- Her er rommet ditt. Håper du får et fint opphold, smiler resepsjonisten, og forlater meg med en nøkkel i neven, på toppen av fire dryge trapper i Den hvite villaen.

Jeg har fått losji på gjesterom K3, som snart viser seg å være en liten kvistleilighet med eget kontor. Her venter dataskjerm, printer og trådløst nett bare på at jeg skal koble meg på. I hylla står til og med et anstendig stereoanlegg, hvis jeg skulle trenge auditiv inspirasjon.

Og like utenfor døra finnes et svært felles kjøkken og en salong med utgang til en diger veranda. Derfra er det fin utsikt over til Villa Linde, det rosa herskapshuset som utgjør hjertet i Wissenschaftskolleg.

I disse omgivelsene skal jeg tilbringe et par dager. Og i løpet av den tida får jeg nok en liten smakebit på hvordan hverdagen arter seg for forskerne som for tida kan kalle dette ”hjem”.

Eller ”paradis”, som en av beboerne senere beskriver det som.

Full frihet

Wissenschaftskolleg – eller Wiko i kortform – ble stiftet i 1980, og året etter ble de første forskerne invitert til et års opphold.

Den gangen var det delstaten Berlin som betalte kalaset, godt hjulpet av VolkswagenStiftung. Målet var å gi spesielt flinke forskere muligheten til å konsentrere seg om prosjektene sine, samtidig som de ble inspirert av likesinnede fra andre fagfelt.

Håpet var nok også å styrke vitenskapen i Berlin, og dermed kanskje hindre forskerflukten fra en by som på det tidspunktet hadde en uviss framtid.

Siden den gangen har Wiko tikket og gått, etter hvert finansiert av delstaten Berlin og den tyske regjeringa, samt en rekke nasjonale og internasjonale sponsorer.

Retningslinjene for etablissementet legges av en forening med representanter fra forskningsorganisasjoner og universiteter, men ellers er styringa i hendene på rektor.

Han er en av dem som bestemmer hvilke 40 forskere som blir årsmedlemmer, og altså får flytte inn i de mange leilighetene som er fordelt i de to overnevnte husene og et knippe andre i umiddelbar nærhet.

I tillegg er det plass til et titalls eller to med gjester på kortere opphold. Mange av dem er invitert av årsmedlemmene, og kan være her for et par uker eller måneder.

Og i løpet av den tilmålte tida driver de altså med hva de vil – i ordenes egentlige forstand.

Selv om Wiko stiller store krav til både kvaliteten og ambisjonene i forskernes planer for oppholdet, krever de ingenting igjen.

Vitsen er at hver av beboerne skal drive med noe de har skikkelig lyst til, uten å bli forstyrret av alle de daglige forpliktelsene de har til vanlig, og uten å være redd for at prosjektet ikke gir de resultatene man håper.

Inspirasjon fra andre

- Jo mer vitenskapen generelt orienterer seg mot forutsigbare mål, og jo mer den forventer anvendelige resultater, desto viktigere er det at det finnes fristeder hvor dette ikke gjelder, sier professor Luca Giuliani som nå er rektor for Wiko.

Like viktig er det at institusjonen er en sjelden møteplass for akademikere fra vidt forskjellige fagfelt.

I tillegg til en god blanding av forskere fra naturfag, samfunnsvitenskap og humaniora, finnes det gjerne også fremragende musikere eller forfattere blant beboerne.

- Medlemmene kan snakke med folk de normalt aldri ville ha pratet med, og dermed bli utsatt for ideer de ikke ante eksisterte. Dette er ikke luksus, det er essensielt for selve psyken til vitenskapen, sier rektoren.

For å sikre at slike møter faktisk skjer, er det obligatorisk oppmøte til dagens treretters lunsj, og til middag hver torsdag. Ellers er meningen at dagene skal stå til den enkeltes rådighet.

- Det vi stiller med er tid, som er en knapp ressurs for forskere. Og i den tida kan de gjøre hva de vil, sier Giuliani.

I teorien kan altså forskerne kvesse blyanter og gjøre Berlin i et helt år uten at noen mukker. Men det har ikke akkurat vært noen slike tendenser, ifølge rektoren.

- Alle de som blir invitert hit er patologisk arbeidsnarkomane, sier han tørt.

Det handler om meg!

En av beboerne med en noe sykelig arbeidstrang er professor Gro Amdam, som har fått et par måneders friminutt fra de to forskergruppene som hun leder ved Arizona State University og Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås.

