Problemet som ligger i bunnen av denne saken er at visse former for teoretisk fysikk i dag er blitt så sært, avansert og vanskelig, at det i enkelte tilfelle er bortimot umulig å avgjøre om vi snakker om seriøs vitenskap eller vitenskapelig lydende babbel.

Teoretisk babbel?

Teoretiske fysikere kan legge fram ideer som ingen andre enn dem selv - og kanskje en eller to andre i verden - egentlig har forutsetning for å forstå. Hvis du jobber for eksempel innen strengteori, m-teori eller andre grener der målet er å finne selve universets “atomære” struktur - på størrelser langt under planck-lengden - altså så smått at man kanskje aldri vil kunne verifisere eller falsifisere dem, hvordan skal da det vitenskapelige samfunn kunne vurdere kvaliteten på arbeidet ditt?

Eller som professor Frank A. Wilczek ved MIT lakonisk uttrykker det: “Hvis et teoretisk arbeid forklarer et fenomen, kan fysikerne vurdere om det er et vel utført arbeid uten å forstå nyansene. Men hvis man ikke forstår teorien og den i tillegg ikke kan brukes til noe - da er det ikke lett å vite hva man skal si.”

TV-stjerner

Hovedpersonene i denne saken er to franske tvillinger og TV-stjerner, Igor og Grichka Bogdanoff. De har fått publisert flere tilsynelatende meningsløse artikler i avanserte, fagfellevurderte fysikktidsskrifter, og ved hjelp av artiklene skaffet seg doktorgrader ved universitetet i Bourgogne.

Da ryktene om saken begynte å svirre for et par uker siden, trodde alle at vi sto overfor en Sokal-sak med omvendte fortegn - altså en iscenesatt bløff, utført for å blamere, eventuelt avsløre fysikkmiljøet.

Sokal-saken

Sokal-saken ble et begrep i 1996, da fysikkprofessoren Alan D. Sokal ved New York university publiserte en artikkel i fasjonable humanioramagasinet Social Text: “Transgressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity”.

Artikkelen, som argumenterte for at fysikken viser at det ikke finnes noen ytre virkelighet og at kvantegraviteten har store politiske implikasjoner, var en spøk - ondsinnet sa noen - beregnet på å latterliggjøre den vitenskapsrelativistiske motebølgen som hadde plaget kanskje særlig USA og Frankrike i kjølvannet av tenkere som Jacques Derrida, Bruno Latour og Julia Kristeva.

Social Texts redaksjon trykket artikkelen i god tro, de antok dette var fysikk og filosofi på høyt nivå, og ble stående igjen som narrer. Fysikerne og andre med naturvitenskapelig legning hånlo, de postmoderne reagerte med indignasjon. (Sokal beskriver saken i boka “Intellectual Impostors” som han skrev sammen med den belgiske fysikeren Jean Bricmont.)

Som fortjent?

Det var nok derfor mange som tenkte at her får fysikerne som fortjent, da følgende kraftsalve dukket opp i et abstract i Annals of Physics: “We demonstrate that the lorentzian signature of the space-time metric (+ + + -) is not fixed at the Planck scale and shows “quantum fluctuations” between the lorentzian and euclidean (+ + + - +) forms until the 0 scale where it becomes euclidean (+ + + + ).”

Det høres avansert og vitenskapelig ut, ikke sant? Det mente tydeligvis også redaksjonene i Annals of Physics og Classical and Quantum Gravity, samt deres faglige konsulenter.

Den 22. oktober reagerte imidlertid Max Niedmaier, en fysiker ved universitetet i Tours i Frankrike. “Abstraktet er en deilig meningsløs samling moteord ? som tydeligvis er blitt tatt på alvor”, skrev han i en epost til en annen fysiker. Derfra tok det av i en internettstorm - fysikerne var blitt lurt!

En spøk?

Men er dette virkelig en spøk?

I øyeblikket tyder mye på at artiklene er alvorlig ment fra forfatternes side.

