Lahlum får prisen for sine biografier om sentrale Arbeiderparti-ledere og andre bøker om den norske arbeiderbevegelsen. Lahlum ble veldig glad da han fikk vite at han ble tildelt prisen, skriver FriFagbevegelse som først omtalte kåringen.

Lahlum ga i fjor ut en biografi om Reiulf Steen. Fra før har han utgitt biografer om Oscar Torp og Håkon Lie. Han har alltid siktet høyt.

– Jeg har alltid tenkt aktualitet, hva som interesserer publikum, og leter etter enkle begreper som de fleste forstår, sier han til forskning.no.

Lahlum er også kjent som forfatter av historiske kriminalromaner, sjakkspiller, sjakk-kommentator på tv og SV-politiker.

Han har også utgitt bøker om amerikanske presidenter og politikk.

Heller overambisiøs enn smal og kjedelig

Allerede da han skulle skrive hovedoppgave i historie - nå masteroppgave - på universitetet, valgte han tema ut fra hva han senere kunne skrive bok om, forteller han.

Lahlum syntes temaene som ble foreslått for studentene, var altfor smale og kjedelige.

– Jeg ville skrive om viktige personskifter i Arbeiderpartiet mellom 1945 og 1975, noe de var skeptisk til fordi det var for omfattende. Men jeg fikk lov, under tvil, fordi veilederen min skjønte at jeg forsto risikoen, sier han til forskning.no.

Og bok ble det: Noen av oss har snakket sammen ... Personskifter i Arbeiderpartiet under Gerhardsen og Bratteli, som kom ut i 2010.

Ga opp akademia

I motsetning til de mange andre historieforskere, har Lahlum aldri tatt doktorgrad.

– Jeg har et eller annet stede liggende en bekreftelse på at jeg har kompetanse tilsvarende doktorgrad. Men min doktorgradsstipend-søknad gikk ikke gjennom, fordi de mente den var overambisiøs, sier han.

Så da ga han opp å få innpass i akademia, for heller å skrive bøker.

– Jeg er privilegert som likevel kan forske og gi ut bøker, og jeg lever godt av det, sier han.

Han synes det er meningsløst å tro at innholdet i en bok får mindre historiefaglig verdi fordi den er utgitt på Cappelen Damm i stedet for på Cappelen Akademisk.

– Eller at en artikkel automatisk har større vitenskapelig verdi fordi den kommer i et smalt, lite fagtidsskrift, sier han.

– Jeg er ikke veldig metodisk

Prisen deles ut av Oslo Arbeidersamfunn til forskere «hvis vitenskapelige arbeider er av særlig relevans for arbeiderbevegelsen».

– Det er en litt utradisjonell forskningspris, og jeg oppfatter meg selv som en litt utradisjonell forsker og forfatter, sa Hans Olav Lahlum til Fri Fagbevegelse.

– På hvilken måte er du en utradisjonell forsker?

– Jeg er ikke en veldig metodisk historieforsker når jeg skriver bøker om et tema. Jeg legger ofte tyngdepunktet lenger over på aktørsiden og starter ofte med menneskene heller enn med modellene, sier Lahlum til forskning.no.

– Min metode er ganske praktisk, men med tidvis avanserte krav til balanse mellom kildekritikk, kompletthet og etikk, tilføyer han.

Det er helt meningsløst å ramse opp alt som er kjent fra tidligere kildenedtegnelser, mener han.

– Man kan tilføre noe nytt ved å skaffe nye kilder eller tilføre ny forståelse og nye tolkninger av tidligere kjent kildemateriale. Jeg forsøker å gjøre begge deler, sier han.

Viktig å snakke med kilder

– Jeg bruker heller muntlige kilder i stor grad, og mener at man som historiker også må snakke med folk, sier han til forskning.no.

Han bruker også skriftlige kilder.

– Men det er vel så viktig å snakke med gjenlevende personer som måtte vite noe mer om personen eller hendelsene, som hittil er ukjent for offentligheten, sier han.

Særlig innen historisk forskning er det viktig å få tak i kilder før det er for sent.

– Det var for eksempel ganske avgjørende for meg å få snakke med sønnen til Oscar Torp da jeg skrev biografien. Han satt på kunnskap om faren som var ukjent for offentligheten.

Men også Lahlum har opplevd å komme for sent til kilder som allerede var døde.

Kritisk til teoretiske modeller

Lahlum mener han slik sett skiller seg fra mange andre historikere, som i stor grad bruker teorier og skriftlige kilder som er kjent fra før.

– Når noen begynner å strekke virkeligheten for å få den til å passe inn med modellene og teoriene, blir jeg skeptisk. Problemer er mer utbredt i statsvitenskap, men finnes også i historiefaget, sier han.

Politikere er i høyeste grad mennesker, og menneske og politikk henger sammen.

Politikk blir utformet uten at det ligger en rasjonell plan bak, mener han. Derfor er det viktig å få innblikk i privatlivet til politikerne han skriver om, for å få vite hvorfor de velger sine hjertesaker.

– Er du litt å regne som en journalist, på den måten?

– Ja. Per Egil Hegge sa en gang til meg at jeg er to tredeler historiker og forfatter og en tredel journalist, sier han.

I begrunnelsen for prisutdelingen heter det:

– Lahlum har gitt oss et nytt blikk på arbeiderbevegelsens historie og samtid. Han har også knyttet sammen nåtida og det som skulle vært framtida, sa Kjetil Staalelsen, ansvarlig for prisen i Oslo Arbeidersamfunn, ifølge Fri Fagbevegelse.

Men det referer han til Lahlums bok fra 2013 om Håvard Vederhus, den talentfulle Oslo AUF-lederen som ble skutt på Utøya 22. juli 2011.

For mange innadvendte historikere

At enkelte andre historikere kanskje ser på ham som en i overkant tabloid formidler, tar Lahlum med knusende ro.

Han forenkler heller enn å skrive og snakke litt for vanskelig, og mener en del kolleger bruker for mye fremmedord.

– Det er mange veldig dyktige historikere som fortjener mye større oppmerksomhet, men det kunne hjulpet veldig hvis flere av dem deltok i den offentlige debatten. Det er trist at mange sitter stille på sine kontorer og grupperom med det de har funnet ut og ikke får brakt det ut til et større publikum, sier han.

Prisen er på 30 000 kroner og et kunstnerisk diplom. Lahlum arbeider nå med en biografi om Einar Gerhardsen som kommer ut neste år.