Fri forskning - eller styrt?

- Forskningsprogrammene gir slalomforskning. De fører til kortsiktig tenkning og har begrenset nedslagsfelt. Vi diskvalifiseres i forhold til europeisk forskning, mener Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo

Publisert
Egil Kallerud fra NIFU STEP (Foto: Ingvil Bjørnæs)
Egil Kallerud fra NIFU STEP (Foto: Ingvil Bjørnæs)

Grunnforskning

Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.

Definisjon hentet fra Frascatimanualen

Forskning deles gjerne i tre:

  • grunnforskning
  • anvendt forskning
  • utviklingsarbeid

I dagens samfunn skal alt konkretiseres, begrunnes og måles. Hva da med grunnforskningen?

Slik åpnet Anders Hanneborg, divisjonsdirektør i Norges forskningsråd, et møte om grunnforskning i Oslo i går.

Grunnforskningen er langsommere enn annen forskning. Den skal ikke settes rett ut i bruk, og man vet ofte ikke helt hva den kan brukes til.

Derfor er det en fare for at slik forskning nedprioriteres i forhold til annen mer raskt anvendbar forskning.

Et forskningspolitisk møte åpner gjerne med en oppsummering av kunnskapsgrunnlaget. I går var det Egil Kallerud fra NIFU STEP som ga oss fakta om grunnforskningens vilkår i Norge i dag og tolv år bakover.

Det står bra til

Kallerud ga et optimistisk bilde av grunnforskningens kår.

Det er universitetene og høgskolene som står for mesteparten av grunnforskningen i dag. Halvparten av deres forskning er grunnforskning. Universitetene utfører aller mest, men det er store variasjoner mellom fagfeltene.

- Og det har vært god vekst, kan Kallerud fortelle.

Fra 1997 til 2007 var grunnforskningens årlige realvekst på 5 prosent, mens for all forskning var veksten på 4,2 prosent. Størst vekst har det vært etter 2001.

Forskning deles opp i tre kategorier: grunnforskning, anvendt forskning og utvikling.

Kallerud forklarte at det er glidende overganger.

- Ren grunnforskning kan defineres som kunnskapsoppbygging uten sikte på langsiktig økonomisk og sosial gevinst. Men det ofte er det uklare grenser mellom grunnforskning og anvendt forskning, forklarte han.

En forsker kan holde på med grunnforskning i en periode, for så å drive mer nytteforskning i andre perioder. Samme flytende grenser gjelder for et institutt og en forskergruppe.

- Rare inndelinger

Paneldeltakerne, en fra forskningsfronten og tre fra forskningsbyråkratiet, var plassert i komfortable stoler, for å understreke at møtet skulle være samtale og ikke konfrontasjon.

Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), mener vi må heve oss over definisjonene og rette blikket mot Europa. Diskusjonen om grunnforskningens nytteverdi bør være et tilbakelagt stadium.

- I Brüssel tar man det for gitt at grunnforskning er nyttig, sa han.

- Inndelingen mellom grunnforskning og anvendt forskning er rar, mener departementsråd Eva Hildrum i Samferdselsdepartementet.

I hennes departement er man opptatt av forskningens kvalitet og relevans, ikke av definisjoner og inndelinger.

Fra venstre: Ole Petter Ottersen, Universitetet i Oslo, Eva Hildrum fra Samferdselsdepartementet, Kari Balke Øiseth fra Kunnskapsdepartementet, Anders Hanneborg fra Forskningsrådet og møteleder Aslak Bonde. (Foto: Ingvil Bjørnæs)
Fra venstre: Ole Petter Ottersen, Universitetet i Oslo, Eva Hildrum fra Samferdselsdepartementet, Kari Balke Øiseth fra Kunnskapsdepartementet, Anders Hanneborg fra Forskningsrådet og møteleder Aslak Bonde. (Foto: Ingvil Bjørnæs)

Frihet versus programmer

Hoveddelen av forskningsmidlene er knyttet til tematiske programmer og styrte satsninger. Tett knyttet til grunnforskningens vilkår er spørsmålet om frie forskningsmidler og størrelsen på disse.

Paneldeltakerne var enige om at mangel på frie forskningsmidler er et problem. 90 prosent av søknadene til Norges forskningsråd får avslag. Det betyr mye bortkastet søknadsarbeid for mange forskere.

