Utenfor har den synkende sola satt fyr på havet og himmelranden. Det lave lyset renner inn igjennom høye vinduer og glaserer de lakkede mahogniveggene, bardisken av italiensk marmor, og de dype, hvite gulvteppene i Fred Kavlis hjem.

Til slutt legger lyset seg over linjene i eierens ansikt. Det er blitt et par furer etter årtier med hardt arbeid, dype grublerier og ansvar for mengder av ansatte. Kavli har vært entreprenør og forretningsmann i nesten 70 av sine snart 80 år på kloden.

Etter endt utdanning startet han med to tomme hender og en billett med båten til mulighetenes kontinent: Amerika. Bare tre år senere startet han Kavlico Corporation, en ingeniørbedrift som lagde sensorer for fly og biler.

Etter det gikk det slag i slag. Kavli drev fram et konsern verdt over 300 millioner dollar. I 2000 solgte han hele stasen, for å starte en stiftelse for forskningens fremme. Det krever kanskje minst like mye innsats av mannen på toppen.

Men han er ikke lei. Han er ikke lei i det hele tatt.

- Jeg skulle gjerne levd evig, sier milliardæren mens ansiktet sprekker opp i et digert smil.

Han gjør det han kan for å holde maskineriet i gang. Hver dag begynner med ei 45 minutters økt i treningsrommet, og middagen består ofte av rå fisk fra en av Santa Barbaras sushi-restauranter.

Og så er det jobben, da. Hvis det virkelig stemmer at hjernetrim holder hodet skarpt, ser sakene slett ikke dårlige ut for Fred Kavli.

Skaffer mer penger

- Jeg jobber hjemmefra på fredagene, men ellers er jeg på kontoret hver dag. Sannheten er at jeg jobber mer nå enn jeg gjorde de ti siste åra jeg drev business. Jeg arbeider hardt for å tjene mer penger til Kavli Foundation, og det er så mye å gjøre.

Nå er det forskningsprisene innen nanovitenskap, nevrovitenskap og astrofysikk som tar mest tid. De tre prisene på en million dollar hver skal deles ut fra Norge fra 2008, og før den tid er det hundre ting som må ordnes, forteller Kavli.

Det er ikke bare solnedgangen som får de blå øynene til å gløde. Det finnes flere grunner til at Kavli snakker med stor entusiasme om å gi bort penger.

- Helt siden jeg var 13-14 år har livssynet mitt vært det samme. Jeg mener vi bør gjøre det beste vi kan så lenge vi klarer det. Vi må strebe mot å gjøre ting som gagner menneskene og naturen. Jeg har ønsket å gjøre noe godt for menneskeheten siden gymnaset.

Det er derfor han har stiftet Kavli Foundation, som skal fremme forskning innen nanovitenskap, nevrovitenskap og astronomi i årevis framover. Men hvis målet er å hjelpe mennesker, hvorfor velger han da å støtte forskning som antagelig ikke vil få noen praktisk nytte på årevis?

Sikter langt fram

- Det er enorme utfordringer og muligheter innenfor disse feltene, og kunnskapen kan gagne oss på måter vi ikke kan forestille oss i dag. Dessuten er temaene så dype og kompliserte at vi aldri kommer til å slippe opp for spørsmål, sier Kavli.

- Nanovitenskap handler om naturens byggesteiner. Den holder fantastiske potensialer for menneskenes helse og velvære. Slik vitenskap kan gi oss nye materialer, og vi vil kunne gjøre ting som før var umulig, innen alt fra romfart til kvantedatamaskiner.

Astrofysikk inneholder de store og grunnleggende spørsmålene, utdyper Kavli. I uminnelige tider har menneskene stirret opp på himmelen og lurt på hvor vi kommer fra. Hva er universet lagd av? Hvor startet det hele?

Finnes det andre som oss der ute? Finnes det intelligent liv?

- Det er meget mulig, filosoferer Kavli.

- Universet er enormt, og inneholder mengder av planeter. Og livet har en evne til å trives under de mest utenkelige forhold. Sannsynligvis finnes det mange planeter med liv, men spørsmålet er bare i hvilket stadium dette livet er i vår tid. Problemet er at vår sivilisasjon har eksistert i et ekstremt kort tidsrom.

- Men jeg vil ikke se bort ifra at det er en mulighet, sier Kavli.