Selv om Amdam stadig er oppe grytidlig for å svare på de viktigste henvendelsene fra USA, og til tross for noen uunngåelige e-postutvekslinger og telefonmøter, får hun tid til å fordype seg i en artikkel hun lenge skulle ha skrevet.

- Det handler om aldring og sosialt liv hos insekter, sier hun over et glass musserende før torsdagsmiddagen.

- Undersøkelser av fruktfluer tyder på at gamle individer lever mye lenger hvis de er sammen med andre, friske fluer. Og jeg har tatt på meg å oppsummere forskningen som er gjort på dette.

Innimellom blir det en og annen prat med de andre gjestene og medlemmene også, selv om Amdam innrømmer at mye av tida blir tilbrakt på rommet, eller det tilhørende kontoret som står til rådighet.

- He-he. Ja, jeg og en del andre har nok en tendens til å tenke: Dette handler om meg! Og så murer vi oss inne med prosjektene våre.

Men noe ulykkelig isolat virker det ikke som om det er snakk om. Man skal ikke spørre mange før lovordene om stedet og situasjonen hagler.

Paradiset

- Det er et paradis! Hvis jeg skal forestille meg hvordan Gud ville organisere himmelen, så er det slik som dette! sier Maria Luisa Catoni, som er professor i arkeologi ved Università degli Studi di Pisa og Scuola Normale Superiore di Pisa.

Hun forteller at hun ble temmelig overrasket da hun ble invitert til å sende inn en prosjektbeskrivelse av hva hun ville bruke et år på Wiko til. Selv om det er fullt mulig å søke om et opphold, blir mange av medlemmene invitert på denne måten.

- Jeg var overrasket og takknemlig! Dette stedet gir et virkelig bidrag til tverrfaglig forskning, og staben og medlemmene er dyktige og lidenskapelig opptatt av vitenskap.

Lovordene går igjen hos mange av beboerne. Og de som jobber med å administrere institusjonen virker også over gjennomsnittet fornøyde.

- Jeg har arbeidet ved Wiko helt siden 1990, forteller prosjektkoordinator Katharina Biegger.

- Den gangen tenkte jeg at jeg bare skulle bli her noen få år, og så gå videre med faget mitt, germansk litteratur.

Men så likte hun seg rett og slett for godt. Møtene med stadig nye kull av mennesker som brenner for alle mulige slags prosjekter har nok blitt en smule avhengighetsdannende, og nå har hun altså fulgt institusjonen i 20 år.

Det gir perspektiv til å se hvordan Wiko har forandret seg i løpet av åra.

Fra herreklubb til variert forsamling

- Sammensetningen av medlemmer har endret seg. I begynnelsen bestod forsamlinga bare av eldre menn med godt etablerte karrierer, og det sosiale livet her var helt annerledes.

- Beboerne kunne diskutere over en flaske vin om morgenen, og ved middagen var det hvite duker på bordene og nøye bordplassering.

Men det som den gangen lignet en herreklubb, er nå blitt et variert miljø med alt fra verdenskjente størrelser til lovende forskere i begynnelsen av karrieren. Kvinneandelen har økt til nesten 40 prosent, og medlemmene er i ulike stadier i familielivet sitt. Dessuten er flere fagfelt representert.

I begynnelsen var det ingen naturvitere i huset, forteller Biegger.

- Det har jo noe med situasjonen å gjøre. Forskere innen naturfagene driver ofte med laboratoriearbeid, og det lar seg ikke gjøre her. Men det har vært en målsetning å invitere flere fra realfagene. Noen ganger kan litt tid uten lab være bra for resten av arbeidet, selv for en naturviter.

Sergey Yakovenko fra Université de Montréal prøver for eksempel å finne ut hvordan nervesystemet virker. Det gjør han ved å lage digre datasimuleringer av nervene, for så å teste hvor godt det stemmer overens med resultatene fra eksperimenter på dyr.

Men hjemme er det fristende å teste fort, og det blir mye jobbing i laboratoriet. Nå nyter han noen uker i eksil hos Wiko, med bare matematikken å konsentrere seg om.

- Det er deilig å komme seg bort litt, og få muligheten til å tenke over ting, sier han.

Men med nye fagområder øker kanskje risikoen for disputter i paradiset.

Diskusjoner og konflikter

- Jeg husker vi ganske tidlig hadde invitert noen biologer som forsket på fuglesang. Samtidig var det ei gruppe med feminister her, smiler Biegger.

