forskning.no skrev nylig om forskningskvalitet i Norge. Biolog Dag O. Hessen mener at selv om det forskes mer og mer i Norge, følger ikke kvaliteten nødvendigvis samme trend.

• Les saken: – Mer, men dårligere forskning i Norge

Hessen baserer seg blant annet på Kunnskapsdepartementets forskningsbarometer for 2012, som viser en nedgang i antall siteringer per artikkel fra 2005 til i dag.

Nå tar administrerende direktør i Norges forskningsråd Arvid Hallén til motmæle:

– Hessen kommer med en påstand, at forskningen blir dårligere, som han ikke har belegg for, selv om dette spørsmålet stilles i Forskningsbarometeret. Norge skiller seg ut i Norden først og fremst med sterk vekst i vitenskapelig publisering. Da ville det vært å forvente at siteringsraten gikk noe ned, men den har holdt seg stabil, sier han.

– På den positive siden

Publiseringsindikatoren, populært kalt tellekantsystemet, ble innført med kvalitetsreformen i 2003. Fra da av skulle norsk forskning i større grad måles og telles.

Blant annet ble det innført regler om publiseringspoeng, slik at hvor mye penger et institutt eller et universitet får fra staten, delvis bestemmes av hvor mye forskerne der publiserer.

• Les også på forskning.no: Usikkert om siteringer

– Det er riktig at alle insentivsystemer vil kunne ha noen negative sider, og et veldig sterkt publiseringspress har veldig problematiske sider. Det er nok noe forskeren selv opplever sterkest, sier Hallén.

– Men systemet er ikke unikt for Norge, og det har bidratt til en vekst i resultatformidlingen, vekst i publiseringen av norsk forskning, og det har synliggjort de aktive forskerne ved institusjonene. Det vil alltid være en avveining mellom de ulike sidene når man har et slikt system, men jeg mener vi foreløpig er klart på den positive siden.

Programforskning er ikke bekreftelsesforskning

I Hessens foredrag, som ble holdt under Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai, snakket han om en trend mot stadig mer oppdragsforskning fra departementene, både gjennom programmene og direkte bestillingsoppdrag.

– Realiteten, slik dette er i dag, gjør at man kan iblant ha inntrykk av at departementene bestiller et resultat. Det er oppdragsforskning, men for å sette det litt på spissen kan du nesten kalle det bekreftelsesforskning, sa Hessen der.

Hallén mener påstanden om bekreftelsesforskning er grov. Han sier at særlig programforskningen er viktig for å sikre tilstrekkelig fokus på nasjonalt prioriterte områder i norsk forskning.

– Det er forskere som utarbeider programnotatene, som bedømmer prosjektene og arbeider med tildelingene i disse programmene. Jeg kan ikke forestille meg at forskere ville være med på såpass grove brudd på vanlige forskningsetiske normer som det er å godta at forskningen skal bekrefte på forhånd gitte svar, sier han.

– Mitt motspørsmål til Hessen er: Hvordan ville han styrke viktige forskningsområder hvis man ikke skal kunne sette inn midler mot områdene og invitere til å bygge kapasitet, rekruttere stipendiater og på den måten gjøre fagfeltet sterkere?

– Det er det programforskning handler om, ikke å bekrefte, men å bygge kapasitet på områder som er viktig for Norge og de globale utfordringene, mener Hallén.

Teller CERN som fri forskning?

Hallén er også uenig i Hessens anslag på hvor mye av Forskningsrådets midler som går til tematiske satsinger. Når Hessen i forskning.nos sak sier kun syv prosent av norsk forskning er helt fri, regner han kun midler til prosjekter under FRIPRO-utlysningen (Fri prosjektstøtte).

Hallén mener at Forskningrådet forvalter mange ordninger som ikke er rettet mot bestemte temaer:

– Ser man bare på tallet syv prosent, hopper man over midlene til sentrene for fremragende forskning, man hopper over utstyrsinvesteringer, følgeforskning til grunnforskningssentre som CERN, og så videre. I tillegg mottar instituttene basisbevilgninger. Det er langt mer av midlene fra Forskningsrådet som finansierer ikke-tematisk forskning, sier Hallén.

– For lite eierskap i departementene er problemet

Hessen selv understreker at ”bekreftelsesforskning” er en spissformulering, og at uttalelsen nyanseres i kapittelet hans i boken ”Forskning og penger”, som ble presentert på Lillehammer.

– Selvsagt har jeg aldri ment at all programforskning er bekreftelsesforskning, og heller ikke at programforskning eller store satsninger er overflødig. Det skulle da bare mangle, jeg bruker jo også eksempler fra biologisk mangfold- og klimaforskning til å vise at det også på slike satsningsområder er for svak innsats, sier han til forskning.no.

– Det tror jeg skyldes at det er for lite eierskap til disse problemstillingene hos departementene, og det ikke er noen overordnet maktstruktur bak som kan sørge for dette, sier Hessen.

– Programforskning er ikke B-vare

Hessen sier hans poeng i boken er å etterspørre en bedre samordning av norsk forskning, og en økning i de helt frie midlene.

– Det er nettopp det som har vært påpekt i en rekke evalueringer og jeg tror ikke Hallén er uenig i dette heller. Som jeg skriver er det gledelig at vi også har beveget oss i retning av mer fri grunnforskning, sier han.

FRIPRO-utlysningen har nylig fått en ekstrabevilgning fra Kunnskapsdepartementet og universitetene på 200 millioner kroner per år i tre år framover.

Hessen sier det allikevel ikke er grunn til å hvile på laurbærbladene.

– Det er en risiko for at både programstruktur og insentivordninger fremmer “trygg” forskning i for stor grad. Det er dette jeg spissformulerer som “bekreftelsesforskning”, men det er uheldig om Hallén og andre oppfatter meg dit hen at alt annet en fri grunnforskning er overflødig B-vare, sier han.

Halvorsen: – Stort potensial i økt volum

Utdannings- og forskningsminister Kristin Halvorsen mener det er for tidlig å si noe om hva grafene i Forskningsbarometeret egentlig viser:

– Først og fremst må vi glede oss over et økt volum i norsk forskning, og så skal vi ta en ganske nyansert debatt på dette med kvalitet. Det har vært en rask utvikling i løpet av forholdsvis få år, og det er for tidlig å si om at dette er en varig situasjon, sier hun til forskning.no.

Halvorsen mener det ikke nødvendigvis er noe likhetstegn mellom andel siteringer og kvalitet.

– Man må nyansere, siteringer er det vi umiddelbart kan telle og registrere, men det er mange andre ting som også avgjør om man har kvalitet i norsk forskning. Kvalitet handler også om stabilitet i over tid, kvalitet i undervisning, i rekruttering, infrastruktur, og så videre, sier ministeren.

– Jeg mener vi har et meget godt potensial når vi øker produksjonen over kort tid, og jeg mener det ligger et stort potensial til at kvaliteten og siteringene også går opp.