«Jeg ble syk av å være stipendiat. Nå sier legene at jeg antageligvis aldri vil bli frisk», skriver en tidligere doktorgradsstipendiat i en kronikk på Forskersonen.

Beskrivelsen av hverdagen som doktorgradsstudent er ikke nådig.

Den anonyme forfatteren forteller om ekstremt arbeidspress og manglende oppfølging.

«Da jeg kom tilbake etter en lengre sykemelding, spurte ikke veilederne mine hvordan jeg hadde det. De lot som om jeg hadde vært på ferie», skriver den tidligere stipendiaten.

Jan Sigurd Blackstad nærmer seg slutten av doktorgraden sin på stedsans og hukommelse ved Kavliinstitutt for nevrovitenskap, NTNU.

− Dette er jo en skrekkhistorie, sier han om det som kommer frem i kronikken. Likevel kjenner han seg igjen i flere elementer av beskrivelsen til forfatteren.

Det tror han alle som holder på med en doktorgrad vil gjøre, selv om de ikke har fått psykiske plager. Han tror noen steder er verre enn andre.

− Det er nok litt tilfeldig hvor du havner. Og hvordan veilederen din møter deg når du har problemer, som alle vil ha under en doktorgrad. Enten med at du ikke finner det du skal finne eller at du jobber deg i stykker, sier NTNU-stipendiaten.

Må ofre mye

Sofie Høgestøl har nå en fast stilling som førsteamanuensis ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun har vært ofte i media som USA-ekspert og er tredje varamedlem i Nobelkomiteen.

Men når hun ser tilbake på perioden som doktorgradsstudent, var det ingen selvfølge at hun skulle fortsette som forsker.

− Jeg hadde etter hvert en veldig god veileder. Jeg tror ikke jeg hadde fullført eller fortsatt å forske uten henne, sier hun.

Forskeren kjenner seg også godt igjen i kronikken og forteller at hun har kjent på utbrenthet flere ganger i løpet av karrieren.

Du må være villig til å ofre mye hvis du skal jobbe i akademia, tenker nok mange forskere, ifølge Høgestøl.

Nederst på rangstigen

Det finnes ikke gode tall på hvor mange norske doktorgradsstudenter som sliter psykisk, så vidt forskning.no har greid å finne ut av.

Men en internasjonal spørreundersøkelse i regi av det vitenskapelige tidsskriftet Nature er oppsiktsvekkende.

6000 doktorgradsstudenter fra hele verden svarte på undersøkelsen i 2019.

Hele 36 prosent av dem svarte at de hadde måttet søke hjelp for psykiske problemer de hadde fått som direkte konsekvens av å ta en doktorgrad.

Blackstad tror mye av forklaringen på hvorfor det er så tøft å ta doktorgrad ligger i at du bærer ansvaret for prosjektet alene.

− Man er leder for et prosjekt selv om man på sett og vis er nederst på rangstigen i arbeidsmiljøet. Det er jo en spesiell posisjon, sier NTNU-stipendiaten.

Selv er han fornøyd med veilederne sine og forteller at han får svar når han spør. Men at hvor ofte han har kontakt med dem i perioder er mye opp til han selv.

Føler forskerkarrieren står på spill

Hvis stipendiatene sitter med alt ansvaret selv, blir det spesielt tøft når prosjektet ikke går på skinner, ifølge Høgestøl.

Hun mener også slike problemer vil oppstå for nesten alle som tar doktorgrad.

− Jeg har vel knapt nok møtt en stipendiat som ikke har slitt på et eller annet tidspunkt og følt seg utilstrekkelig, sier forskeren.

Det gjør det ikke lettere å takle når det er så mye som står på spill.

− Hvis du ikke gjennomfører prosjektet, står du på bar bakke. Jeg merker at nå, hvis ikke tiden strekker til, så er det ikke like stor krise. Det er ikke gøy, men det er ikke slutten på forskerkarrieren. Det er det derimot ofte med en havarert doktorgrad, sier juss-forskeren.

− Helliggjør å jobbe 70−100 timers uker

Arbeidsbelastningen er nok også noe av forklaringen på problemet, mener både Blackstad og Høgestøl.

− Det er en slags forventning om at disse fire årene skal sette livet litt på vent. Til en viss grad er det kanskje sånn det må være, men kanskje må universitetene opplyse mer om det på forhånd, sier Blackstad.

Høgestøl vil derimot denne arbeidskulturen til livs.

Hun mener at mange forskere helliggjør å jobbe 70−100 timers uker.

Det er ikke alle som er bygd for et slikt arbeidspress, mener forskeren. Og det gjør det vanskelig å balansere jobb og fritid. Eller å stifte familie.

− Jeg satt veldig få grenser da jeg tok doktorgraden. Nå prøver jeg å sette litt grenser, for eksempel sier jeg «ikke ring meg i helgen».

− Men da merker jeg at du veldig fort, særlig som kvinne, får merkelappen vanskelig og kravstor, sier Høgestøl.

Mangler karrierestige

Når du tar en doktorgrad har du også en midlertidig stilling.

Fremtidsutsiktene dine hvis du vil fortsette å forske, er at du kan få en ny midlertidig stilling. Hvis du er en av de heldige.

Og bare noen ytterst få kaprer en fast jobb som forsker.

− Det er ikke noen oppskrift for god psykisk helse ikke å ha en karrierestige som er forutsigbar og forståelig. Samtidig som du ikke har faste arbeidstider, sier Blackstad.

De som blir i forskningen, blir de som takler denne usikkerheten.

− Så kan man jo tenke at kanskje de er de beste forskerne, men det er ikke sikkert, sier Blackstad.

Samtidig tror han ikke det er enkelt å endre systemet.

− Hvis du skal ha endring må det være noen på toppen som ønsker det. Men de som sitter på toppen i dag har jo klart å komme seg frem i dette systemet med de betingelsene som er. De har taklet det, sier NTNU-stipendiaten.

De som ville at ting skulle ha vært annerledes, har kanskje forlatt skuta.

Intellektuell utfordring

Spørreundersøkelsen til Nature er ikke bare dyster lesning. Tre av fire er fornøyde med at de valgte å ta en en doktorgrad, også kalt PhD.

Den vanligste grunnen til at de trives, er den intellektuelle utfordringen.

Det gjelder også for Blackstad.

− Det er jo veldig morsomt å ta doktorgrad også, bekrefter han.

Høgestøl har en lignende kommentar.

− Jeg brenner jo for det jeg driver med, sier hun.

Passe på at de har det greit på jobb

Men Høgestøl har likevel dager hvor hun ikke er sikker på at hun vil bli i akademia.

− Jeg føler ikke jeg har mestret stress som forsker eller hvordan balansere jobb og fritid, sier forskeren.

Samtidig prøver hun å gjøre livet enklere for doktorgradsstudenter og andre hun har ansvar for nå.

− De som har arbeidsgiveransvar må tenke på hvordan de kan ivareta stipendiatene sine. Ikke bare sjekke at de leverer de artiklene de skal, men at de også har det greit på jobb.

Les også

Unge forskere opplever uetisk press