Svindel i det godes tjeneste

Piltdown-forfalskningen forvirret vitenskapen i 40 år. I dag er det få eller ingen som insisterer på at mennesket oppsto i England. Andre forfalskninger har vist seg langt mer seiglivede.

Den berømmelige Kensingtonsteinen ble funnet i 1898 av en svensk utvandrer i Minnesota. De fleste fagfolk har for lengst konkludert med at svensken ristet runene på steinen selv, runene som skulle bevise norrøne krigere var i kamp med indianere i midtvesten en gang på 1300-tallet. Akkurat som med Piltdownmannne, hadde motivet antagelig et snev av nasjonalisme over seg. Det var viktig for skandinaviske innvandrere å vise at de hadde historisk rett på det landet de bebodde.

Likevel finnes det fremdeles forskere som hevder at Kensingtonsteinen er ekte. Senest den 28. april i år skrev professor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo en artikkel i den danske avisa Weekendavisen der hun hevder steinens ekthet. Les mer om denne saken her.

Vi kjenner en rekke tilsvarende forsøk på å tilpasse fortiden til nåtidens nasjonale strømninger. Det som først rinner oss i hu, er kanskje de tyske nazistenes omskrivning og mystifisering av det tyske folks og den ariske rases gloriøse fortid. Men de var verken de første eller de siste som har gjenskap historien slik de synes den burde ha vært.

Ossian-kvadet

På 1700-tallet samlet James Macpherson sagn og tekster på sine reiser i Skottland. Disse redigerte han friskt, og la til litt på egen regning, før han lanserte det hele som det nyoppdagede skotske nasjonaleposet Ossian-kvadet.

Ossian-kvadet og dets helt Fingal hadde betydning for dannelsen av den skotske nasjonale identitet.

Walisisk nasjonaldannelse

Samme motiv finner vi hos Iolo Morganwg, som på tidlig 1800-tall forfalsket walisiske dikt og historisk materiale som lover, tradisjoner og legender. Da forfalskningen ble avslørt i 1926, hadde Morganwgs arbeid hatt stor innflytelse på walisisk nasjonaldannelse og identitet.

Liknende tilfeller er Václav Hamka, som på samme tid forfalsket skrifter som bygget opp under den tsjekkiske nasjonalfølelse og den bretonske baron de Villemarque, som i 1839 utga det falske folkeeposet “Barzaz Breiz”. Mange bretonske folkesanger som synges den dag i dag, stammer fra Villemarques lette historiske redigering?

Selvlaget fortid?

De som nå får assosiasjoner til Stalins, Maos eller Hitlers omgang med sin nære politiske fortid, er på rett spor.

De som i stedet kommer til å tenke på fenomener som Erich von Däniken, eller for den saks skyld den siste tids oppstyr rundt Dan Browns Da Vinci-koden, er også inne på samme spørsmål:

Er fortiden noe vi bare kan finne på selv?

Powered by Labrador CMS