Norske forskere publiserer mer og mer, men forskningen blir bare dårligere og dårligere, og det norske finansieringssystemet for forskning må ta mye av skylda, mener Dag O. Hessen
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Fordi svært mye av norsk forskning styres inn mot det departementene som bevilger penger ønsker forskning om, blir det få muligheter til å drive med den klassiske gruble-vitenskapen." (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)
På Litteraturfestivalen på Lillehammer presenterte blant andre biolog Dag O. Hessen sitt bidrag til boken ”Forskning og penger”, som i disse dager gis ut av Forskningsetiske komiteer. Hessen skriver om den norske finansieringsordningen for forskning, og han mener Norge er på ville veier:
– De programfestede forskningsmidlene gir veldig lite rom for fri forskning, sa han foran tilhørerne i Norges Banks gamle lokaler på Lillehammer.
– Realiteten, slik dette er i dag, gjør at man kan iblant ha inntrykk av at departementene bestiller et resultat. Det er oppdragsforskning, men for å sette det litt på spissen kan du nesten kalle det bekreftelsesforskning.
– Systemet skaper opportunistisk forskning
Ifølge Hessen, utgjør de frie forskningsmidlene i Norge i dag bare om lag syv prosent av den totale potten til Norges forskningsråd.
Resten av pengene, som er bevilget av departementene gjennom Norges forskningsråd, går i stor grad til den forskningen departementene trenger eller ønsker seg, gjennom programområdene.
– Vi kjenner jo alle dette, fristen for å søke penger fra forskningsrådet gikk ut for to dager siden, og det var sikkert mange av oss som satt og jekka det til for å forsøke å få søknaden på plass under en eller annen programutlysning, sa Hessen, til gjenkjennende nikk fra salen.
– Det resulterer i mye opportunistisk forskning, og også at man seiler under falsk flagg: Man sier man skal drive med forskning som man egentlig ikke kan noe om, og som egentlig ikke har tenkt til å drive heller, men som passer veldig godt med utlysningsteksten.
Hessen mener den frie forskningspotten i Norge bør mer enn dobles.
– Skal man forsøke å tallfeste hvor mye som burde være frie midler, så tenker jeg kanskje 20 prosent, sa han til forskning.no etter foredraget.
Går for flere, dårlige publiseringer
I en leder i Dagens Næringsliv denne uken kommer det frem at norske forskere publiserer mer og mer, men at hver artikkel får stadig færre siteringer.
Dag O. Hessen mener norsk forskning forringes av at departementene bestiller den forskningen de ønsker seg. (Foto: Hanne Jakobsen)
– Det er mange tegn som tyder på at kvantiteten øker, men kvaliteten synker, istemte Hessen.
– Rammebetingelsene, med insentivordninger som oppfordrer til flest mulig publiseringer, og ikke minst det at bevilgningene er delt opp for hvert departement, må ta sin del av skylda for dette.
Men forskerne må også gå i seg selv, mener biologen.
Annonse
– Man går for ”least publishable unit”, man tenker heller ”er dette noe vi kan publisere?” enn ”er dette noe som kan gi grunnleggende ny erkjennelse om fem år?” Det gjør at folk tar snarveier og velger enkle løsninger, sa han.
Oppdeling i en gråsone
Minste publiserbare enhet betyr at om du har to resultater fra ett forsøk, for eksempel en mor-barn-studie som har gitt ett nytt resultat som gjelder for moren, og et lignende, men litt annerledes vinklet resultat for barnet, deler du disse to opp.
Da kan du skrive studien ut som to forskningsartikler med ett funn i hver, og det gir dobbelt så mange publiseringspoeng for forskeren.
– Forskerne selv bør i større grad reflektere over hvorfor de er tilstede, og ikke bare tenke at dette er en karrierevei, og at man ikke bare graver seg ned i flest mulige artikler på kortest mulig tid, mener Hessen.
Flere amerikanske universiteter og forskningsselskap, som for eksempel Johns Hopkins University og The American Chemical Society, har definert det å dele opp forskningsresultater på denne måten som uetisk. Hessen er forsiktig med å trekke det så langt, men han er bekymret over trenden.
– Jeg vil vel ikke kalle det uredelighet, men på noen områder bringer det i hvert fall forskningen inn i en gråsone, sa han.
Svekket fagfellevurdering
Man skulle kanskje tro at mange av artiklene som publiseres for publiseringens del ville blitt luket ut av i fagfellevurderingsprosessen.
Men også fagfellevurderingsprosessen er under press, mener Hessen:
– Med unntak av de aller mest prestisjetunge tidsskriftene vil jeg påstå at fagfellevurderingen i dag er mye mer lettvint enn den var. Det er mye større press, du har ikke lenger en måned eller to til å gjøre vurderingen, for det tidsskriftet som vinner er det som er raskest ute med ny forskning, sa han.
– Det har dukket opp en hærskare med nye open access-journaler, og de store vitenskapsforlagene dumper ut nye tidsskrifter ukentlig som har som primært formål å tjene penger.
– Så du finner alltid noen som vil ha resultatene dine, samme hvor dårlige de er.
–- Oppdatering, fredag 1.6, kl. 13.00:
På grunn av streiken hadde Kunnskapdepartementet på fredag ikke anledning til å kommentere Hessens kritikk, og henviste til en pressemelding sendt ut i forbindelse med offentliggjøringen av Forskningsbarometeret 2012.
Der uttaler kunnskapsminister Kristin Halvorsen at tallene pekte på en utfordring for norsk forskning.
– Dette tyder på at det fortsatt ligger en utfordring i å heve kvaliteten i norsk forskning til et internasjonalt toppnivå på flere områder, sier hun i meldingen.