Men er de i så fall å regne som vitenskapelige svindler? Eller er dette god fysikk?

Akkurat nå kan ingen være helt sikre - rett og slett av den grunn vi oppga øverst på siden: Teoretisk fysikk er så uforståelig, at det er vanskelig å trekke grensen for hva som er, for å si det med Martin Gardner, “good, bad and bogus”.

Avsporet

Brødrene Bogdanoff var i ferd med å legge ut på en lovende vitenskapelig karriere, da de tidlige på 1980-tallet sporet av, og ble TV-stjerner i populærvitenskapelige programmer. I 1991 skrev de bestselgeren “God and Science” sammen med filosofen Jean Guitton.

Men de gav aldri helt opp vitenskapen, og viste på slutten av 1990-tallet stor iver for å oppnå doktorgrader - fort!

Plagiat?

Onde tunger vil ha det til at de fikk det travelt fordi en amerikansk forfatter gikk til rettssak med påstanden om at “God and Science” var et plagiat av en bok han selv hadde skrevet, og at forfatterne antok det ikke ville telle til deres fordel, om dommeren oppdaget at de sto oppført som doktorer på omslaget, uten egentlig å være det?

Altså: Her gjelder det å bli Ph.d., og det litt fort!

Men det er ingen forbrytelse å ha det travelt.

Det store smellet

Brødrene Bogdanoff, som i dag hårdnakket hevder at artiklene deres er seriøst ment og i tillegg er solid fysikk og vitenskap, jobbet med følgende spørsmål: Hvordan var verden akkurat da det store smellet skjedde? I det øyeblikket var hele universet presset sammen i ett punkt uten utstrekning, det fantes verken tid eller rom, universet var en singularitet.

Brødrene skrev flere artikler om dette, og hadde med seg etablerte fysikere som faglige hjelpere. Disse sier i dag at de ikke er eksperter på alt de to brødrene sysler med - dertil er arbeidet alt for sært og avansert -, men at de har gjort sitt for at de delene av teoriene som de forsto ble korrekt.

Tidsskriftene som publiserte artiklene unnskylder seg på liknende måte. Classical and Quantum Gravity gikk til det uvanlige skritt å skrive på lederplass at artiklene hadde “glippet igjennom fagfellevurderingen … selv om vi i dag ser at de ikke holder den standard vårt tidsskrift krever”. Annals of Physics, hvor allerede siterte Wilczek er redaktør, unnskylder seg med at publiseringen ble gjort av den forrige redaksjonen, og at noe slikt ikke ville blitt akseptert i dag.

Spøk, svindel eller dårlig fysikk?

Så. Dette er kanskje ikke en spøk, kanskje ikke en svindel, og kanskje bare dårlig fysikk?

Ikke engang dette er man ett hundre prosent enige om: Mens størrelser som John Barrow og Lee Smolin avviser Bogdanoffenes arbeid som vås, hevder Roman Jackiv ved MIT at artiklene holder god standard, mens Robert Coquereaux i Marseille sier at brødrenes arbeid “virkelig ikke er verken bedre eller dårligere enn det vi blir servert fra etablerte teoretiske fysikere”.

Uansett får vi oppsummere at troverdigheten til vitenskapelige tidsskrifter, og kanskje særlig de som tar for seg strengteori og annen avant garde fysikkteori har fått en kilevink. Systemet med peer review må vurderes og skjerpes - og noen bør kanskje tenke litt over hvor spekulativ teoretisk fysikk bør tillate seg å være, og fremdeles gjøre krav på å være fysikk.

Peter Woit, en matematiker ved Colombia University i New York sier til Nature: “Bogdanoffenes arbeid er klart mer usammenhengende enn omtrent alt annet som blir publisert. Men det var den allment synkende standarden i feltet som fikk dem til å tro at de gjorde noe meningsfylt, og som fikk dem til å ville publisere det.”

Les mer her