- Jeg synes forsøkene på å søke etter intelligent liv er interessante. Det ville ikke kunne finnes større nyheter enn kontakt.

Foreløpig får vi imidlertid nøye oss med det intelligente livet vi faktisk kjenner: mennesket og dets uhyre kompliserte hjerne. Der er det utvilsomt en god del å bryne seg på.

- Nevrovitenskap - det er noe av det mest kompliserte vi vet om, og nok et grunnleggende spørsmål. Det er ekstremt vanskelig for hjernen å forstå seg selv, sier Kavli.

- Disse er de mest interessante forskningsfeltene for det 21. århundret og framtida.

Men skal vi utløse potensialene innen disse forskningsområdene må vi smøre oss med tålmodighet. Det er en av menneskets store utfordringer, mener Kavli.

- Både folk og nasjoner har en tendens til å ta snarveier. Utfordringen er å gjøre langsiktige investeringer som ikke vil gi noen umiddelbare belønninger.

Dette er nok en av de viktigste grunnene til at Kavli gir bort alt han eier til langsiktig grunnforskning. Skjønt alt og alt, fru Blom. Det er ingen avholdende asket vi møter i huset som troner på klippene over Stillehavet utenfor Santa Barbara i California.

Det har han heller ingen dårlig samvittighet for.

Designet huset selv

Det er med en nesten barnslig begeistring at Kavli viser vei igjennom villaen.

- Jeg har designet alt selv, sier han, og forteller at mahognien som dekker veggene er behandlet med over 20 strøk lakk.

- Møbelsnekkeren som tok seg av arbeidet hadde aldri gjort en slik jobb på annet enn møbler før. Han gjør det nok ikke igjen heller.

Til og med på gjestetoalettet har Kavli selv plukket ut gulvfliser av norsk stein og stoffkledningen på veggene.

I en mellomgang er veggene dekket av ramme på ramme med personlige bilder av venner, kollegaer, familie, ferier og gården i Eresfjorden. Her er til og med gamle klassekamerater og tenåringskjærester.

Kavli peker på et bilde av to friske ungdommer i svart hvitt, tett inntil hverandre.

- En kjæreste fra folkehøgskolen, forteller han med en viss hengivenhet i stemmen.

De har ikke hatt noen kontakt senere.

Men jenter var det visst flere av. Bildene viser tre smilende piker på Kavlis motorsykkel hjemme i Norge. Det er søte snupper på en setertram, og et avslørende snapshot av Kavli og kammeraten nede for telling, med tre skrattende jenter på toppen.

Og så er det alle reisene. Kavli har elsket å reise helt siden studiedagene på Norges tekniske høgskole.

Vil til Australia

- Jeg husker jeg sa til en venn i Trondheim: Jeg tror jeg skal reise gjennom Europa denne sommeren. Han svarte: Flott! La oss dra igjennom Nord-Afrika også. Og så gjorde vi det.

Opp igjennom åra har det blitt mange utflukter, både forretningsreiser og ferieturer.

- Jeg har vært i de fleste land i Europa, og i Russland, Sentral-Asia, Mongolia og så videre. Men jeg har ikke vært i Australia og New Zealand. Jeg må komme meg dit. Med en gang jeg har fått disse prisene i gang, får jeg tid til å reise mer, sier Kavli, og leder an videre.

Huset er prydet av utallige håndplukkede kunstskatter fra både utenlandske og norske mestere. I hallen henger et tordentungt landskap av Gude. Inne i spisestua troner en Tidemand. Kavli stopper opp et øyeblikk.

- Tenk, dette bildet var trykt i ei lærebok jeg hadde på skolen, smiler han.

Det er langt tilbake til folkeskolen i Eresfjorden, både i tid og rom. Likevel er det ingen tvil om at en stor del av Kavlis personlighet er bygd av minner og refleksjoner fra den gangen Fred var Fridtjof.

Bondeliv og entreprenørvirksomhet

Fridtjof Kavli vokste opp på gården Moen i Eresfjorden i Romsdal, der han kom tett innpå både husdyra og naturen. Etter gliset å dømme, er mange av minner herfra søte.

- Vi hadde fantastiske hester. Og så var det katten og kattungene, kyrne og sauene. Utenfor vinduet mitt stod det et digert almetre. Der satte faren min opp fuglekasser som stæren hekket i hver vår. De sang så vidunderlig om morgenen.