Men hvor mye styring og hvor mye frihet?

Kari Balke Øiseth, ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet, synes at det ligger et dilemma i å avgjøre hvor mye samfunnet skal styre forskningen i bestemte retninger. Det er vanskelig å styre forskningen på overordnet nivå. Dette kan komme i konflikt med enkeltforskere og institusjonenes egne satsninger og prioriteringer.

- Forskningen styres dessuten av studenttilstrømmingen. Institusjonene prioriterer i forhold til hva studentene velger av fag. Mens Kunnskapsdepartementet og Norges forskningsråd må tenke overordnet og strategisk, sa Øiseth.

Ottersen fra UiO kunne bekrefte at studentstrømmen la noen premisser for forskningsinnsatsen.

- Vi skal jo drive forskningsbasert undervisning, derfor vris også forskningsressurser til der studentene er, sier han.

Ottersen er ikke fornøyd med forskningsprogrammene:

- Programmene gir slalomforskning. De fører til kortsiktig tenkning, har begrenset nedslagsfelt og temaene skifter for ofte. Vi diskvalifiseres i forhold til europeisk forskning.

- Programmene er bedre enn det som kommer fram her, det finnes også bredde, mener Øiseth.

Hvem har skylda?

Norske forskere og forskningsmiljøer forteller gjerne om mangel på bevilgninger, stillinger og utstyr, og mangel på sammenhengende tid til forskning.

Hanneborg fra Norges forskningsråd er opptatt av forskernes vilkår.

- Vi ønsker å rekruttere de beste, men gjør vi det? spurte han.

Uten attraktive arbeidsbetingelser mener Hanneborg at norsk forskning mister gode kandidater.

Paneldeltakerne var gjennomgående enige. Også når det gjaldt de dårlige arbeidsforholdene for forskere.

Men hvem skaper de dårlige forholdene – når det i følge statistikken er realvekst i forskningsbevilgningene? Er det institusjonene selv eller det overordnede byråkratiet?

- Ut fra avisdebatten skulle man tro at norsk forskning er i krise. Men i følge Kalleruds beskrivelse er den jo ikke det, sa Øiseth fra Kunnskapsdepartementet.

Øiseth mener at beskrivelsen står i sterk kontrast til hva forskere og miljøer forteller om sin situasjon. Det er et problem.

Nytt utvalg om handlingsrom

Kunnskapsdepartementet har nylig satt ned et utvalg som skal vurdere universitetenes og høyskolenes selvstendige rolle: Handlingsromsutvalget.

Utvalget skal se blant annet se på selvstyre, forskningsvilkår og balansen mellom nasjonale prioriteringer og institusjonenes handlingsfrihet.

Ottersen fra UiO mener at myndighetene og institusjonene har svært ulikt syn på hvor gode vilkårene er. Derfor vil UiO spille inn tall til utvalget, som viser hvordan ressurser til universitets kjernevirksomhet i realiteten har gått ned.

Ottersen er ikke med på at det er institusjonene som har skylda for arbeidsforholdene. Han mener det er mange myter knyttet til sin institusjon, når det gjelder ledelse, byråkrati og faglig krangel.

- Jeg har sett etter det tunge byråkratiet som skal finnes på Universitetet i Oslo, men jeg finner det ikke, forteller han.

- Vi skal drepe mange myter hos oss, men det tar tid, for mytetrollet har mange hoder.

Er Norge et lite land?

Hanneborg fra Forskningsrådet mener satsning på forskning kan sammenlignes med risikofylt investering i venturefond.

- Noen ganger får man avkastning, andre ganger ikke. Det må man ta med i beregningen.

Ottersen mener at dette også handler om hvilke ambisjoner vi skal ha når det gjelder norsk forskning.

- Når vi snakker om forskning, sier politikerne at vi er et lite land. Men de snakker aldri om lite land når det gjelder bistand eller fredsmegling.

Det var stor enighet blant møtedeltakerne om at grunnforskningen hadde nytte. Enten på lang sikt i framtidig anvendelse eller på kort sikt i forskningsbasert undervisning.

Men Hanneborg mener allikevel at nyttediskusjonen er nødvendig.

- I dag har vi flere forskere enn det samfunnet er villig til å betale for. Derfor må vi argumentere for nytte og finne suksesshistoriene, sa Hanneborg.