Nobelprisvinner refser topp-tidsskrifter

Nobelprisvinner Randy Schekman boikotter vitenskapelige elite-tidsskrifter som Nature og Science. UiO-professor Anne Spurkland er enig i kritikken, men mener boikott er forbeholdt de få.

Publisert
Er tidsskrifter som Science og Nature forskningens svar på designervesker, ved at de lages i begrenset antall for at statusen som luksusprodukt skal opprettholdes? Nobelprisvinner med kraftig kritikk. (Foto: Asle Rønning og iStockphoto.com)
Er tidsskrifter som Science og Nature forskningens svar på designervesker, ved at de lages i begrenset antall for at statusen som luksusprodukt skal opprettholdes? Nobelprisvinner med kraftig kritikk. (Foto: Asle Rønning og iStockphoto.com)

Siteringer

- Rangeringer av tidsskrifter tar utgangspunkt i hvor ofte en gjennomsnittlig artikkel siteres av andre forskere.

- Sitering går ut på at en forsker referer til et annet vitenskapelig arbeid i sin egen studie.

- Siteringer viser at forskeren bygger på andres forskning eller kritiserer den.

- Hvor ofte en artikkel har blitt sitert kan derfor si noe om hvilken vitenskapelig betydning den har hatt.

Impact factor

- Impact factor brukes til å måle et tidsskrifts gjennomslag i forskningsverdenen, og skal dermed si noe om kvaliteten på artikler som trykkes i tidsskriftet.

- Man tar utgangspunkt i antall siteringer i løpet av en periode og deler på antall artikler tidsskriftet har publisert.

- Metoden har vært kritisert fra mange hold som et dårlig mål på artiklers kvalitet.

- Tidsskrift kan på ulike måter manipulere siteringshyppighet. For eksempel vil oversiktsartikler bli hyppigere sitert enn smalere artikler.

Topp ti

Eigenfactor er en av flere internasjonale rangeringer av tidsskrifter basert på siteringer.

Her tas det ikke bare hensyn til antall siteringer, men også omdømmet til tidsskriftene det siteres i.

Eigenfactors internasjonale liste for 2011 ser slik ut:

1. Nature
2. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS)
3. Science
4. Physical Review Letters
5. Journal of the American Chemical Society
6. Physical Review B
7. Journal of Biological Chemistry
8. Applied Physics Letters
9. New England Journal of Medicine
10. Cell

(Kilde: eigenfactor.org)

Er du forsker og får en vitenskapelig studie på trykk i tidsskrifter som Nature eller Science, kan du ha sikret deg ære og berømmelse, og penger til videre forskning.

Disse og andre internasjonale elite-tidsskrifter har en enorm makt i den globale forskningsverdenen. Ved å slippe gjennom nåløyet får artiklene umiddelbar anerkjennelse i alle land. Publiseringen har en verdi som knapt kan kjøpes for penger.

Men det finnes også kritikere. I forrige uke gikk nobelprisvinner Randy Schekman offentlig ut med sterk kritikk av elite-tidsskriftenes publiseringspraksis.

- Som luksusvesker

Schekman, som er en av tre forskere som deler årets nobelpris i medisin, sier at han og hans fagmiljø ved Berkeley-universitetet i California, ikke lenger vil publisere studier i de mest eksklusive tidsskriftene.

Han peker på tidsskriftene Nature, Science og Cell, som han mener gjør nåløyet inn til publisering kunstig smalt som bevisst strategi for eksklusiv merkevarebygging.

- Som motedesignere som lager håndvesker og dresser i begrenset antall, vet tidsskriftene at knapphet fyrer opp under etterspørsel, så de begrenser på kunstig vis antall studier de godtar, skriver Schekman i en kommentar i den britiske avisa the Guardian.

De store tidsskriftenes makt og innflytelse er basert på at artikler i disse tidsskriftene blir hyppigere sitert enn andre. Jakten på høyest mulig antall siteringer er en feilslått strategi som er skadelig for hele forskningsverdenen, mener Schekman.

Gir mye tilbake

Anne Spurkland er professor i medisin ved Universitetet i Oslo og sitter også i ledelsen av Det Norske Videnskaps-Akademi.

Hun mener at Schekman setter fingeren på viktige forhold i forskerverdenen. Selv vil hun imidlertid ikke være med på boikott av elite-tidsskriftene, slik nobelprisvinneren gjør seg til talsmann for.

- Det er lett for han å si, han har fått nobelprisen, smiler Spurkland.

Hun slår fast at publisering i tidsskrifter som Nature, Science og Cell kan gi enormt mye tilbake til en forsker.

Det dreier seg både om ære og akademisk anerkjennelse, og om at det kan bli enklere å finansiere egen forskning i framtida.

- Jeg ville ikke sagt nei til stråleglansen. Jeg vet at det er en nøkkel til å få mer penger til forskningen min, og det er dét som betyr noe for meg, sier hun til forskning.no.

Samtidig legger hun til at det er få forskere forunt å ha forskningsarbeider av et slikt omfang og kvalitet som gjør at de kan bli akseptert i disse tidsskriftene.

Siteringer belønnes

Vitenskapelige tidsskrifter bygger sitt rykte på antall siteringer. En beregningsmåte som kalles impact factor - innflytelsesfaktor på norsk - måler hvor ofte artikler i et bestemt tidsskrift siteres av andre forskere.

De tidsskriftene som siteres oftest skal i teorien ha høyest kvalitet, og forskere som lykkes med å publisere i disse tidsskriftene, er dermed de dyktigste og mest nyskapende.

Derfor kan det også følge spennende jobber og romslige forskningsbevilgninger med publiseringer i de mest velrennomerte tidsskriftene.

