Når Morten Meldal våkner om morgenen, tenker han på forskningen sin.

Han tenker også på hva han skal si til studentene sine ved kjemisk institutt, slik at de får det beste ut av dagen i undervisningslokalet sammen med ham.

Undervisningsdager er det mange av, og 4. oktober 2022 er ikke noe unntak. Det er en helt vanlig tirsdag. Dagen etter kommer meldingen om årets nobelpris i kjemi, så om kvelden avholder instituttet den årlig begivenheten «Nobel Crystal Ball».

En festlig kveld der studentene og foreleserne «ser i krystallkulen» og i fellesskap bestemmer hvem som fortjener å få årets nobelpris.

Det foregår slik at fem professorer legger fram en kandidat hver. Tre professorer er utpekt til å kritisere de fem valgene, og på den bakgrunnen skal studentene stemme på hvem de tror får prisen.

I år var det den amerikanske professoren Carolyn Bertozzi som ble studentenes valg, og de traff blink, for dagen etter ble hun ringt opp av den svenske nobelkomiteen.

Det ble Morten Meldal også.

En banebrytende oppdagelse

– Det hadde ikke falt meg inn, sier professoren som nå har oppnådd den høyeste anerkjennelsen en forsker kan få.

Siden videnskab.dk besøker Meldal, har det blitt torsdag, dagen derpå. Før vi kan sette oss ved bordet på kontoret hans, må han først flytte blomsterbuketter, gaver og gratulasjonskort.

Like ved ligger «det beste laboratoriet ved Københavns Universitet.» Det er der han aller helst vil oppholde seg.

– Klikk-kjemi har blitt for mainstream, tenkte jeg, og det er jo lenge siden jeg fant reaksjonen, sier han om den banebrytende oppdagelsen.

Reaksjonen, som altså bærer navnet klikk-kjemi, oppdaget Meldal for omkring 20 år siden, og han har brukt den daglig siden den gang. I likhet med kjemikere verden over.

Med klikk-kjemi åpnet det seg en dør: Man kunne samle molekyler med ulike egenskaper med et klikk, uten at det påvirket molekylene.

Da trenger man en såkalt katalysator. Katalysatoren er det elementet som får noe til å reagere. I klikk-kjemi bruker man kobber som katalysator.

Kobberet fungerer som en samlestasjon, forklarer Meldal og tegner eksempelet i luften foran seg. Hendene hans griper fatt i forestilte molekyler og viser hvordan de trekkes sammen på midten.

Tilfeldigheten han grep

Egentlig forsøkte Morten Meldal å få til en helt annen kobling, den gangen for 20 år siden, da klikk-kjemien åpenbarte seg.

Han hadde jobbet med en veldig reaktiv kjemisk gruppe. Det vil, med Morten Meldals ord, si at den «danset rundt og ville kvitte seg med energien sin» ved å reagere med de andre komponentene.

– Men det skjedde ingenting i den koblingen. I stedet ble det dannet et helt nytt produkt, og energien var fortsatt til rådighet til nye reaksjoner. Det var en stor oppdagelse, sier han.

Amerikanske Barry Sharpless, den ene forskeren han deler nobelprisen med, oppdaget reaksjonen samtidig, og Carolyn Bertozzi, som utgjør siste del av trekløveret, har tatt klikk-kjemien et skritt videre ved å bruke reaksjonen i levende organismer.

Hennes bidrag kalles bioortogonal kjemi. Det går ut på å finne et alternativ til kobber i reaksjonen. Levende organismer har nemlig ikke godt av kobber i store mengder.

Hun har brukt kjemisk syntese til å gjøre et klikk-molekyl til en åttekant. Den er mer reaktiv, og det får molekylene til å klikke uten kobber.

Kjemikerens neste mål

Selv om en nobelpris understreker at Morten Meldal har gjort en stor oppdagelse, er hans store håp at klikk-kjemien kan fortsette å åpne dører.

Verden er i krise, og det er ingen tvil om hvilke utfordringer Meldal mener kjemien skal løse nå.

– Biologi og kjemi er det vi trenger for å gjøre noe med klimakrisen. Vi må ha nye planter som kan vokse i tørre områder. Vi må snu tørke til regn. Vi må ha nye vindmøllevinger som kan brytes ned og vi må ha nye overflater som gjør at betongen vår tåler flom, sier han.

– Det er veldig mange problemer vi må løse, og da trenger vi kjemikere fordi kjemi er virkeligheten vår. Vi er selv kjemi.

Et helt vanlig menneske

Ambisjonene er store, men Meldal er også «et helt vanlig menneske» som liker hagearbeid, elsker familien sin og ofte kommer for sent ut av døren.

Og så spiller han musikk. På veggen på kontoret hans henger to gitarer han selv har laget av eiketre.

– Da jeg var ung, hjalp jeg en forstmann med å legge inn hele skogen hans i et program slik at han fikk en elektronisk oversikt over den og da fikk jeg et eiketre i gave. Det var kuttet i seks centimeter tykke planker, forteller han.

– Hele sulamitten er laget av ett stykke.

Siden onsdag for snart to uker siden har han vært et helt vanlig menneske med en nobelpris. Københavns Universitet fikk det travelt med å avholde pressekonferanse, champagnekorkene spratt, og torsdag sitter det fortsatt et par flagg fast i taklampene.

Morten Meldal har vendt tilbake til undervisningslokalene, for «undervisningen blir ikke avlyst bare fordi man får en nobelpris», og det varer til langt ut på ettermiddagen.

Det er undervisningen og forskningen som er lidenskapen hans. Tilfredsstillelsen ved å hjelpe andre.

Vi avslutter med en omvisning i laboratoriet. Morten Meldal ifører seg labfrakk og smelter inn i sitt rette element.

– Det som interesserer meg aller mest, er å være her inne i laboratoriet, sier han.

Morten Meldal er flink til å lage ting selv. Instrumentet her som er en form for strekkodeleser til partikler, er et av de instrumentene han selv har laget til laboratoriet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.