Hjernen er ikke helt alene

Å bytte hjerne i et slags frankensteinsk øyeblikk, eller oppgradere toppetasjen med et leksikon, er fullt mulig. På vitenskapsteater.

Scene fra forestillingen "Ja, hjärna!", der skuespillerne Peder Falk og Johan Paulsen medvirker. Det gjør også hjerneforsker Lars Olson. Foto: Andreas R. Graven.
Scene fra forestillingen "Ja, hjärna!", der skuespillerne Peder Falk og Johan Paulsen medvirker. Det gjør også hjerneforsker Lars Olson. Foto: Andreas R. Graven.

Når en hjerneforsker dessuten får spørsmål om stekt hjerne smaker best med eller uten løk, vet du at han ikke er i en faglig samtale om nevrovitenskapens muligheter.

Så hvor er han, da? Som antydet; på en teaterscene og formidler fra hjernens unike univers. Spørsmålene fra publikum kommer dessuten i de fleste former og lengder, når det handler om vitenskapsteater.

Undringen ovenfor om løk skriver seg for øvrig fra en forestilling i Riga, Latvia.

Lugne Lars

I et vitenskapsteater går forskere og skuespillere sammen om å lage et stykke - og formidle forskningens forunderlige verden fra en scene. De tørre fakta havner på de skrå bredder - med den risiko at det faktisk kan bli ganske morsomt.

Ofte fremstilles forskere som ville i blikket, når de har tatt steget over i kulturen - ofte nærmere bestemt Hollywood-filmer - med stritt hår til værs og skumle planer om verdensherredømme på innerlomma.

- Moahahahah!

Men neida. Ikke hjerneforsker Lars Olson. Han er ”lugn”, som de sier i Sverige. Altså rolig - ja, det er han kanskje også i den svenske betydningen av ordet, når han spiller vitenskapsteater.

Det gjør han sammen med skuespillere Peter Falk og Johan Paulsen fra Stockholms Stadsteater. I Norge er dette en helt ny måte å formidle forskning på til publikum, men hos vårt broderfolk i øst har man hatt tradisjonen siden 1989.

Den aller første forestillingen handlet om genteknologi, og senere har både astrofysikk og overvekt vært blant temaene.

I friere dressur

Slik kommer forskningsresultater og ny kunnskap til folk på en litt annerledes måte.

Frigjort fra forskningsrapportenes strenge formkrav kan mangt skje i teaterets mer løsslupne dressur:

I "Ja, hjärna!" får skuespillerne Peder Falk (t.v), Johan Paulsen og hjerneforsker Lars Olson (midten) fram både humoren og alvoret med hjernen. Vitenskapsteater er en del av Forskningsdagene 2008, og ble spilt på Victoria Teater i Oslo. Foto: Andreas R. Graven.
I "Ja, hjärna!" får skuespillerne Peder Falk (t.v), Johan Paulsen og hjerneforsker Lars Olson (midten) fram både humoren og alvoret med hjernen. Vitenskapsteater er en del av Forskningsdagene 2008, og ble spilt på Victoria Teater i Oslo. Foto: Andreas R. Graven.

- Ja, dette med den stekte hjernen og løken er jo sånne morsomme hendelser som kan inntreffe når vi reiser rundt med teaterstykket, forteller Olson.

- Det ble stille en stund etter at vi åpnet for spørsmål. Men så kom det fra en blant publikum: ”Jeg vil spørre professoren om stekt hjerne er best med eller uten løk.”

- Jag blev ju lite förvånad, fortsetter hjerneforskeren og professoren, til daglig hjemmehørende ved Karolinska Institutet.

Olson beholdt fatningen den kvelden, og fortsatte med å fortelle litt om sykdom i hjernen, og at det kanskje ikke er så bra å spise hjerne.

- Jeg tror ikke de hadde skjønt konseptet. De trodde nok rett og slett at jeg ikke var forsker, men en dårlig skuespiller, og at de derfor ikke burde stille seriøse spørsmål.

Hjerne det…

Tidligere denne uken var Olson sammen med de nevnte skuespillerne Falk og Paulsen på Victoria Teater i Oslo og fremførte forstillingen ”Ja, hjärna!”.

To ganger på en dag fikk publikum se og høre om hjernen. Det skjedde i anledning Forskningsdagene 2008, og stykket bød på fiksjon, fakta, humor og litt alvor.

I Sverige pleier forresten publikum å innta et lite måltid på denne typen korte forestillinger, så hos vår nabo i øst kalles sjangeren ellers for soppteater. Falk og Paulsen er med i Klara Soppteater, som igjen er en del av Stockholm Stadsteater.

Olson er en anerkjent svensk hjerneforsker med Parkinson og ryggmargsskader som spesialfelt. Han har publisert en hel del. I teatersammenheng var han derimot en novise.

Og; å skulle stå på en teaterscene er nok langt mer gruoppvekkende og nervøst for forskere flest, enn å prøve å få publisert forskningen sin i et prestisjetungt vitenskapelig tidsskrift.

- Det blir en vane

I begynnelsen var han rett og slett svært skeptisk. Stå på en scene uten Powerpointen - hva skulle kollegaene si? Skrekk og gru! Men han lot seg overtale. Det angrer han ikke på i dag.

Skikkelsen som Johan Paulsen (t.v)spiller, vil gjerne oppgradere hjernen med et helt leksikon. Han  får til svar av Peder Falks karakter at det ikke er noe problem. I virkeligheten er det ikke så enkelt... Foto: Andreas R. Graven.
Skikkelsen som Johan Paulsen (t.v)spiller, vil gjerne oppgradere hjernen med et helt leksikon. Han får til svar av Peder Falks karakter at det ikke er noe problem. I virkeligheten er det ikke så enkelt... Foto: Andreas R. Graven.

