Menn publiserer flere vitenskapelige artikler i forskerkarrieren sin enn kvinner gjør.

Det har lenge vært studert, og konkludert med. Og spørsmålet stilles i diskusjonen om kjønnsforskjeller i akademia:

Hvorfor klarer ikke damer å publisere like mye som menn? Prioriterer de familie foran forskning? Eller er de ikke like flinke som menn?

Men er det så sikkert at menn publiserer mer forskning enn kvinner?

I en ny og omfattende studie av rundt tre millioner hele forskerkarrierer, har forskere fra blant annet Princeton og Harvard University undersøkt spørsmålet på en ny måte.

Og ja, mannlige forskere så i snitt ut til å publisere mer forskning enn kvinnelige gjorde. Men det var i løpet av hele karrieren. Og mennene publiserte aktivt i flere år enn kvinner.

Hvert år sluttet en større andel kvinner enn menn å publisere forskning.

Men da forskerne tok kvinnenes karrierelengde med i regnestykket, og beregnet hvor mye forskerne publiserte årlig, ble forskjellen på menn og kvinner stort sett borte, ifølge den nye studien som er publisert i tidsskriftet PNAS.

– Overraskende

– Selv om studien viser at det er forskjeller på menn og kvinners totale publiseringsmengde, er det overraskende at det ikke er noen kjønnsforskjeller i de årlige tallene, sier Dag W. Aksnes ved NIFU.

Han synes forskerne som har gjort studien, burde ha drøftet funnene sine mer opp mot resultater fra andre studier.

– Funnene i PNAS-studien tyder på at de har en tilnærmet lik publiseringsrate årlig, men en lang rekke tidligere studier har vist at det er forskjell på hvor mye menn og kvinner publiserer.

Aksnes forsker selv på vitenskapelig publisering, og leder nå et forskningsprosjekt om kjønnsbalanse i akademia.

I norske kartlegginger har vi gjerne regnet ut forskeres årlige produksjon ut ifra en periode på to til tre år, ifølge Aksnes.

Og det har sett ut til at mannlige forskere i snitt publiserer 30 prosent mer forskning enn kvinner årlig, selv om forskjellen minker når det tas høyde for alder og stilling.

Men i den nye studien har forskerne altså delt antall publikasjoner på alle årene forskeren publiserte. Og det gjorde de ved hjelp av databasen Web of Science, der forskningsartikler helt tilbake til 1900 er registrert.

Forskerne tok utgangspunkt i forskningen som ble publisert i perioden 1955 til 2010.

– Det er ganske innovativt å analysere data om et så stort antall forskere over en så lang tidsperiode, sier Aksnes.

Tre millioner forskere med

Forskerne startet med rundt 7,9 millioner forskernavn og deres publiserte artikler mellom 1900 og 2016.

Så snevret forskerne materialet ned til cirka tre millioner forskere, delt inn i kjønn og fordelt på 83 land og 13 hoveddisipliner.

Deretter analyserte de nærmere omtrent 1,5 millioner av dem, hvorav alle publiserte sin siste vitenskapelige artikkel mellom 1955 og 2010.

Og ut ifra dette rekonstruerte de automatisk hver enkelt forskerkarrierer fra første til siste publiserte artikkel.

Den nye studien dekker bare forskning innenfor realfag og samfunnsvitenskap. Og studien fanget ikke opp forskning som ble publisert gjennom for eksempel bøker eller patenter. Dessuten var det flere land som forskerne ikke klarte å inkludere i analysen, som Kina, Japan og Brasil.

Men studien gir til gjengjeld et historisk bilde.

Totalt var det 27 prosent kvinnelige forfattere i forskernes materiale. Men fra 1955 økte andelen kvinnelige forskere fra 12 prosent til 35 prosent i 2005.

I tillegg ga den historiske oversikten altså en mulighet telle forskernes publiserte artikler og måle tiden som publiseringskarrieren varte.

Og det var da forskerne gjorde noe de beskriver som et nøkkelfunn.

«Er kvinner like gode som menn?»

I gjennomsnitt publiserte mennene forskning i 11 år, mens damer i snitt publiserte i 9,3 år, viste resultatene.

Og da forskerne delte mengden publisert forskning på antall år fra første og siste publikasjon, så kvinnene ut til å være like produktive som menn - og vel så det.

