Paleontolog Jørn Hurum har de siste dagene kapret en hel medieverden med lanseringen av det 47 millioner år gamle fossilet, som han har kalt opp etter datteren Ida. Hurum har kommet med store utsagn som ”Dette som å finne Paktens ark for arkeologer”.

forskning.no har spurt forskere fra andre fagfelt - helse og klima, og en profesjonell kommunikasjonsrådgiver om hva de synes om Jørn Hurums offensive og kreative forskningsforsmidling.

- Jeg syns han er en glimrende formidler, og skulle gjerne sett flere som våget å gå ut som han gjør. Han setter seg lagelig til for hugg fra kolleger og forskningsmiljø selvfølgelig, men det tror jeg han tåler godt.

Det sier direktør i Cicero, Pål Prestrud til forskning.no.

Cicero i Hurum-stil?

- Hvis noen av forskerne ved Cicero hadde gjort et svært oppsiktsvekkende funn – ville du rådet dem til lansere det i Hurum-stil?

- Jeg er veldig opptatt av forskingsformidling, selv om jeg ikke kommer opp mot Jørn Hurum. Hvis vi hadde noen veldig oppsiktsvekkende funn, hadde jeg bidratt til at vi utarbeidet en god formidlingsstrategi med de samme elementer som Hurum har brukt. men kravet vil være at man har et solid grunnlag i forskning som er publisert eller under publisering, sier Prestrud.

Cicero-direktøren mener at man må spissformulere seg og gjøre poengene tydelige for å få mediene interesserte.

- Men det er en hårfin balanse mellom forenkling og spissformulering på den ene siden og de vitenskapelige fakta og usikkerheter på den andre, og det er ikke alltid så lett å vite hvor grensa går. Men i saken med Ida sitter jeg litt med inntrykk av at de overdriver betydningen av funnet, og det bør man kanskje være forsiktig med.

- Uansett skal Hurum ha all heder og ære for måten han har formidlet Ida på. Det skaper interesse og engasjement hos publikum. Snart er vi hobby-paleontologer alle mann! sier Prestrud.

Forskeren – den nye popstjerna?

”Any popband is doing the same thing. Any athlete is doing the same thing. We have to start thinking the same way in science”.

Dette er et Jørn Hurum-sitat som ble referert i vitenskapsmagasinet New Scientist denne uka.

Christine Viland i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese mener forskere kan bli mer bevisste når de henvender seg til ulike grupper av publikum. De bør slippe seg mer løs overfor det brede lag av befolkningen, mener hun.

- Man må kanskje slutte å være så alvorlig. Man skal helst ha på hvite frakker, og ha alt på det rene og alt på det tørre. Man må skape rom for fargerik formidling som den Hurum driver med, sier Viland.

- Til forskergrupper kan du nå fram gjennom seminarer, artikler og andre fora. I tillegg har du brukerrettet formidling som til for eksempel skoleverket, men så har du den bredere gruppa. Der er det viktig å bruke et mer bilderikt språk enn man gjør på forskerarenaen.

- Det kan være vanskelig for noen, for det er ofte et stort sprang mellom det språket man bruker til vanlig og det språket man bruker når man skriver, som kreves i fagmiljøet, sier Viland til forskning.no.

Trenger sterk vilje og god sak

Viland mener man trenger en sterk vilje til formidling for å klare å gjennomføre en mediestrategi som i Ida-saken.

- Det er jo utenom det vanlige. For det første må ha er en god sak som vekker nysgjerrighet, og som er sterk nok. Strategien må være gjennomtenkt, og det har strategien til Hurum tydeligvis vært. Han har for eksempel spart på nyheten slik at den smalt sterkt da den først kom ut.

- Man må også ha en forståelse for kommunikasjon, og et ønske om å møte verden utenfor, og å inkludere den i ditt forskningsfunn. I tillegg må du ha et støtteapparat - mennesker rundt deg som backer deg opp.

