En ny tverrfaglig bølge ruller inn over forskningen. Tilhengerne mener at naturvitenskapsfolk arbeider like subjektivt som humanister, og at forskerne må arbeide tettere sammen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Foreslår ny oppdeling av vitenskapen
Førsteamanuensis i fysikk-filosofi og ph.d. i moralfilosofi Steen Brock fra Institutt for Filosofi og Idéhistorie på Aarhus universitet foreslår helt konkret en ny måte å dele inn vitenskapen, som går ut på å legge ned de gamle fakultetene og erstatte dem med tre nye, som går på tvers av de gamle fagene.
Det første fakultetet skal romme alle de klassiske fagene, som historisk sett henger sammen og som har det til felles at de er basert på eksperimenter. Det gir for eksempel ikke noen mening å skjelne skarpt mellom fysikk, kjemi og biologi, siden fagene beskriver komplekse naturforhold som er vanskelige å dele opp.
Det annet fakultetet skal romme alle de formene for forskning som man fra politisk side har bestemt at man gjerne vil ha, som for eksempel «sunne matvarer». Her arbeider man typisk tverrfaglig, fordi man trenger ulik ekspertise for å nå fram til et bestemt mål.
Det tredje fakultetet skal tildeles den kritiske og spekulative forskningen. Den forskningen som finner sted her, skal arbeide for å skape en ny og bedre verden. Innen fakultetets murer finner man forskning på genmodifiserte planter, forskning i nye undervisningsmetoder, nye måter å gripe an byplanlegging, utvikle alternative måter å behandle sykdommer på.
Som et eksempel på den forskningen som skal finne sted her, nevner han opplevelsesøkonomi, som allerede tilbys som fag på flere universiteter.
– Det de skryter av på Aarhus universitet, er at utdannelsen går ut på å lære kandidatene å se muligheter som i dag ikke finnes, som for eksempel å gjøre restauranter og byrom til noe det ikke er i dag, sier han og avslutter:
– Den forskningen som skal finne sted på dette siste fakultetet vet vi ikke om vi noensinne kommer til å få bruk for. Men vi håper at den teknologiske utviklingen kan føre til en ny dagsorden, slik at vi kan skape en ny og bedre verden.
Visste du
Science, Technology, and Society (STS) er et tverrfaglig forskningsfelt som forsøker å utforske og forstå samspillet mellom vitenskap og teknologi på den ene siden og samfunnets kultur, struktur og verdier på den andre.
Nytt senter på SDU gir råd om utvikling av ny teknologi
På Syddansk Universitet har man nettopp etablert et nytt tverrvitenskapelig senter, The Initiative For Science, Society and Policy (ISSP), som skal skape en tett dialog mellom forskere, politikere, bedriftsledere og befolkningen.
Senterets overordnede mål er å skape oppmerksomhet om nye teknologier og å bidra til å finne ut hvilke man skal satse på å utvikle fremover. I det lange løp skal senteret også forsøke å hjelpe politikere med å ta bedre beslutninger om hvilke teknologier man trenger, sett i forhold til den samfunnsmessige utviklingen.
ISSP er politisk uavhengig og trekker på vurderinger fra faglige kapasiteter som er ansatt på landets forskjellige universiteter.
Jakob er syk av stress. På grunn av finanskrisen har bedriften hans måttet sparke en rekke medarbeidere.
En stor del av produksjonen er blitt flyttet til andre land, og de få som blir igjen i Danmark må jobbe mye raskere. Selv om bedriften kompenserer for problemet med ny teknologi, bukker noen medarbeiderne under for arbeidspresset – til stor ulykke for familie og bedrift.
Dette er et eksempel på de komplekse problemene som samfunnet vårt strir med. De påvirker alt fra menneskers helse og psyke, samfunnsøkonomien, utviklingen av ny teknologi, språkbarrierer og kulturkløfter på en og samme tid.
Med håp om å finne robuste løsninger, vender politikerne seg ofte til vitenskapsfolkene på universitetene, men her er forskerne paradoksalt nok opptatt av å løse en hel annen type problemer.
I stedet for å gå tverrvitenskapelig til verks, deler universitetene opp forskningen i erkjennelsesområder som naturvitenskap og humaniora, som igjen er splittet i et vell av dypt spesialiserte fag.
Sosiologer studerer forskere
Universitetene og samfunnet takler altså problemer på hver sin måte og kan derfor ikke helt bruke hverandre, mener historiker Randi Markussen.
Hun arbeider som gjesteprofessor ved IT-universitetet i København, som for nøyaktig ti år siden ble etablert som et tverrfaglig universitet. Her arbeider forskere innen naturvitenskap, teknologi og humaniora sammen om en rekke konkrete forskningsprosjekter.