– Studien er veldig spennende og interessant. Den angriper problemstillingen på en annen måte enn det som har vært gjort tidligere. Den tar høyde for at kvinner har kortere karrierer enn menn, sier hun, sier Lynn Nygaard ved PRIO.

Nygaard er spesialrådgiver for prosjektutvikling og publikasjoner, og hun forsker selv på produktivitet og kjønnsubalanse blant forskere.

– Den nye studien viser at når vi skreller vekk flere og flere faktorer, blir kjønnsforskjellene på produktiviteten borte. Det betyr at kvinner ikke essensielt har en dårligere evne enn menn til å publisere, sier Nygaard.

Fra før finnes det flere forklaringer på kjønnsforskjellen. For eksempel er det flere kvinner blant doktorgradsstudenter, som produserer minst, og færrest kvinner blant professorene, som publiserer mest. Diskusjonen om årsakene vender stadig tilbake, ifølge Nygaard. Og det gjør også spørsmålet om hva kvinnelige forskere klarer, sammenlignet med menn.

– Fra utsiden virker det litt trist å måtte forske for å bevise at kvinner har like gode evner til å publisere, som menn har?

– Fra utsiden har man ikke opplevd diskusjonene. I mange år har det vært snakket om at det er så stor forskjell på hva menn publiserer sammenlignet med kvinner.

– Når vi ser på foreløpige tall fra Norge, ser det ut som menn publiserer 50 prosent mer enn kvinner gjør, sier Nygaard.

Og da havner vi i den samme diskusjonen igjen, sier hun.

– Diskusjonen er vanskelig å takle

– Folk hekter seg på forklaringer på feil grunnlag, sier Nygaard.

Forklaringene kan være at kvinner har så mye imposter-syndrom – altså at de tviler på kompetansen sin og er redde for å bli avslørt – at de ikke klarer å publisere, eller at de prioriterer andre ting foran forskningen, forteller hun.

– Da er det godt kunne si: Nei, se her – dette ligger bak tallene. Og det er at kvinner ser ut til å forsvinne fortere ut av stillinger, i tillegg til at det er flest kvinner i de lavere stillingene, og færrest på toppen.

Nygaard mener det er viktig at vi ser publiseringstallene i lys av slike faktorer, og dermed styrer diskusjonen vekk fra om kvinner ikke evner å publisere like mye som menn.

Derfor er denne forskningen viktig, sier hun. Nygaard syns ikke alltid det har vært enkelt. Det er fremdeles kjønnsforskjeller i akademia, og det synes i publiseringstallene.

– Og de som kartlegger det, klarer ikke alltid å gjøre mer enn å telle publikasjoner – uten å koble det til hvem som er doktorgradsstudenter, postdoktorer og professorer.

– Da får vi tall som forsterker tanken om at kvinner er mer slitne eller velger å gjøre andre ting. Jeg synes diskusjonen er vanskelig å takle. Og jeg er litt redd for at man i en ansettelsesprosess kanskje tenker at en kvinne ikke vil ta jobben like alvorlig som en mann vil gjøre.

– Derfor er diskusjonen verdt å ta, for tallene kan ikke leses som et tegn på det.

– Men ett forhold i Norge er at kvinner tar mye lengre foreldrepermisjoner enn menn gjør. De tar mer tid borte fra jobben enn menn tar. Så det vi kanskje kunne gjøre, er å oppfordre menn til å ta mer av foreldrepermisjonen, sier Lynn Nygaard.

Likt sitert for likt arbeid?

I den nye studien har forskerne gått løs på flere deler av publiseringsstatistikken - også den som viser en forskers impact, altså hvor mye hennes eller hans forskning blir henvist til i andre forskningsartikler.

Det blir ofte slått fast at menn siteres mer enn kvinner. Men hva kan det store materialet forskerne nå har sett på fortelle om det?

For det første ble alle siteringer forskere gjorde av seg selv, luket ut. I tillegg tok forskerne høyde for siteringsinflasjon, altså at antallet siteringer hvert år vokser.

Og ja, totalt fikk menn i snitt 30 prosent flere siteringer enn kvinner.