Randy Schekman holder tale på banketten i Stockholm etter å ha motatt nobelpris. Schekman er en av tre forskere som deler årets pris innen fysiologi eller medisin. (Foto: Niklas Elmehed/Nobel Media AB)
Randy Schekman holder tale på banketten i Stockholm etter å ha motatt nobelpris. Schekman er en av tre forskere som deler årets pris innen fysiologi eller medisin. (Foto: Niklas Elmehed/Nobel Media AB)

Vaklende byggverk

I sin kritikk sier nobelprisvinner Randy Schekman at hele dette byggverket bygger på sviktende forutsetninger.

Man kan nemlig ikke slutte fra gjennomsnittstallet for siteringer av artikler i et tidsskrift til at alle studier i tidsskriftet har høy kvalitet.

Det er heller ikke slik at mange siteringer nødvendigvis betyr at forskningen er viktig.

Nobelprisvinneren sammenligner forskernes jakt på publisering i tidsskrifter med høy siteringsindeks med hungeren etter bonuser som drev toppene på Wall Street da finanskrisa smalt.

Ifølge Schekman dreier det seg i begge tilfeller om konkurranse basert på usunne belønningsprinsipper.

- Alle vet om svakhetene

Anne Spurkland ved Universitetet i Oslo er enig med Schekman i at siteringsindekser ikke er en fullgod målestokk på kvaliet i forskning.

- Alle vet om svakhetene, sier Spurkland.

Likevel brukes tidsskriftenes siteringsindekser i mange sammenhenger, for eksempel ved ansettelser på universitetene og fordeling av midler til forskningsprosjekter.

Om to søkere ellers står likt, kan den vinne som har publisert mest i tidsskrifter med høy siteringsindeks.

Noen tidsskrifter krever mer

Tidsskriftenes jakt på siteringer kan ligge bak det Spurkland mener er en overdreven vekt på justering av artiklene før publisering.

- Erfaringen er at det blir vanskeligere og vanskeligere å få publisert artikler uten å først måtte svare på omfattende kommentarer fra fagfellevurdering, sier Spurkland.

Det innebærer at forskerne etter å ha lagt ned stor innsats i undersøkelser og skrivearbeid, må revidere materialet en gang til.

Professor Anne Spurkland slår fast at man nesten må være nobelprisvinner for å kunne boikotte publisering i tidsskrifter som Science, Nature og Cell. (Foto: Bjørnar Kjensli)
Professor Anne Spurkland slår fast at man nesten må være nobelprisvinner for å kunne boikotte publisering i tidsskrifter som Science, Nature og Cell. (Foto: Bjørnar Kjensli)

Spurkland mener at denne kritikken ikke bare gjelder elite-journaler som Science og Nature, men også internasjonale tidsskrifter med moderat standard lenger nede i tidsskrift-hierarkiet.

- Ikke relevante kommentarer

På spørsmål om ikke dette viser at fagfellevurderingen faktisk fungerer, sier Spurkland til forskning.no at man ofte kan få kommentarer som ikke er så relevante.

Tidsskriftenes ønske om så komplette artikler som mulig, som besvarer alle tenkelige spørsmål rundt et faglig problem, trenger ikke å være sammenfallende med hva som er bra for vitenskapen.

Hensikten kan være å sikre seg mest mulig siteringer fra andre forskere.

Spurkland holder fram det anerkjente tidsskriftet PLOS One som et godt eksempel på et tidsskrift der fagfellevurderingen ikke gjøres mer omfattende enn den bør være.

PLOS One er et såkalt Open Acces-tidskrift, det vil si at det publiseres på nettet, og er gratis å lese. Spurkland har selv gjort fagfellevurdering for dette tidskriftet og har publisert artikler her.

Ikke alltid originale

Ole Mathias Sejersted er professor og overlege ved Oslo universitetsykehus, samt leder i Legeforeningens forskningsutvalg.

Han er enig i deler av kritikken av de mest kjente vitenskapelige tidsskriftene.

- Det er kritikere som sier at topp-tidsskriftene aldri publiserer virkelig originale ting. Det er nok et snev av sannhet i det, sier Sejersted.

Samtidig mener at han at det er naturlig å legge vekt på om forskere har mange publiseringer i kjente tidsskrifter bak seg når de vurderes for bevilgninger eller ansettelser.

Sejersted sier at det arbeides aktivt på mange hold med å lage kriterier for kvalitet i forskning der tidsskriftenes impact factor inngår.

Han ser dette som en nødvendig utvikling, men legger til at man aldri kan gå bort fra det kvalitative skjønnet som ligger i fagfellevurdering.

Avviser kritikk

I avisa the Guardian avviser sjefsredaktør Phillip Campbell i tidsskriftet Nature kritikken fra Schekman og peker på at Nature har 140 år bak seg med å fremme forskning. Han sier at studiene blir valgt ut etter vitenskapelig betydning, og at de ikke legger vekt på om enkeltartikler kan gi mange siteringer eller ikke.

Monica Bradford, redaktør i tidsskriftet Science, viser til trykkekostnader og arbeidsomfanget og utgiftene ved fagfellevurdering. Hun avviser at det er noe kunstig med antallet studier tidsskriftet trykker.

Også redaktør Emilie Marcus i Cell avviser kritikken og understreker at tidsskriftet er til for å tjene forskningen og forskerne.

Schekman selv er på ingen måte en nøytral kritiker. Han er nemlig sjefsredaktør for eLife.

Dette er et Open Access-tidsskrift, og representerer på mange måter det motsatte av tidsskrifter som Science og Nature ved at det ikke har begrensninger på antall artikler og er gratis for leserne.