(Foto: Wikimedia Commons, se lisens her)
For å stikke ut en ny vei for et tettere bånd mellom de to områdene, har hun gjennom mange år vært med på å bygge opp et nytt miljø innen vitenskapsteori i Danmark, kalt STS (Science, Technology, Society). Tilhengere arbeider ut fra den overbevisningen at det er på tide å forstå og bruke vitenskapen på en ny måte.
– De utfordringene som samfunnet står overfor, er så blandet i dag at det med å putte dem i kasser og si at dette er naturvitenskap og dette er kulturforskning, det duger ikke. Verden er langt mer dynamisk og sammenblandet, og det har ført til en diskusjon av hvor grensen mellom naturvitenskap og humaniora i det hele tatt går, sier hun.
Hittil har forskerne laget et skille mellom de to erkjennelsesområdene ved å henvise til at de har hver sine fokusområder og samtidig bruker hver sine metoder. Men spørsmålet er om det bildet stemmer med virkeligheten.
Når det kommer til stykket, kan det være stor forskjell på hvordan forskerne sier at de arbeider, og det de faktisk gjør, og det er noe sosiologene er begynt å interessere seg for.
– Sosiologer har alltid studert hvordan alle slags grupper i samfunnet utfører arbeidet sitt. Men det er først de siste tiårene man har kommet på at det kunne være relevant å gjøre det samme innen forskningens verden. Man har fått et behov for å komme med noen rikere beskrivelser av forskernes metoder, interesser og arbeidsprosesser, forteller Markussen.
Forskning damper av personlige verdier
Den nye trenden ble satt i gang av en gruppe skotske sosiologer fra University of Edinburgh, helt tilbake i 1960-årene. For å kaste lys over hvordan ulike vitenskapsfolk arbeidet, fulgte de forskningsgrupper fra hver leir i mange forskjellige prosjekter, og resultatene talte for seg selv.
Studiene viste med at naturvitenskapsfolk var like subjektive i spørsmålene de stilte i sin forskning som humanistene var.
Den måten forskerne stilte spørsmålene sine på avspeilte nemlig ikke bare forskernes faglige mål, men også deres personlige ambisjoner, verdier og etikk. Ordlyden i spørsmålet hadde stor betydning for svaret.
Annonse
– Det er en utbredt holdning at naturvitenskapsfolk oppnår en sann kunnskap om verden, mens humaniora og samfunnsvitenskapene er mer subjektive. Men innen STS-miljøet ser vi mer dynamisk på forholdet mellom observatør og verden. Vi tror snarere at forskerens blikk på verden former den kunnskapen som skapes, sier professor i historie, Lene Koch, fra Institutt for Folkesundhedsvidenskab, Afdeling for Sundhedstjenesteforskning på Københavns Universitet.
Hun demonstrerer poenget ved å ta utgangspunkt i stamcelleforskningen, som forskere innen de to fløyene har et svært ulikt syn på.
En teolog vil kanskje si at et embryo (tidlig foster) er et besjelet liv, som det vil være en forbrytelse å ta livet av. En biolog ville derimot si at et embryo rommer de byggesteinene som skal til for å kunne helbrede dødssyke mennesker.
Blikket på embryoet er med på å styre forskningen. De to forskerne velger hver sitt syn på hva et embryo er, og bruker det som utgangspunkt for arbeidet sitt, og det viser at man ikke kan ha et blikk som er objektivt. Biologen har ett bestemt verdisett, mens teologen har et annet.
– Kunnskap eksisterer ikke uten etikk og moral. Det er den sammenhengen jeg synes er viktig. Naturen er ikke som den er, men blir skapt i møtet med observatøren, og det får selvfølgelig konsekvenser for den forskningen som produseres, fastslår hun.
Hver kultur, sin vitenskap
Tendensen går igjen når man sammenligner den vitenskapen som utføres i ulike kulturer. I noen kretser, hvor noen normer hersker, er bestemte forhold tillatt – i andre samfunn er det helt andre regler som gjelder, og det smitter av på forskningen, forteller førsteamanuensis i fysikk-filosofi og ph.d. i moralfilosofi Steen Brock fra Institutt for Filosofi og Idéhistorie på Aarhus universitet.
"Hvordan får man røykere til å stumpe sigaretten? Det er ikke noe én vitenskap kan svare på. En løsning krever et tett samarbeid mellom ulike fagfelt. (Foto: www.colourbox.com)
Gjennom sin karriere har han vært redaktør for en lang rekke vitenskapelige utgivelser om vitenskapsteori, moralfilosofi og språkfilosofi og har i den forbindelse også fulgt oppblomstringen av STS-miljøet.
– Oppfatningen av hva vitenskap er, kan ikke skilles fra holdningen man har til demokrati og samarbeid. Det vil si at vitenskapen for oss her i Danmark er noe annet enn det som karakteriserer vitenskapen i muslimske land, sier han.
At forskerne til en viss sin grad er styrt av sine egne og samfunnets etiske normer, får også en betydning for valget av metoder.