Men da forskerne delte forskerne inn i tre 20-prosentstore grupper, etter hvor mye de ble sitert, var det bare i den mest siterte gruppa at menn ble sitert mer enn damer.

Og da forskerne sammenlignet menn og kvinner fra samme fagfelt og med nøyaktig likt antall publikasjoner, forsvant kjønnsforskjellen på siteringer fullstendig.

– Det er ingen tydelig forskjell på mannlige og kvinnelige forskeres impact for den samme mengden arbeid, skriver forskerne i studien.

– Og dette styrker hovedfunnet vårt – at det er karrierelengden som driver kjønnsforskjellen i den totale produksjonen, og som derfor driver impact-forskjellen i akademia, skriver de videre.

– Barrierer som hindrer kvinner

Men selv om kjønnsforskjeller ser ut til å reduseres dramatisk når forskerne går dypere og bredere i statistikken, er det fremdeles kjønnforskjeller i forskningspublisering, understreker forskerne bak studien i PNAS.

For det første er det flere menn enn kvinner i toppstillinger i forskning. Og det er forskerne på toppen som publiserer mest. Og de publiserer mye mer enn de som publiserer lite.

– Det er spesielt bekymringsfullt at kjønnsgapet er tydeligst blant forskerne som publiserer aller mest – de som trener opp nye generasjoner med vitenskapsfolk og er rollemodeller for dem, skriver forskerne.

Blant de 20 prosentene av forskerne i materialet som publiserte flest artikler, publiserte mennene i snitt fire prosent mer enn damene årlig.

Men tiltak som rekrutterer flere kvinner til forskning, vil ikke nødvendigvis alene hjelpe på kjønnsbalansen, mener forskerne bak PNAS-studien.

– I studien finner vi at det akademiske systemet mister kvinner i større grad enn menn på alle karrierestadier. Det tyder på at det kanskje ikke er nok å fokusere på de ferske forskerne for å redusere karriereforskjellene mellom menn og kvinner, skriver forskerne i studien.

– Den oppsamlede innflytelsen mannlige forskere får i løpet av karrieren, øker kjønnsskjevheten blant veiledere i akademia, som opprettholder et system som ikke holder på kvinner, men som i stedet holder mange kvinner tilbake i karrieren, skriver de i konklusjonen.

Undervisning og rollebytte

Forskerne vil understreke at selv om en forsker slutter å publisere artikler, betyr det ikke slutten på den akademiske karriere.

Mange begynner i stedet å undervise studenter eller å jobbe andre roller som er knyttet til forskning. Dynamikken i en forskers liv og karriere har ikke studien tatt i betraktning.

Den nye studien med utgangspunkt i Web of Science kan i liten grad si noe om årsakene til kjønnsforskjellene, ifølge Dag Aksnes.

– Det er dessuten vanskelig å koble riktig navn til riktig publikasjon, spesielt tidligere, før forskere fikk forsker-ID som knytter dem til arbeidet deres, sier han.

– Tiltak bør variere på fagfeltene

Det skal sies at forskerne fant store forskjeller mellom både land og fagfelter.

Blant artiklene fra forskere i Tyskland var bare 28 prosent av forfatterne damer. Men i Russland så andelen kvinnelige forfattere ut til være så høy som 50 prosent.

I matematikk, fysikk og informatikk var det var 15 prosent kvinnelige forfattere på studiene. Mens på psykologistudien var andelen 33 prosent.

I Norge er det også svært ulikt hvor store kjønnsforskjellene i publisering er på ulike fagfelt, forteller Dag Aksnes.

– Det er flere kvinner i humaniorafag enn i for eksempel teknologifag. I naturvitenskap og medisin er det vanligere at en artikkel har mange forfattere.

– Og publisering av forskning i humaniora gjør man gjerne alene som forsker, og kanskje i en bok snarere enn i en serie av vitenskapelige artikler, sier Aksnes.

Han understreker at PNAS-studien gir et generelt bilde av situasjonen, men at situasjonen ikke er lik på alle fagfelter.

– Derfor bør man vurdere tiltak for å få kjønnsbalanse, ut ifra utfordringene på de ulike fagfeltene, sier Aksnes.

Referanser:

J. Huang mfl: Historical comparison of gender inequality in scientific careers across countries and disciplines. PNAS, 18. februar 2020.