”Studien er publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Nature”.

Søker du i forskning.no sine arkiver, finner du den og lignende formuleringer gjentatt gang på gang på gang. Science, Nature, Cell og noen få andre vitenskapelige tidsskrifter er nemlig generelt akseptert som de mest innflytelsesrike og viktigste i verden. Det betyr at det er i nettopp de tidsskriftene du skal finne den beste og viktigste forskningen.

Åpenbart er ikke det alltid tilfelle. Nå viser det seg faktisk at det er tilfelle sjeldnere og sjeldnere.

I en enorm analyse av studier og siteringer kommer det fram at de best siterte artiklene stadig sjeldnere publiseres av tidsskriftene med høyest impact factor, som er et mål for hvor innflytelsesrikt et tidsskrift er.

– Den frie tilgjengeligheten på internett blir mer og mer viktig, mener paleontolog Jørn Hurum, som satser på andre strategier enn publisering i topptidsskriftene for å få forskningen sin lest.

– Det er en trend det ikke går an snu.

Stadig færre av de beste

25 millioner artikler, 820 millioner siteringer og 107 år – det er omfanget av analysen fra et knippe forskere fra Montreal i Canada. De har forsøkt å se på impact factor, siteringer og publiseringssted i sammenheng, og de ser en klar endring etter 1990.

Det året ble 45 prosent av artiklene med aller flest siteringer publisert i tidsskriftene med høyest impact factor. I 2009 hadde andelen sunket til 36 prosent.

Det betyr altså at det er mindre sannsynlig at de artiklene som har blitt mest omtalt av kolleger ble publisert i det som skal være de beste tidsskriftene.

• Les også: Er tidsskriftets tid forbi?

Jo flere siteringer en artikkel får, jo bedre, for det betyr at mange har lest og referert til det du har funnet ut. Impact factor er en beregning for det gjennomsnittlige antallet siteringer en artikkel i et gitt tidsskrift får over to år. Høy impact factor har blitt et synonym for kvalitet.

Det er et indirekte mål, som i sin tid ble funnet opp for å hjelpe bibliotekene velge hvilke tidsskrifter de skulle abonnere på.

Nyhetssaker og kommentarer gir toppscore

Problemet er at systemet inneholder feil:

Et tidsskrift som Science får siteringer hver gang noen siterer hva som helst som publiseres i tidsskriftet. Dermed er det positivt å ha mye nyhetsstoff, og mange kommentarer og leserbrev, uten at det betyr at det er mye eller best forskning i tidsskriftet.

Den skjevfordelingen kommer særlig godt ut for nettopp Science og Nature, som publiserer mye stoff som ikke er vitenskapelige artikler.

Spredningen av vitenskap over den vide verdensveven gjort at tidsskriftabonnementet blir stadig mindre viktig. Ønsker du å lese en artikkel om nanosølv, søker du det kanskje opp på Google Scholar og ser etter de best siterte artiklene, heller enn å tråle gjennom enkeltarkiver.

• Les også: Meir sitering med åpen publisering

En av studiens forfattere, forskeren Vincent Larivière, mener internett er årsaken til toppjounalenes nedadgående trend.

– Fra 1902 til 1990 var det en direkte sammenheng mellom publiseringskanal og antall siteringer, men den sammenhengen blir svakere og svakere. Digital teknologi har endret måten forskere holder seg oppdatert på, sier han i en pressemelding fra University of Montreal.

– Strategi for sitering viktigere enn journal

– Så kult!

Det er førsteinntrykket fra Jørn Hurum når forskning.no forteller ham om den nedadgående trenden for topptidsskriftene.

Hurum har gjort det til sin sak å tenke annerledes om vitenskapelig publisering. Da resultatene fra sju år med utgravinger på Svalbard skulle publiseres tidligere i år, valgte Hurum og kollegene å sende inn samtlige 18 manuskripter til det relativt smale, men åpent tilgjengelige Norsk geologisk tidsskrift.

På den måten kunne forskerne få publisert alle artiklene sammen. Det ville ikke vært mulig om de hadde forsøkt seg på publisering i for eksempel PNAS eller Nature.

– Hvilket tidsskrift det er blir mindre og mindre viktig, det som teller er å ha en strategi for at andre skal sitere deg, at du går ut og henvender deg til kolleger og medier og får omtale, sier han.

