Kronikk: En vitenskapelig bløff

En lureartikkel om gravitasjonskraften fra 1996 skulle teste vitenskapelig integritet i humaniora-tidsskrift. Kan en slik test egentlig forsvares? skriver Helene Ingierd i denne kronikken.

Publisert
Luring. Alan Sokal bløffet i artikkel for å avsløre det han mente var en flørt med relativisme og irrasjonalisme i vitenskapen. (Foto: http://physics.as.nyu.edu/object/AlanSokal.html)
Luring. Alan Sokal bløffet i artikkel for å avsløre det han mente var en flørt med relativisme og irrasjonalisme i vitenskapen. (Foto: http://physics.as.nyu.edu/object/AlanSokal.html)

I mai 1996 publiserte fysikeren Alan Sokal ved New York University artikkelen «Trangressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity».

Den ble publisert i spesialnummeret «Science Wars» av det vitenskapelige humanioratidsskriftet Social Text.

Artikkelen inneholdt påstander som at gravitasjonskraften er en sosial konstruksjon med store politiske implikasjoner, og at det ikke finnes noen ytre virkelighet.

Straks etter at den var publisert, avslørte Sokal at artikkelen var en bløff, iscenesatt for å teste tidsskriftets intellektuelle integritet.

Spørsmålet Sokal ønsket å få besvart, var om et ledende tidsskrift for kulturstudier, med kjente forskere i redaksjonsrådet, ville publisere en artikkel godt krydret med nonsens som at den utgangpunktet virker god og og at den kler redaktørenes egne ideologiske oppfatninger.

Senere utdypet Sokal sine grunner for å skrive artikkelen. Han ville forsvare det han kalte et «vitenskapelig verdenssyn», definert blant annet ved respekt for bevis og logikk.

Bak lå en sterk bekymring for det Sokal betegnet som en flørt med relativisme og irrasjonalisme i vitenskapen.

Positivismestriden

Bløffen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og i kjølvannet av avsløringen fulgte en større debatt som er levende også i dag. Ikke minst blåste avsløringen liv i positivismestriden – striden om hvordan humaniora og samfunnsvitenskap skiller seg fra naturvitenskap.

Striden handler blant annet om en del fag overhodet kan regnes som vitenskaper gitt at forskningsresultatene de produserer ikke kan etterprøves med nøyaktighet.

Det ble i tilknytning til dette reist spørsmål om objektivitet og sannhet i vitenskapen, og videre, om forholdet mellom vitenskap og samfunn. Sokals bløff og avsløringen av den førte til massiv latterliggjøring og uthenging av forskere med en postmodernistisk tilnærming.

Kan Sokals bløff forsvares? Flere som ytret seg i den offentlige debatten etter avsløringen ga uttrykk for at de anså artikkelen som en kostelig parodi på postmodernistisk forskning, og mange mente nok at en del forskere fikk som fortjent. Andre var oppbrakt over Sokals eksperiment, og flere reiste etiske innvendinger mot det.

Tillit

Forskning er avhengig av tillit. Eksperimenter der løgn eller bevisst tilbakeholdelse av informasjon på en eller annen måte utgjør en del av forskningsdesignet, kan bidra til å fremme mistillit til forskning.

Slike eksperimenter sår tvil om man kan stole på at de forskningsfunnene som blir publisert og formidlet, virkelig er sanne. Sokals bløff rammet i første omgang forskere som man koblet til visse miljøer, som dermed kunne være utsatt for urimelige sanksjoner.

Med bløffen ønsket Sokal å sette et søkelys på det flere mente var dårlig vitenskap, en vitenskap som er mer opptatt av å fremme ideologiske standpunkter enn å søke vitenskapelige innsikter.

Sokal hevdet at metoden hans var nødvendig for å gjøre dette: «Satire is by far the best weapon.»

Måten bløffen ble gjennomført på og de store medieoppslagene som fulgte, gjorde at Sokal langt på vei lyktes med å reise en større offentlig debatt. Ikke minst ble det åpnet opp for en diskusjon om hvordan akademisk sjargong kan feie til side upartisk drøftning og etterrettelighet.

Saklig debatt?

Det kan diskuteres hvor god debatten som fulgte faktisk ble. Sokals metode – bløff – var kanskje ikke så godt egnet til å fremme en saklig debatt, og bidro heller til lite fruktbare ordskifter og steilere fronter. Det er i så måte betegnende at det som fulgte ble betegnet som «en krig mot postmodernismen».

Målgruppen for Sokals angrep var dessuten svært bred og sammensatt, og det gjorde angrepene mindre treffsikre. De fleste i målgruppen fornektet at de hadde noe som helst tvil om at objektivitet finnes i samfunns- og kulturvitenskapen.

Mangelen på kritisk drøftning av egen feilbarlighet er noe man kan finne i alle leirer av vitenskapen. For å fremme en god tverrfaglig diskusjon finnes det dessuten andre metoder; der det ikke er nødvendig å bløffe.

Man kan også hevde at Sokal med sin bløff fabrikkerte forskning. Ideer fra ulike kilder ble blandet sammen og fremstilt på uriktig måte i artikkelen. Slik kan dette ses på som et eksempel på vitenskapelig uredelighet.

Til sitt forsvar hevdet Sokal at artikkelen var basert på offentlig tilgjengelige kilder, og at det var referert til samtlige på korrekt vis. Han hevdet videre at han skrev artikkelen på en slik måte at det måtte være soleklart for enhver oppegående leser med en viss faglig innsikt at dette var sprøyt. Dessuten avslørte han jo selv fabrikkeringen så snart artikkelen var publisert.

Kvalitetssikring

Avsløringen av bedraget reiste også spørsmål om hvordan et anerkjent vitenskapelig tidsskrift kunne trykke slikt vrøvl.

Artikkelen inneholdt ingen egentlig mening, der var løse påstander uten argumenter, og den synes langt fra et vitenskapelig ideal om sammenheng og klarhet i argumentasjon. Teksten inneholdt imidlertid en haug med referanser til kjente forskere og deres arbeider, og det virket som om det i seg selv var tilstrekkelig for å få den publisert.

Enkelte hevdet at Sokal hadde misbrukt redaktørenes tillit. Selv forsvarte redaktørene seg med at tidsskriftet ikke hadde fagfellevurdering (peer review).

Problemet var vel nettopp at de manglet den nødvendige faglige innsikten for å bedømme artikkelen, og at de heller ikke hadde konferert med noen med kunnskap i feltet.

Med avsløringen ble det klart at tidsskriftet – i alle fall i denne saken – hadde utvist mangel på etterrettelighet og god publiseringsetikk.

Redaktørene ble lurt, dels på grunn av deres manglende kjennskap til Sokals fagområde, fysikk, og fordi de ikke tok seg bryet med å innhente uavhengige vurderinger. Kanskje ble de også lurt fordi artikkelen var krydret med referanser til forskere de selv anerkjente og at de dermed uten videre gikk god for at dette var god forskning.

Avsløringen satte slik søkelyset på redaktørers ansvar for kvalitetssikring av artikler.

Referanser: 
A. Sokal (2000) The Sokal Hoax. The Sham That Shook the Academy. Lincoln, NE: University of Nebraska