Da Thorgeir Kolshus ble kalt «en hvit, høyreorientert anti-antirasist» av en annen forsker i sosiale medier, gikk han i kjelleren.
(Foto: Signe Dons/NTB)
– Det finnes mange troll i akademia som snakker hverandre ned
Det er ikke anonyme nettroll som skremmer forskere fra å formidle forskningen sin. Forskere og andre kolleger står oftest bak ubehagelige kommentarer. Det overrasker ikke Thorgeir Kolshus.
Nesten halvparten av alle forskere lar være å formidle forskningsfunnene sine i offentligheten.
Den vanligste årsaken er at de frykter tabloide vinklinger i mediene.
Men faktisk er det 14 prosent som sier at hensynet til arbeidsgiver eller kollegaer er noe som hindrer dem i det.
Det viser en ny undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning som ble presentert denne uka.
14 prosent av respondentene sier at de har begrenset forskningsformidlingen av hensyn til arbeidsgiver eller kollegaer.
12 prosent har gjort det samme av frykt for hets, trusler eller offentlig kritikk.
Samfunnsvitere opplever flere ubehagelige kommentarer enn forskere fra andre felt. Innvandring, kjønn og likestilling skiller seg helt klart ut.
«En hvit, høyreorientert, anti-antirasist»
Thorgeir Kolshus mener at bekymringene for hva kollegaene vil si og tenke om du formidler forskningen til for det brede publikum, er helt reell.
Han er førsteamanuensis i sosialantropologi ved OsloMet og bidrar ofte i samfunnsdebatten med kommentarer og kronikker.
– Fra egne erfaringer er det nesten utelukkende fra kolleger og andre forskere de negative tilbakemeldingene kommer.
For ikke lenge siden kalte en annen forsker ham «en hvit, høyreorientert anti-antirasist» i sosiale medier.
– Det var forferdelig ubehagelig. Da gikk jeg rett i kjelleren, rett og slett.
Kolshus kjenner seg ikke igjen i det som ble sagt om ham.
– Det er ikke dekkende for hva jeg har gjort eller hva jeg står for.
Har det blitt vanskeligere å være forsker i den offentlige debatten?
Hvorfor deltar ikke norske forskere i offentligheten mer enn de gjør i dag?
Er det frykten for hets og trusler, kritikk fra kolleger eller overforenklede medieoppslag som stanser dem? Eller er det bare snakk om mangel på belønning og tid?
Vi ønsker velkommen til en debatt med noen av dem som faktisk mulighet og makt til å gjøre noe med norske forskeres hverdag.
Tid: 14:30, mandag 21. juni
Les mer her.
Trodde ikke han var representativ
Rapporten fra ISF er en del av Fritt ords monitorprosjekt «Status for ytringsfrihet i Norge».
Det er første gang forskerne har sett nærmere slik på forskningssektoren og akademia.
Kolshus synes det er interessant å få bekreftet at andre også forskere også opplever at kritikken fra kolleger og andre forskere er tøff.
– Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var så representativ. Jeg skriver tross alt en del som temaer som befinner seg i grensesnittet mellom fagpolitiske og allmennpolitiske spørsmål.
Har vi norske forskere blitt amerikanisert?
Det er ingen tvil om at det har blitt flere forsøk på diskreditering i akademia, mener antropologen.
– Det har blitt vanligere å stille spørsmål ved andres forskeres moral.
Han er redd den ganske uforsonlige tonen fra deler av amerikansk samfunnsforskning nå har kommet til oss.
– Jeg opplever at faglige posisjoner i større grad har blitt pakkeløsninger, som inkluderer politiske posisjoner og identitetsprosjekt. Det har blitt et annen type selvsentrert alvor i akademia. Det blir lettere å bli stemplet politisk.
En trist utvikling
Han synes det er en trist utvikling.
– Etter mange års utdanning bør vi ha evne til å møte imøtegå hverandres argumenter og skille dem fra følelsene våre. Sånn er det dessverre ikke i akademia i dag.
Det er kanskje like greit å bare få avklart først som sist at forskernes objektivitet er en illusjon, mener Kolshus.
– Alle forskere er til en viss grad subjektive, bare i kraft av å stille spørsmål og velge en problemstilling. Men at det ikke finnes en objektiv innfallsvinkel, betyr ikke at alt er subjektivt. Du må selvsagt lete etter motargumenter og peke på sannsynlighet og usikkerhet når analysene dine går ut over det du kan bekrefte.
Noen har nettverk som støtter dem
I en debatt etter lanseringen av ISF-rapporten torsdag denne uken, deltok Kolshus sammen med forskerne Kikki Flesche Kleiven, påtroppende direktør for Bjerknessenteret, og seniorforsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter, Mona Abdel-Fadil.
De to andre forskerne la vekt på hvor viktig det er å ha et støttende miljø i ryggen når du som forsker skal ut å formidle kontroversielle funn.
Begge fortalte at de hadde uformelle nettverk hvor de delte erfaringer og støtte hverandre.
– Jeg har aldri hatt noe sånt, sier Kolshus.
– Jeg tror at mine kolleger tenker at når jeg formidler så mye og ofte, så er det helt uproblematisk for meg. Men det er det ikke. Med sosiale medier har dette blitt veldig mye vanskeligere.
Ikke bare ledernes ansvar
Denne undersøkelsen viser at lederne bør være mye til stede som støtte for de ansatte som formidler til offentligheten. De bør bevisstgjøres og trenes opp til å håndtere dette, mener antropologen.
Men først og fremst bør kollegaer støtte hverandre mer enn de gjør i dag, mener han.
– Har en kollega sagt eller skrevet noe som var ok, koster det deg ingenting å sende en hyggelig tekstmelding. Jeg vet selv hvor hyggelig det er når det en sjelden gang skjer. Det betyr utrolig mye for motivasjonen å bare få en tommel opp.
– Du har jo tross alt tatt en for laget. Jeg får ikke noe i mitt timeregnskap når jeg bruker fem-seks timer på medier hver uke.
Han vil understreke at det først og fremst er veldig givende å formidle.
– Å formidle noe du har brukt en del tid på til et par hundre tusen gjennom 20 minutter på NRK framfor bare til 20 forskere, er veldig, veldig givende.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
