere av disse dataene skal også ha blitt publisert i vitenskapelige medisinske tidsskrifter. Svindelen fant sted da Poehlman jobbet ved universitetene i Vermont og Maryland i USA på 1990-tallet. Han flyttet til Canada da mistanken ble rettet mot ham i 2001, men han blir nå innhentet av sin fortid.

Som straff vil Eric Poehlmann nektes offentlig støtte på livstid, han må betale tilbake 180 000 dollar og risikerer opptil fem års fengsel i en kommende rettssak, der han vil bli anklaget for økonomisk svindel. I tillegg har han gått med på å trekke tilbake ti publiserte artikler.

Ledende forsker

Den 49 år gamle Poehlman regnes som en ledende forsker innen feltet fedme og aldring, noen kaller ham sågar for en “stjerne”. Han har forsket på hvordan aldringen - særlig menopausen - påvirker kvinners metabolisme og derigjennom deres vekt.

Poehlman forsket også på sammenhengene mellom fedme og genetikk (arvelighet) og på hvordan fysisk trening påvirker vekta.

Nå har han altså innrømmet å ha fusket med sine data i perioden 1992 til 2000. Fusket har vært designet for å få virkningen av menopausen til å se enda større ut enn den antagelig er.

Endrer ikke store linjer

Andre ledende forskere innen feltet mener imidlertid at dette ikke endrer de store linjene innen det de mener å vite om sammenhengene mellom aldring og fedme.

Dette skyldes antagelig at Poehlman ikke har svindlet med oppsiktsvekkende og totalt usannsynlige data, men at han mer har forsøkt å få sine allerede gode data til å se enda bedre ut - for på den måten å tiltrekke seg enda mer forskningspenger fra NIH.

Poehlmans metode gikk ut på å rett og slett endre de målingene som ikke stemte med de resultater han forventet å få. Tall som ikke støttet hans overordnede hypotese om at kvinners helse forverres drastisk når de når overgangsalderen, ble følgelig strøket eller forandret, men ikke mer enn at resultatet av studiene harmoniserte med det andre forskere innen feltet også fant.

“Hjalp” dataene

Kanskje han visste at han hadde rett og bare “hjalp” dataene litt, spekulerer noen av hans kolleger når de intervjues i amerikanske medier.

Det er uansett nokså uvanlig at det avsløres svindel fra en så vidt voksen, vellykket og etablert forsker som Poehlman. Som regel er svindleren ung og fremadstormende, opptatt av å etablere seg og få et rykte som fremragende forsker.

Men om Poehlman ikke har svindlet med data som er himmelropende gale, står hans kolleger nå igjen med et problem: Poehlman publiserte mer enn 200 vitenskapelige arbeider. Hvilke kan de nå bruke, og hvilke må avskrives som søppel?

Vitenskapelig kriminalitet

- Dette er den største saken vi noensinne har hatt, sier folk fra det relativt nyopprettede Office of Research Integrity (ORI) til Nature.

Bare én gang tidligere i amerikansk historie har vitenskapelig svindel vært så alvorlig at den har blitt behandlet som en kriminalsak.

I 1988 ble psykologen Stephen Breuning dømt til 60 dagers fengsel for å ha forfalsket data i en studie av effekten av stimulerende medisiner på barn. Han sonet 250 timer samfunnstjeneste og måtte betale tilbake ca 70 000 dollar som han urettmessig hadde mottatt som offentlig forskningsstøtte.

Hvis det virkelig ender opp med fengselsstraff for Poehlman, vil det kanskje regnes som en formildende omstendighet at han ikke brukte pengene på seg selv, men på å holde lab’en sin gående?

Les mer…

Du finner mye mer informasjon om saken hos Office of Research Integrity (ORI).

Powered by Labrador CMS