Kavli var yngst av fire søsken, som hadde et nært forhold til hverandre. Særlig broren Aslak spilte en spesiell rolle for den framtidige forretningsmannen og filantropen Fred Kavli.

Selv om det var sju år mellom dem, fikk lillebror Fridtjof være med da Aslak startet sin egen entreprenørvirksomhet hjemme på gården. Under krigen produserte guttene knott - trebriketter til gassgeneratorer - med maskineri som Aslak selv hadde funnet opp.

- Vi arbeidet veldig iherdig, humrer Kavli.

- En gang da jeg hadde bursdag jobbet vi i saga, som stod på en annen del av eiendommen. Søstrene mine hadde bakt kake, og de vinket og viftet med håndklær for å kalle oss hjem. Men vi var så ivrig opptatt med å kappe planker at vi ikke kom inn før klokka var elleve og alle var i seng.

Filosofi og grublerier

Brødrene leverte også planker til møbelindustrien på Sunnmøre, og ble etter hvert en slags agenter som også fikk tak i gode materialer fra andre produsenter. Da Aslak reiste bort for å studere, overlot han hele foretaket til den 14-15-årige Fridtjof.

Arbeidet finansierte etter hvert Kavlis studier, og gav ham erfaring og selvtillit som kom godt med da han startet sitt eget firma i Los Angeles, bare tre år etter endt utdanning. Men brødrene på Moen delte mer enn forretningsvirksomhet.

- Aller helst ville vi vel ligge på ryggen og stirre opp i himmelen, mens vi snakket om livet, religion og naturen, sier Kavli, som forteller at han fortsatte å filosofere over tilværelsen sammen med studentene på Firda Landsgymnas.

I disse viktige ungdomsåra utviklet han livssynet som 60 år senere skulle få forretningskongen til å selge sitt imperium, og donere fortjenesten av sitt livsverk til forskningen.

- Jeg tror på mennesket, på dets evne til å forbedre seg selv og sine leveforhold, sier Kavli. Han setter seg godt til rette i skinnsalongen, mens himmelen og havet bak ham mørkner mot blått og lilla.

- Jeg er veldig optimistisk, og jeg tror ikke menneskeheten kommer til å ødelegge seg selv. Vi har gjort en god del feilsteg i løpet av historien, men det er da framgang å spore. Mennesket er ekstremt overspent, men vi har vært igjennom farligere tider enn disse.

Og hvor er vi på vei? Det er ikke lett å spå om framtida, men Kavli ser ikke bort fra at mennesket kan bruke teknologien til å forbedre seg selv.

- Akselerasjonen av kunnskap og evner hos mennesket har fulgt en logaritmisk kurve, som stadig blir brattere. En måte vi kan fortsette denne utviklinga kan være å bruke kunstige metoder for å forbedre den menneskelige intelligensen.

- Mange er nok veldig redde for et slikt scenario, men jeg tror vi kan klare å kontrollere det. Tanken på å stoppe vekst og utvikling fordi vi oppdager potensielt farlige ting, er gammeldags, sier Fred Kavli.

Han har hatt troa på mennesket siden gymnasdagene, da det første ønsket om å tjene menneskeheten oppstod. Da han etter hvert fikk en reell mulighet til å realisere drømmen, var det aldri noen tvil om hvilken retning formuen skulle gå.

Ikke riktig å gi alt til barna

Det har aldri vært aktuelt å la pengene gå til barna

- I likhet med mange andre entreprenører tror jeg ikke på å etterlate alt til barna. Warren Buffett sa en gang at dersom barna får 10 millioner, har de plenty. Å gi dem mer er ikke nødvendigvis en god bruk av ressurser. Det er veldig viktig for samfunnet at ressursene blir forvaltet effektivt.

Kavli mener menneskets hang til å skaffe seg rikdom ikke er noe onde.

- Det spiller ingen rolle hvem som eier ressursene, så lenge de blir forvaltet effektivt. Dette er jo selve grunnen til at kapitalismen er en suksess. Jo hardere eierne jobber, jo bedre tjener de samfunnet. Spørsmålet er selvfølgelig hvilken pris de tar for arbeidet.

- Men generelt kan man jo si at et fint hus er en lav pris å betale for at noen forvalter mange ressurser. Det er slik jeg rettferdiggjør det digre huset mitt, sier Kavli og ler godt.