-Jeg var nervøs, skal jeg være en skuespiller eller en slags bajas, liksom? Men jeg visste jo at det var kolleger av meg som allerede hadde gjort dette.

- Og det var trygt å få prøve det sammen med så erfarne og dyktige skuespillere som Helge Skoog (nå erstattet av Johan Paulsen, red anm.) og Peder Falk.

- Det blir en vane og nå liker jeg det godt, selv om det er en stund siden vi har spilt stykket før denne turen til Norge, sier Olson.

- Fin måte å fortelle

Han synes vitenskapsteater fungerer som formidlingskanal for forskning.

- Ja, det er en fin måte å fortelle om hjernen på, og jeg synes det er viktig også. Bare tenk på alle skadene menneskets nervesystem kan bli rammet av. Slike skader er årsak til enorme kostnader i samfunnet og store lidelser for enkelmenneskene det gjelder.

- Dessuten: 8 av de 10 vanligste sykdommer som fører til færre friske år er nevrologiske, for eksempel psykiske lidelser og demens, sier Olson.

Også av slike grunner kan det være det viktig å formidle kunnskap om hjernen, ikke bare på grunn av underholdningen.

- Skjønt det er mye morsomt og spennende med hjernen, sier professoren:

- Hjernen er så fantastisk at man ikke ikke trenger noen ekstra fantasier, virkeligheten er sterk nok når det gjelder hjernen, den er universet mellom ørene.

Hva så med viktigheten av vitenskapsteater, det å blande kultur, kunst og vitenskap på denne og andre måter?

- Jeg kan jo ikke si at vi kan måle noen direkte effekt, men det er så å si alltid fullsatt på forestillinger, og det kommer folk som har spørsmål, blant annet om hjernesykdommer. Jeg svarer så godt jeg kan og forteller om betydningen av forskning, sier Olson.

Hvordan huske teksten?

Så kan man jo lure på hvordan skuespillere husker tekstene sine. Her spiller hjernen hovedrollen.

Med "Ja, hjärna!" har hjerneforsker Lars Olson fått mer variert hverdag enn forskere flest. Han bruker  Vitenskapsteater som en kanal for å formidle forskning. Foto: Andreas R. Graven.
Med "Ja, hjärna!" har hjerneforsker Lars Olson fått mer variert hverdag enn forskere flest. Han bruker Vitenskapsteater som en kanal for å formidle forskning. Foto: Andreas R. Graven.

- Det er vanskelig å svare, men i hjernen kobles ordene til situasjonene, man har et minne om situasjonene som trigger neste del av det hele. Da er det vanskeligere for meg, det jeg sier er mer improvisert, det varierer fra gang til gang, det blir litt forskjell. Men når vi er vant til hverandre, går det fint, sier Olson.

Når stykket fremføres, er Olson i en ”ekspertrolle”, og skuespillerne samtaler med ham og fremfører sketsjer som illustrerer funksjoner i hjernen.

Vitenskapsteater har gjennom årenes løp blitt ganske så populært i Sverige.

Forestillingen deres finnes også i engelsk språkdrakt; da kalles den ”Brain Spotting”, lett omskrevet fra en viss film. De har fremført stykket i USA, England, Skottland, Baltikum, og nå altså i Norge.

Mye morsomt også

Fokus i forestillingen ligger ikke kun på sykdom og tristesse, hva angår vår kjære toppetasje.

- Hvor mange hjerneceller og koblinger vi har, er morsomt for folk å høre. Vi har 100 milliarder nerveceller i hjernen, den kan lagre uante mengder informasjon. Men den kan på ingen måte sammenlignes med en med pc, den er jo så mye mer.

- I storhjernebarken, har vi for eksempel 400 000 milliarder synapser, altså koblinger, mellom hjernetråder, sier Olson.

Og hjernen er heller ikke ”hardwired” som en datamaskin , hvilket betyr at hjernen endrer seg når vi gjør ting og lærer oss noe nytt.

- Dessuten kan man si at kompleksiteten er enorm. Ved hver kobling snakker nervecellene sammen på ulike kjemiske språk, legger han til. 

Stadig overrasket

Kunnskapen om hjernen øker stadig, men Lars Olson og andre hjerneforskere slutter ikke å la seg overraske over hvordan den fungerer.

Etter forestillingen åpnes det opp fra spørsmål fra publikum. Hjerneforsker Lars Olson og skuespiller Peder Falk (t.h) på scenen. Foto: Andreas R. Graven.
Etter forestillingen åpnes det opp fra spørsmål fra publikum. Hjerneforsker Lars Olson og skuespiller Peder Falk (t.h) på scenen. Foto: Andreas R. Graven.

- Både støtte- og nervecellene kommuniserer med hverandre på mange måter, det er mye igjen å forstå.

- En tid stod det ganske stille for behandlinger for nevrologiske sykdommer. Vi har ikke så mye bra innen slag (stroke), men det er en utvikling, det kan komme måter for å identifisere folk i risikosonen.

- Vi kan få en vaksine mot Alzheimers sykdom, og Parkinson kan se ut til å være genetisk betinget, hvilket også kan gjelde for andre sykdommer. Det er gode nyheter synes jeg, for da kan man ta prøver, se om man er disponert og starte behandling mye tidligere, sier Olson.

Powered by Labrador CMS