– Det samme gjelder dessuten for artikler i topptidsskriftene som for artikler i alle de andre tidsskriftene: Det store gjennomslaget gjelder for bare noen få dem, selv der. Resten blir nesten ikke lest av andre enn forfatteren selv og hans kolleger.

Åpent tilgjengelig er essensielt

Hurum forteller at antallet treff på Google for søkeordene ”Norwegian Journal of Geology” har økt med nesten 10 000 siden spesialnummeret om svalbardfunnene kom ut, fra rundt 34 000 treff til over 43 300.

– Jeg jobber mye med studenter, og når de gjør research til sine oppgaver ser jeg at om de ikke får tak i en studie som PDF på nettet, så gidder de ikke bry seg med den. De jobber gjerne hjemmefra og velger det som er åpent tilgjengelig, i stedet for å betale for tilgang med VISA.

Tilgang til én artikkel i Science i 24 timer koster i dag 20 dollar, eller litt over en hundrelapp.

– Du som forsker kan ikke lenger bare drive ditt reklamebyrå gjennom Science og Nature. En gang var det slik at du ble udødelig idet du hadde forsiden der – slik er det bare ikke lenger, mener Hurum.

– Fortsatt viktig, men tematikk slår impact factor

Det er relativt lenge mellom hver gang en norsk forfatter får sin artikkel på trykk i Science. En av dem som har fått det i år, er Mari Mette Tollefsrud, forsker ved Skog og Landskap på Ås.

Sammen med et internasjonalt team kolleger publiserte hun en studie om grantrær i istiden, og hun forteller at den ga gode tilbakemeldinger:

– For forskere er det fremdeles veldig attraktivt å publisere i topptidsskriftene. Jeg vet ikke om de blir mye sitert, men jeg leser i hvert fall alt det som kommer av artikler innen mitt fagområde i toppjournalene, sier hun til forskning.no

– Jeg tror fremdeles impact factor har mye å si, du får jo masse oppmerksomhet når studier kommer der. Og selv om det ikke skulle bli sitert, så foregår mange viktige diskusjoner på fagfeltene i de mest attraktive tidsskriftene.

• Les også: Flere siteringer for norsk forskning

Men Tollefsrud forteller også at det primært er tematikk og ikke impact factor som avgjør hvor hun forsøker å få artiklene sine antatt.

– Det jeg synes er viktig er å publiseres sammen med lignende tema, det er noen journaler jeg følger jevnt, og å det er viktigere at forskningen blir lest av de rikitge menneskene enn at impact factoren er høy, sier hun.

Kun fagfellevurderingen igjen

Én ting er om du er på utkikk etter spesifikk kunnskap om nanosølv i treningsklær – da kan et googlesøk være riktig vei til målet. Men hva om du bare er ute etter om det skjer ”noe kult” i forskningsverdenen? Det kan iblant være tilfellet, og da er toppjournalene et godt sted å gå til.

Der vet du at det som kommer i det minste er vurdert av noen til å være spesielt bra, selv om det i fortsettelsen ikke viser seg å være det aller viktigste og mest siterte som skjedde på feltet.

Om den beskrivelsen passer deg, mener Hurum du rett og slett må bli mer aktiv:

– Det blir mye viktigere å for eksempel finne frem til gode bloggere på fagfeltene, å følge de folkene som har peiling. Mailinglister, omtaler av forskning fra konferanser, det er metoder man kan benytte seg av, mener paleontologen.

Ifølge forfatter Larivière verken kan eller bør forskning lenger vurderes kun ut ifra impact factoren til tidsskriftet som publiserte den.

– Det er bedre å bruke antall siteringer direkte, som er det virkelige målet for en artikkels innflytelse, mener han.

– Tidsskriftene har kun én eneste funksjon igjen: fagfellevurdering.

Kilder:

G. Lozano, V. Larivière og Y. Gingras (2012) The weakening relationship between the Impact Factor and papers' citations in the digital age. Journal of the American Society for Information Science and Technology, vol. 63, nr. 11, side 2140–2145

Larivière har lagt ut studien fritt tilgjengelig i det åpne arkivet arXiv

Et sammendrag av Mari Mette Tollefsen og kollegaenes studie i Science finner du her

Norsk geologisk tidsskrift: Spesialnummer om Svalbard-utgravingene