Hittil har man typisk skjelnet mellom «humanistiske metoder» og «naturvitenskapelige metoder», men i praksis er ikke det noe forskerne tar så høytidelig.
Annonse
Det viser en studie som for noen år siden ble gjennomført av Brock i forbindelse med at han arbeidet med boken «Videnskabens ansigter». I studien forsøkte han å komme til bunns i hvilke metoder forskerne faktisk brukte i arbeidet sitt, og om metodene var generelle og objektive, eller om de var spesifikke og subjektive.
Det viste seg at hver forsker hadde sine egne grunner og hadde utviklet sine egne måter å gjøre ting på, og at det gjaldt alt fra biologi og medisin til språkstudier.
– Så de som sier hva forskerne kan og ikke kan gjøre, skal bare holde munn. Forskerne kan ikke arbeide under så strenge rammer, forteller han.
Metodene er døgnfluer
Selv om det å drive forskning er komplekst, så mener han at man kommer til å spenne bein for seg selv ved å definere et forskningsfelt ut fra metoden. Forskningsmetodene innen alle områder er i konstant forandring, og varierer fra fag til fag og fra person til person.
Dette bildet kan dosent Hans Fink fra Institutt for Idéhistorie, Aarhus universitet, gjenkjenne.
Og han vet hva han snakker om, for han har evaluert et stort senter i Oslo, daværende Senter for teknologi og menneskelige verdier, og i den forbindelse fordypet seg i STS-miljøet. Men hans egen innfallsvinkel er imidlertid filosofisk og har mer å gjøre med en generell forståelse av mennesket som naturvesen.
– Også innen naturvitenskap er det enorme forskjeller på metodene, så det finnes ikke én naturvitenskapelig metode. Det er ikke noen klar enhet mellom geologi, kvantemekanikk og matematikk. Tilsvarende er det svært stor forskjell på humanistiske fag, som for eksempel historie, filosofi og psykologi, sier han.
– Slik jeg ser det, er all forskning utført av bestemte mennesker på bestemte tidspunkt, i en bestemt kulturell sammenheng. Det betyr ikke at all forskning er subjektiv i noen nedsettende eller innskrenkende betydning.
– All forskning bør strebe etter å være objektiv og legge sine premisser åpent og saklig frem, det gjelder også all humanistisk forskning, ellers er det slett ikke forskning.
Fellestrekk
– Det er alle mulige forskjeller mellom ulike vitenskaper, men ikke en stor forskjell som setter naturvitenskap og humaniora på hver sin side, og slett ikke som henholdsvis subjektiv og objektiv, sier Fink.
Annonse
River man seg løs fra den klassiske oppsplittingen mellom humaniora og naturvitenskap og ser på forskningen i fugleperspektiv, så har all forskning noen klare fellestrekk som gjør at man kan snakke om en generell vitenskapelig metode.
Steen Brock uttrykker det slik:
– Forskernes største dyd er konstant å være åpen for nye typer av fenomener. Synspunktet er svært enkelt. Ta den gamle vitenskapen på et område, så vil du alltid kunne finne et nytt perspektiv på det samme emnet.
Tverrfaglige sentre bygger bro
STS-tilhengerne angriper universitetenes måte å dele opp vitenskapen på. De mener at kløften mellom områdene er kunstig og skadelig, men det store spørsmålet er hva man kan gjøre med det.
Aerosoler kan påvirke klimaet direkte ved å enten reflektere eller absorbere solas stråling. De små luftbårne partiklene slippes ut i atmosfæren fra mange kilder, som for eksempel industriell forurensing, vulkaner eller ovner. (Illustrasjon: NASA Goddard's Scientific Visualization Studio)
– Noen myndigheter og universiteter gjør en iherdig innsats, ved å opprette tverrfaglige forskningssentre hvor forskere innen de to erkjennelsesområdene arbeider sammen, og det er en begynnelse, påpeker Hans Fink.
Som et eksempel nevner han Center of Functionally Integrative Neuroscience ve Aarhus Universitetshospital, hvor nevrologer arbeider tett sammen med musikere lære mer om hjernen.
Fink gleder seg over den nye tendensen til å samle, siden han selv har den overbevisningen at det bare finnes én natur, som er altomfattende. Derfor finnes det også én og bare én vitenskap.
– I vår måte å dele opp vitenskapen har vi en tendens til å spenne bein for oss selv ved å grave en grøft som i virkeligheten ikke er der, sier han.
Han spår at det med tiden vil utvikle seg en annen måte å dele opp vitenskapen på.
– En eller annen oppdeling er det behov for, fordi en forsker aldri vil kunne dekke alle områder av en sak. Målet er ikke å slutte å ha faggrenser, men et spørsmål om å forstå hva som ligger i en fagoppdeling. Og så finne hvor den har sin berettigelse, og hvor den er feil, avslutter han.
