Å rangere universiteter har blitt stadig mer populært. Kunnskapsdepartementet ønsker å få avdekket hemmeligheten bak disse rangeringene.

Hva er det egentlig som avgjør om et universitet kommer høyt på disse listene?

Og kan vi i Norge gjøre noen grep for å krype oppover lista?

De har derfor fått forskere ved NIFU til plukke fra hverandre de to mest kjente rangeringene bit for bit. Målet har vært å avdekke hva vi gjør feil og hva vi eventuelt kan gjøre annerledes for å bli bedre.

I dag er vi nemlig sørgelig langt nede på disse listene. Særlig på den ene kjente rangeringen, Times Higher Education (THE). Her har Norge kun ett universitet inne på topp 200-listen. Universitetet i Oslo ligger på 185. plass. Sverige har til sammenlikning fem universiteter inne, Danmark tre.

Norske universiteter havner en del høyere i den såkalt Shanghai-rangeringen. Universitetet i Oslo ligger der på en 69. plass, mens Universitetet i Bergen og NTNU er i gruppen blant de 201-300 beste. Universitetet i Tromsø ligger nede blant de 401-500. 

Metodiske svakheter

Bjørn Stensaker er en av forskerne bak denne rapporten, som lanseres onsdag.

Han forteller at de to nevnte rangeringene er svært ulike.

– Men felles for dem er at de har store metodiske svakheter, i den grad det i det hele tatt er mulig å rekonstruere beregningene som er gjort.

Bakgrunnstallene er nemlig i stor grad skjult, så det har ikke vært så enkelt for forskerne å gå dem nærmere i sømmene.

Nøkkelen er Nobelpriser

Shanghai-indeksen er en svært elitistisk rangering. Mesteparten avgjøres av priser forskere har fått og enkeltpublikasjoner fra et svært lavt antall forskere ved institusjonen.

– Problemet er bare at det er antall publikasjoner som teller, men de blir ikke delt på antall forskere ved universitetet. Jo større et universitetet er, jo bedre kommer det ut i rangeringen.

Men selve nøkkelen for å komme høyt opp på denne rangeringen er å være et universitet med mange nobelprisvinnere, sier Stensaker.

En tvilsom omdømmeundersøkelse

Times Higher Education påstår selv at de har et bredere indikatorsett enn Shanghai.

Men det som i hovedsak teller her, er hvor mye universitetets publikasjoner er sitert. I tillegg betyr en svært tvilsom omdømmeundersøkelse mye.

THE påstår at de sender epost til en del tusen akademikere rundt i verden, og spør om de kan nevne navnet på et universitetet med god kvalitet.

– Jeg har stor sympati for at de spør fagpersoner om kvalitet, men man kan lure på hvor godt grunnlag de har for å svare på dette spørsmålet. Det er dessuten vanskelig å finne ut nøyaktig hvor mange som er spurt og hvor mange som har svart på denne undersøkelsen, sier Stensaker.

– Vi mistenker at veldig få stemmer gis uforholdsmessig stor vekt, og at de kan bety en voldsom klatring opp på rangeringen, eller en voldsom nedgang.

Kommersielle interesser bak

THE er et underbruk av det britiske The Times. Det er derfor en viss kommersiell interesse som står bak denne rangeringen. De har også en konsulenttjeneste som de selger inn til universiteter som ønske å komme bedre ut på rangeringene, forteller Stensaker.

Shanghai startet som et initiativ fra kinesiske myndigheter, som ønsket et verktøy for å finne ut hvordan kinesiske universitetene ligger an i forhold til de fremste universitetene ellers i verden.

Klarer ikke å få folk i verdenstoppen

Norske universiteter har færre forskere med gjennomslagskraft til å publisere i Nature og Science. Ikke mange norske forskere kommer på lista over verdens mest siterte forskere. Norske forskere har også færre publikasjoner per ansatt.

– Disse rangeringene handler om konkurranse. Norske universiteter er etablert med et annet utgangspunkt, nemlig breddeutdanning. De var ikke etablert for å være eliteinstitusjoner.

Til tross for svakhetene ved disse rangeringene de er interessante fordi de jo reiser dilemmaet mellom bredde og spiss i forskning og utdanning, mener Stensaker. 

– Dette er problemstillinger som universitetene og myndighetene må gå sammen om å diskutere.

Trenger en mentorordning

Er så nøkkelen til å rykke oppover på rangeringene bare å få norske forskere til å publisere mer i Nature og Science, og få fram flere høyt siterte forskere?

Her finnes det ingen quick fix, mener Edvard Moser. Han og hans kone May-Britt Moser driver det forskningsmiljøet i Norge som er blant dem som publiserer aller mest i Nature og Science, Centre for Neural Computation/ Kavli Institute for Systems Neuroscience. De har gjort banebrytende forskning på hjernens hukommelse.

Moser mener at det ikke er lett å gi Kunnskapsdepartementet noe råd om hvordan flere skal bli som dem.

– Penger til forskning er viktig, men ikke nok. Men en vesentlig ting mangler i norsk forskning: Noen må lære opp forskere til å bli gode forskere. I Norge er det svært lite veiledning etter doktorgrad eller postdoktornivå. I USA har de mentorordninger, der unge forskningsledere snakker med mer erfarne forskere. Den dimensjonen har manglet helt i Norge. Men den er viktig.

Det å få en artikkel inn i Nature eller Science er en lang prosess, som vanligvis tar mer enn fem år, forteller Moser.

–  Å få fram en artikkel i et slikt tidsskrift handler om det samme som å skape god forskning, mener han.

Finn det gode spørsmålet!

Det første skrittet er å finne det gode spørsmålet. Det må være et spørsmål som er viktig nok, som bringer vitenskapen langt fram, ikke bare litt.

Å finne dette spørsmålet er det vanskeligste i hele forskningsprosessen og krever lang erfaring, mener Moser.

Det neste er å finne riktig metode. Ofte er det en metode de ikke har i labben allerede, og som de må finne de beste i verden til å jobbe med. Når de har fått satt opp teknikkene som trengs, må man rekruttere forskere som er motivert og har forståelse for problemstillingen.

Men for å kunne plukke forskere på øverste hylle må man allerede ha kommet langt.

Kom inn på et nytt forskningsfelt

Nils Christophersen, professor i informatikk ved Universitetet i Oslo, er blant de mest siterte forskerne i Norge. Han er enig med Moser i at de gode forskningsspørsmålene er viktigst. Mye viktigere enn antallet artikler.

– I dag er det så mange som forsøker å maksimere antallet artikler i halvgode tidsskrifter, heller enn å konsentrere seg om kvaliteten og få forskningen inn i ett godt tidsskrift.

Hans råd til forskere er å heller gripe fatt i nye problemstillinger når et forskningsfelt er i sin spede barndom.

I starten av et nytt forskningsfelt er ikke publiseringsterskelen så høy. Hvis du da kommer inn som en av opphavspersonene til problemstillingen, kommer siteringene. I forskningen må man referere til den som først har skrevet om et fenomen.

Mye handler om tilfeldigheter. Selv var Christophersen på rett sted til rett tid da han på 1980-tallet kom inn i problemstillingen om sur nedbør og lagde matematiske modeller av effekten av forsuring i jord og vann. 

Han er også enig med Moser at vi ikke blir spesielt bedre i universitetsrangeringen om myndighetene bevilger mer penger til forskning. 

– Det  handler om mer enn penger. Du må være dedikert og du må knytte gode internasjonale kontakter, sier Christophersen.