Et klart ideal er at offentlig byråkrati skal være oppdatert på både det siste og det nest siste av forskning innenfor en rekke områder. Veldig mye forskning finansieres av departementer, som begrunner pengebruken med at kunnskapen kan hjelpe dem å utforme norsk politikk.

Barnevern, skole og klima er tre eksempler på områder hvor norsk offentlig forvaltning investerer tungt i forskning.

Men hva skjer egentlig med forskningen etter at den har forlatt forskerens arbeidspult? Blir den lest og brukt av dem som har betalt for den?

Hvordan får for eksempel en byråkrat i Nærings- og fiskeridepartementet tilgang på forskning innenfor sitt felt? Og bruker hun den?

Har høy utdanning og god kompetanse

Dette har en forskergruppe ved Universitetet i Oslo nå sett nærmere på.

De har spurt 1870 personer ansatt på 22 ulike steder. I tillegg har de gjort grundige intervjuer med flere byråkrater høyt plassert i offentlige systemer, personer som ofte tar viktige beslutninger. Nesten alle dem som ble spurt og intervjuet hadde høy utdanning og dermed god kompetanse på å lese og forstå forskningsartikler. Nesten 10 prosent hadde selv vært forskere.

Aldri før er det gjort en så stor studie i Norge av hvordan statlige organisasjoner henter inn og bruker forskning. Heller ikke internasjonalt finnes det mye forskning på dette.

Går korteste vei etter forskning

Taran Mari Thune er professor ved Universitetet i Oslo. Hun og hennes kolleger ved OSIRIS-senteret på UiO er nå i ferd med å analysere resultatene av studien.

Professoren er litt overrasket over det hun finner:

– Norske byråkrater orienterer seg om forskning. Det ser vi. Men forskningen byråkratene finner fram til, er den som er lettest tilgjengelig. Mange går veldig kort vei for å finne den.

Når UiO-forskerne spør byråkratene om hvor de går for å finne aktuell forskning, så er svaret gjerne at de hører med en kollega. Eller så søker de på nettet.

Få byråkrater går til det som kalles primærkilder, det vil som oftest si forskningsartikler på nett eller papir. Svært få byråkrater tar kontakt med en forsker.

Over 60 prosent forteller at de søker åpent på nettet. Nær 50 prosent sier at de ofte finner forskning de er ute etter gjennom å lese forskningsnyheter i media. Nesten like mange sier at de spør kollegene sine.

Bare rundt 20 prosent av byråkratene søker ofte i vitenskapelige databaser og publikasjoner.

Disse funnene er fra det forskerne bak undersøkelsen ved UiO kaller en pilotstuide. Men hovedundersøkelsen med enda flere deltagere, som forskerne nå analyserer, viser et ganske likt bilde, forteller Thune.

Under ser du et utdrag av hvordan byråkratene har svart på ett av spørsmålene i undersøkelsen. I slutten av artikkelen finner alle svarene de har gitt på dette spørsmålet.

Mer enn «spør en venn»

Håkon Kavli er avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. Han mener funnene bør nyanseres litt.

– Det at undersøkelsen får så høy frekvens av kollegastøtte, er ikke så rart. Dette er ikke akkurat «spør en venn», sier Kavli.

Kavli mener det er naturlig at man først spør en kollega om råd, når man leter etter forskning.

– Det betyr ikke at dette er den eneste og viktigste måten å finne forskning på. Det kan være at det er der man begynner. Det kommer jo også fram i undersøkelsen at byråkrater bruker primærkilder og søker i tidsskrifter, mener Kavli.

Forskere er ikke i lomma på byråkratene

Med jevne mellomrom blir det av kritiske stemmer i samfunnsdebatten hevdet at det er for tette koblinger mellom forskere og de som utformer norsk politikk. Slik trues forskningens frihet, blir det antatt.

Men det ser absolutt ikke ut til at forskerne er i lomma på byråkrater og politikere, ifølge forskningen til Thune. Iallfall ser hun ikke noe slikt ut fra denne undersøkelsen.

– Å ta direkte kontakt med forskere, er jo den minst brukte måten å få tilgang til forskningsbasert kunnskap på. Veldig få byråkrater gjør det.

Det er også få byråkrater som deltar på seminarer og andre arrangementer der forskere formidler forskningsfunnene sine. Også dette synes Thune er litt overraskende. Blant forskere blir jo slike arrangementer ofte sett på som viktig arenaer for forskningsformidling og utveksling av kunnskap.

Bruker media som forskningsformidler

Mange byråkrater begrunner den manglende kontakten med forskere og forskning, med at de ikke har tid.

Det som kalles primærkilder må de derfor la ligge. Å lese vitenskapelige fagartikler har de ikke mulighet til.

Dermed blir i stedet media en viktig måte å få tak i forskningsstoff, rapporterer Thune.

– Forskningsformidlingsrollen er trolig ganske viktig som port inn til byråkratene, sier UiO-professoren.

Tidligere studier har vist at de fleste norske forskere formidler forskningen sin. Men byråkratene ønsker at forskerne skal bli bedre på å spissformulere forskningen sin. De vil at forskerne tydeligere forteller dem hva som er det viktigste de har funnet ut og hva det innebærer for samfunnet.

For norske byråkrater er det viktigere at forskningen er tilgjengelig og relevant – enn at den holder et høyt vitenskapelig nivå.