- Sistnevnte så ikke nådig på naturfagfolkenes ytringer rundt fuglehannenes lokkesanger og påfølgende parringsritualer!

- Hvert eneste år er det store diskusjoner om kløften mellom vitenskapene, hvor naturfagene står på den ene siden og samfunnsfag og humaniora på den andre, sier Biegger, og innrømmer at debatten innimellom kan bli en smule opphetet.

Det har vært konflikter. Men for det meste er meningsutvekslingene mer oppbyggende enn destruktive. Og forskere skal jo inspirere hverandre med uventede tanker.

Hver tirsdag holder et av medlemmene et foredrag om sitt eget fagfelt. Det er obligatorisk oppmøte for alle, og etterpå er det en times diskusjon.

- Ofte er innspillene fra medlemmene fra en helt annen gren av akademia helt annerledes enn de som kommer fra fagfeller.

I noen tilfeller kan slik krysspollinering mellom fag virkelig gjøre en stor forskjell.

Komponisten og biologen

- I 2000 var den kjente komponisten György Ligeti og den respekterte biologen Gerhard Neuweiler begge medlemmer her, og de bodde i leiligheter som lå ved siden av hverandre, forteller Biegger.

- De kom i snakk om det dårlige vinterværet i Berlin, og endte med å slå følge til en kafé for å få seg noe varmt i kroppen. Det ble begynnelsen på et nært vennskap. Ligeti og Neuweiler spiste middager sammen og gikk lange turer, mens de utvekslet ideer og tanker.

- Resultatet ble at Neuweiler endret tankene sine om temaet han holdt på med, nemlig finmotorikken i fingrene.

Vennskapet resulterte også i ei bok hvor de to skrev om sine refleksjoner rundt forholdet mellom nevrobiologien og moderne musikk.

På den annen side har det nok vært en og annen som ikke har fått særlig mye ut av året på Wiko, forteller Biegger.

I prosessen med å fordype seg i et emne har noen kanskje stilt spørsmål til hva de egentlig jobber med, som de ikke har funnet gode svar på. Da kan nok selv paradiset miste sin glans.

Og så er det noe med tilgangen, da.

Ikke for alle

Selv om nasjonalitet ikke skal ha noe å si for sjansene til å bli medlem, framstår medlemmene som en påfallende hvit og vestlig forsamling.

Dette var også en av de få kritiske bemerkningene som kom fram etter en ekstern evaluering av Wiko i 2005. Det ble også bemerket at andelen av både kvinner og unge forskere bør bli høyere med åra.

Og ser man igjennom lista over tidligere og nåværende medlemmer, vil det nok komme fram at ikke alle fagfelt er like godt representert.

Det har nok noe med utvelgelsesprosessen å gjøre.

Det er ofte tidligere medlemmer eller andre tilknyttet institusjonen som kommer med forslag til hvem som kan inviteres, i tillegg til de som sender søknader selv. Dermed er det nok mulig at noen fagfelt er en smule overrepresentert, selv om det fortsatt er fremragende forskere som får plassene.

- Ja, det skulle ikke forundre meg, sier Amdam.

- Rüdiger Wehner, et av de betydningsfulle permanente medlemmene ved Wiko, er for eksempel veldig interessert i sosiale insekter. Det har vært ganske mange medlemmer som har jobbet innen dette feltet. Det har ikke vært like mange innen astrofysikk.

Så selv om det er et uttalt mål at forskningen ved Wiko ikke skal styres ovenfra, kan det nok hende at gjestelistene til forskerhimmelen likevel ikke skrives helt uten hensyn til spesielle interesser. Med eller uten vilje.

Men nå er vel ikke dørvaktene ved så mange av de andre paradisene i verden – verken de fysiske eller de mer åndelige – nevneverdig opptatt av representativ fordeling de heller.

Dessuten er det bare for et år – ikke for evigheten. Det er nok forskjellen mellom Wiko og vanlige paradiser, sier rektor Luca Giuliani.

Og det er kanskje bra, om man skal beholde gnisten, bemerker han.

- Dette er nok mer som et heftig sidesprang enn et ekteskap.

Referanse:

G. Ligeti and G. Neuweiler, Motorische Intelligenz-Zwischen Musik und Naturwissenschaft, Verlag Klaus Wagenbach, Berlin, 2007.

Lenke:

Nettsidene til The Wissenschaftskolleg (Wiko)