Han lider ingen nød. Så da er det kanskje ikke spesielt godhjertet heller, det han gjør for forskningen og menneskeheten? Er det kanskje bare et stunt for å forbedre samvittigheten og ryktet?

- Man kan alltids finne fordeler for giveren. Man kan for eksempel si at dersom noen føler seg bedre av å gjøre en god gjerning, er den egentlig egoistisk. Men jeg tror ikke dette er så viktig, sier Kavli, og oppfordrer spesielt skandinaviske folk å slakke litt på den dårlige samvittigheten.

- Hvis du tenker at du gjør en god gjerning, så er den det. Jeg nyter å se at folk har det fint. Derfor har jeg ikke dårlig samvittighet for å ha det bra selv også, sier Kavli, og sender kanskje en ekstra tanke til en håndfull fyrige firhjulinger som står under hvite dekken nede i garasjen.

Skaperen

Det er vanskelig å tvile på at Kavli brenner for å gjøre noe godt. Men er bare det dette som driver ham opp av dynene og ut til kontoret hver eneste dag?

Kanskje. Men det finnes muligens enda en grunn, som antageligvis også har vært en av drivkreftene bak både Kavlico Corporation og huset på klippen.

Alle tegn tyder på at Kavli rett og slett synes det er ustyrtelig moro å skape ting.

- Det som motiverer de fleste entreprenører er å gjøre et godt stykke arbeid, å få til noe. Jeg liker utfordringer og gleder meg til å dra på jobben, sier Kavli og legger til at han faktisk ikke kan huske å ha hatt en eneste kjedelig arbeidsdag.

Men noen har nok vært litt i overkant slitsomme, innrømmer han. Særlig etter at Kavlico også begynte å produsere sensorer for bilindustrien.

- Bilindustrien var utrolig krevende, og mange mente vi var sprø som inngikk en kontrakt med Ford. En gang på 80-tallet fikk jeg en telefon fra Ford mens jeg var på et datakurs i Florida. De forlangte et møte dagen etterpå, hvor de fortalte meg at de ikke trengte oss mer. Det var ikke mitt beste øyeblikk.

Det hele ordnet seg heldigvis etter en inngripen fra høyt hold: Selveste visepresidenten for Ford ba ingeniørene om å ta en ny titt på saken.

Noen guddommelig inngripen tror Kavli imidlertid ikke på, selv om han slett ikke utelukker at det kan finnes en gud.

De store spørsmålene

- Jeg vet ikke om det finnes noen høyere makt, sier Kavli sakte.

- Men hvis det finnes en gud så tror jeg han har satt inn naturlovene, uten nødvendigvis å gjøre individuelle justeringer for hver av oss.

- Hvis han finnes, har Gud gitt oss hjernen for at vi skal bruke den etter beste evne. Jeg tror ikke vi blir belønnet for å tilbe noe, men heller bedømt ut ifra hva vi gjør og hvordan vi oppfører oss.

- Hvis vi tror at gud vil straffe oss fordi vi ikke tilber ham, har vi ikke noe godt bilde av gud. Da er han egenkjærlig og egoistisk, og slett ikke noe optimalt bilde av den ypperste moral og verdighet.

Kavli lener seg godt tilbake i salongen og grubler litt over spørsmål som har fulgt ham siden barndommen. De enorme vinduene bak ham er blitt svarte, og utenfor ligger en smal halvmåne og dupper i stjernehimmelen over California.

- Hva har skapt universet? Og når? Hvis det startet med det store smellet - hva var der før det? Det ser ut til å finnes en viss kontinuitet i universet og naturen, så det er ikke nødvendigvis så sannsynlig at det var ingenting før vårt univers ble til, spekulerer en gammel gutt fra Eresfjorden.

- Ingenting er overnaturlig, men det utelukker ikke at det finnes ting vi ikke forstår, eller energier vi ikke fullt ut kan fatte. Vi forstår ikke mørk energi. Det kan finnes andre former for energi som er veldig svake. Kanskje vi kan utvikle nye evner om tusenvis av år?

- Vi kommer til å finne ut mer med tida, sier Kavli med blikket et sted mellom fantasien og framtida.

- Det er en av grunnene til at jeg virkelig tror på vitenskapen.