Forskjeller mellom byråkrater

Forskerne ved OSIRIS-senteret på UiO finner også forskjeller mellom byråkratene.

De som er utdannet samfunnsvitere –som det er veldig mange av i norsk byråkrati – henter ut og vurderer kunnskap på en litt annen måte enn de byråkratene som har en naturvitenskapelig bakgrunn.

Naturviterne går oftere til primærkildene, altså der forskningen blir formidlet direkte fra forskerne. Det kan være i form av bøker eller artikler i fagtidsskrifter. Når disse byråkratene skal vurdere hva som er relevant kunnskap, så peker de oftere på rene vitenskapelige kriterier, som at forskningen er publisert i anerkjente tidsskrifter.

Samfunnsvitere henter i større grad forskning som er relevant for det saksfeltet de jobber med. De er mindre opptatt av hva som er vitenskapelige kriterier.

Ulike saksfelt

Thune mener en mulig forklaring er at saksfeltene samfunnsvitere og naturvitere jobber med er ulike.

De delene av statsforvaltningen der det jobber mange naturvitere, er nok mer spesialistorganisasjoner. De sysler for eksempel med vannkvalitet eller med fiskekvoter. Samfunnsvitere jobber oftere i felt der de håndterer mange saker. De har nok i mindre grad mulighet for å grave seg ned i detaljene.

Håkon Kavli i Kunnskapsdepartementet tror også at forskjellene kan forklares med forskjellige forskningstradisjoner.

– Innen naturvitenskap, medisin og helse er det oftere to streker under svaret. Det er mer krevende å finne årsakssammenhenger innen samfunnsforskningen, for eksempel å svare på om et tiltak i skolen gir elevene bedre læring.

Kavli mener samfunnsviter-byråkrater har blikket rettet mot systematiske oppsummeringer av flere forskningsartikler på et område, framfor å lene seg på enkeltstudier.

Kan bli tilfeldig hva som plukkes ut

Byråkrater lever, som oss andre, i en verden der det i dag er utrolig mye tilgjengelig informasjon.

UiO-professor Thune peker på at overfloden av kunnskap kan gjøre det stadig vanskeligere å holde seg faglig orientert.

– Når byråkrater får en bestilling, for eksempel fra Stortinget, har de ofte bare noe dager på seg til å grave opp forskning som er relevant. Noen departementer, for eksempel Helsedepartementet, har egne kunnskapssentre og i tillegg et direktorat med spesialkompetanse som de kan sende henvendelsen fra politikerne videre til.

Noen av departementene er mer systematiske på å lese forskning enn andre. De har ofte etablert en egen kunnskapsavdeling eller forskningsavdeling. Denne får i oppgave å systematisere og videreformidle forskning på feltet.

Men andre departementer har ikke dette. Der får den enkelte byråkrat selv ansvar for å hente inn kunnskapen.

Da kan det bli litt tilfeldig hva som plukkes ut av forskningsfunn, mener Thune.

– Om byråkraten ikke har noen å henvende seg til som kan vurdere og systematisere forskningen, vil han eller hun feste seg ved de selv opplever som relevant.

Behov for kunnskapsmeglere

Håkon Kavli i Kunnskapsdepartementet, mener denne studien tyder på at det er behov for mer av det han kaller kunnskapsmeglere.

– Det er viktig å oversette forskning til brukerne. Jeg tror at forvaltningen generelt kan tjene på å få økt bevissthet om dette. Vi behøver flere personer med kompetanse på dette. Flere internt i departementene som kan vurdere forskning, finne troverdige oppsummeringer av forskningsresultater, og formidle funn på måter som gjør dem tilgjengelige og anvendbare.

Finnes det systematiske kunnskapsoppsummeringer av internasjonal forskning på et felt, så gir dette mer robust grunnlag for «forskning viser at», mener Kavli.

Samtidig advarer han mot å gjøre forskning alene til direkte premissleverandør for politiske vedtak.

– Blant annet er det ikke alltid forskningen kan gi entydige svar. Men forskning bør selvfølgelig inngå som en viktig komponent i utrednings- og beslutningsgrunnlaget i et departement.

Han er også i likhet med ganske mange andre, opptatt av at vi både behøver grunnforskning som forskerne selv tar initiativ til, og oppdragsforskning som departementene bestiller.

– Vi skal ikke bare ha svar på konkrete problemstillinger. Nytteverdien av forskning kan komme på uforutsette tidspunkter og på måter vi ikke kan forutsi.

Forskning brukes til å overbevise

Forskerne har i denne studien også spurt byråkratene hva informasjonen de får gjennom forskning, egentlig har ført til i konkrete saker de jobber med.

Mange sier at de ikke har endret behandlingen av noen sak, og aldri har endret oppfatning av en sak, på grunnlag av forskning.

– Det er altså sjelden at forskning får direkte betydning for politikk og praksis, sier Thune.

Det betyr likevel ikke at bestilt forskning bare blir lagt i skrivebordsskuffen, mener hun. Byråkratene bruker den ofte som et kunnskapsgrunnlag og som støtte.

Omtrent halvparten av byråkratene bekrefter at de bruker forskning for å begrunne beslutninger som allerede er tatt.

Enda flere sier at de bruker forskning for å overbevise kritikere.

Les også fra Norges forskningsråd:

Hvorfor er det byråkratene som får skylda?