Dyreforsøk. Er det et nødvendig onde eller er det unødvendig ondt?

Dyreforsøk er blant annet med på å sikre at vi beskyttes mot farlige stoffer. Baksiden er at dyrene ofte lider. De utsettes for sykdommer, kjemikalier og nye medisiner.

Men dyreforsøk er ikke nødvendigvis det beste våpenet til å sikre mennesker mot uforutsette effekter av nye medisiner eller andre stoffer som kommer på markedet.

– Dyreforsøk er ikke tilstrekkelige. De er for kostbare og leverer ikke all informasjon til å forutsi effekter i mennesker, sier Thomas Hartung.

Han er direktør for Center for Alternatives to Animal Testing (CAAT) på Johns Hopkins University i USA.

Han har nettopp vært i Danmark for å delta på et endagsmøte omkring alternativer til dyreforsøk. Møtet var arrangert av professor Lisbeth E. Knudsen fra Københavns Universitet.

– Vi er nødt til å revolusjonere hvordan vi tester og utvikle alternative metoder som bygger på moderne teknologi, sier Hartung.

Dyr er dårlige modeller

Hartungs kritikk av dyreforsøk skyldes særlig at forsøkene ikke er gode nok til å forutsi effekter i mennesker.

– Rotter og mus kan bare forutsi effekter i hverandre i 50-60 prosent av tilfellene. Og vi er ikke 70 kilo store rotter. Det er ingenting som tyder på at dyrene er bedre til å forutsi effekter i mennesker, sier Hartung.

Han sammenligner det med en mann som leter etter nøklene sine under en gatelampe – ikke fordi det er der han har mistet dem, men fordi det er det eneste sted det er lys.

– I reproduktiv toksikologi skjer det samme. Vi bruker de redskapene vi har til rådighet. Problemet er at de metodene vi bruker, stort sett ikke er blitt oppdatert siden de ble etablert for 30-60 år siden.

Hartung mener derfor at tiden er moden til å erstatte dyreforsøk med bedre alternativer. For eksempel cellesystemer som er basert på mennesker.

Effekter i generasjoner

Men det er ikke bare dyreforsøkenes dårlige forutsigelsesevne Hartung retter fokus mot.

Forsøkene har også store kostnader, både økonomisk og for dyrene. Det gjelder særlig de reproduktive forsøkene, som tester om et gitt stoff også har en negativ effekt på kommende generasjoner.

– Det brukes opp til 3 000 dyr for å teste de reproduktive effektene av ett kjemisk stoff. Til sammenligning brukes det bare én kanin eller et par mus til å teste om et stoff irriterer huden eller forårsaker allergi, forteller Hartung.

Disse omfattende testene er nødvendige i dag fordi den europeiske kjemikalielovgivningen, Reach, krever at studiet skal foretas på to generasjoner av dyr. Det betyr at både unger og ungene deres skal testes.

Men det er unødvendig å teste to generasjoner, mener Hartung:

– Undersøkelser viser at det ikke er nødvendig. Sannsynligheten for å overse noe er uendelig liten. 99,9 prosent av effekter vil kunne sees i første generasjon. Det virkelige utbyttet av andre generasjon er ubetydelig.

Fem ganger billigere

Derfor mener han at vi uten problemer kan droppe den ekstra generasjonen og i stedet nøye oss med en utvidet studie av første generasjon.

– Det vil redusere dyreforbruket fra 3 000 til 1 000 og redusere forsøkskostnadene med faktor fem. Det vil bli mye billigere og testen blir også raskere.

Slik som Reach er satt opp nå, vil den nåværende togenerasjonsmetoden ifølge Hartung bety at man kommende årene må bruke 54 millioner dyr til å teste de reproduktive effektene av 68 000 stoffer.

Dette er en vesentlig økning i forhold til de 12 millionene dyrene som nå brukes årlig i Europa.

– Vi må få det endret hvis Reach skal lykkes, mener Hartung, som også er overbevist om at Det europeiske kjemikaliedirektoratet (ECHA) som ivaretar Reach, vil stemme for modifikasjonen når omfanget av testbehovet forstås fullt ut.

– Døren må være åpen for endringer, noe som er lettest hvis vi er bevisste om begrensningene av det vi gjør akkurat nå. Teknologiene er der, men vi trenger styring til å samle alle bitene. Et multi-milliard-foretak som Reach bør være den riktige motivasjonen til å gjøre dette, avslutter han.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no.

Lenker:

Thomas Hartungs profil

Mer om CAAT

Mer om møtet