Her mener hun forskningsinstutisjonene kan gjøre mer for å berømme forskerne som driver mer kreativ kommunikasjon.

- Det er et viktig poeng, og det er en svakhet ved en del norske forskningsinstitusjoner at de har få insentiver for forskningsformidling, sier Viland.

- Institusjonene har et ansvar for god formidling av forskningen. Hvis du som forsker er i et system som ikke belønner populærformidling, kan man ikke forvente at forskerkollegaene setter pris på formidlingen din heller. Så blir man ofte litt kjerringa mot strømmen hvis man går andre veier.

- Formidling er et ansvar som fører med forskerrollen, men i større og større grad tas denne viktige rollen over av halvstuderte røvere som tør å ta plass, mens de som enda mer kvalifiserte til å uttale seg, sitter heller å irriterer seg på lunsjrommet, sier Viland.

Stadig bedre forskningsformidling

Ole Didrik lærum er professor i medisin ved Universitetet i Bergen, og fikk Forskningsrådets formidlingspris i fjor. Han har stor sans for Hurum.

- Hurum er uredd og ikke så lite “rampete”. Derfor blir formidlingen personlig, og jeg synes han har en fin publikumsappell, sier Lærum.

- Jeg kjenner ikke prosjektet i detalj, men synes generelt at en må gi all ære til den som våger noe slikt. Imidlertid vil jeg tro at han får en enorm oppgave med å følge det opp.

Han er delvis enig i at forskere bør tenke på hvem de formidler hva til.

- Ja, det er forskjellige måter å skrive og formidle på, men i praksis er det jo det samme stoffet som formidles i ulike fora. Det viktigste er å behandle mottakeren med respekt, sier Lærum til forskning.no.

Lærum mener det har vært en positiv utvikling innenfor forskningsformidling, og berømmer både institusjonene og Forskningsrådet for å ha gjort en god jobb.

- Ta mer medieinitiativ!

Christine Viland i Geelmuyden Kiese mener mange norske forskere har mye å vinne på å være mer offensive og nytenkende i sin forskningsformidling.

- All forskning trenger kanskje ikke lanseres på samme måte som Hurum har lansert fossilet, men jeg savner mer offensivitet - at forskerne oftere går ut og setter ting på dagsorden, og at de i større grad selv foreslår temaer for journalister.

- Det andre jeg savner er flere forskerstemmer i spaltene, der finner du politiske stemmer og andre som er med og kommenterer, men det er sjelden du har forskernes stemmer med og blir sitert. Det krever mot fra forskerne, og det krever mot og oppbacking fra institusjonen og kolleger.

- Kan forskningssektoren lære formidling av andre bransjer? I så fall hvilke?

- Jeg tror det er viktigere å lære av de som gjør det bra innenfor forskningsformidlingen allerede, og ta vare på de gode initiativene som for eksempel Thomas Hylland Eriksen.

-Man må spørre seg hvordan man kan støtte nye talenter, som et kollegialt felleskap, og stimulere dem til å våge og vise fram forskningen mer. Man må gi de som tør å formidle en klapp på skulderen.

Tryggest på kontoret

Pål Presterud mener at hovedgrunnen til at mange forskere er veldig forsiktige med å hive seg utpå, er at man da løper en risiko for å bli kritisert.

- Man må regne med hard kritikk, men da må man kanskje bli flinkere til å skape, og å være med på debatt, det må man tåle. Folk kan si hva de vil.

- Vi trenger flere av typen som Hurum, og vi må faktisk også tåle noen overtramp en gang i mellom. Så lenge det er solid planta i forskning og i faget, må man absolutt kunne være spenstig i formuleringene, sier Prestrud.

 - Det er kanskje mange som føler det tryggest å sitte på kontoret sitt og skrive for vitenskapelige tidsskrifter, men halvparten av norske forskere kan heller ikke være som Jørn Hurum. Da hadde det ikke blitt plass i mediene. Men de som tør det, bør oppmuntres noe voldsomt, sier Prestrud til forskning.no.