forskning.no har tidligere skrevet om hvordan Nina Witoszek, forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø, ble frikjent for vitenskapelig uredelighet, samtidig som det ble slått fast at hun hadde plagiert.

• Les hele saken: Granskere mener Nina Witoszek har plagiert, men UiO frikjenner henne

– Det er selvmotsigende at det er mulig å avdekke plagiat i Norge, og samtidig slå fast at det det ikke er snakk vitenskapelig uredelighet, sier Charlotte Haug. Hun er internasjonal korrespondent for New England Journal of Medicine og tidligere nestleder i COPE, Committee on Publication Ethics, en organisasjon som jobber for god forsknings- og publiseringsetikk.

Haug var også redaktør for Tidsskrift for Den norske legeforening fra 2002 til 2015. I fjor skrev hun en kronikk i Aftenposten hvor hun kritiserte det hun kalte «den norske standarden» for behandling av plagiatsaker i akademia.

I kronikken redegjør hun for de vanligste måtene forskere unnskylder plagiat. Det forskerne og instituttene oftest gjør, er å si at det hele skyldes en uskyldig glipp, å bagatellisere det å plagiere, eller å bruke hersketeknikker mot den som varsler om plagiatet, ifølge Haug. 

– Plagiat er å regnes som grovt uredelig, både innenfor forskning og annen publisering. Og definisjonen på plagiat er først å fremst nettopp det å fremstille noen andres tanker som sine egne, sier Charlotte Haug til forskning.no.

– Vanskelig å forsvare norsk forskning internasjonalt

Det er forskningsetikkloven som gjør at det forskningsetiske utvalget ved UiO kom frem til at Nina Witoszek ikke har opptrådt vitenskapelig uredelig. De mener hun ikke har plagiert forsettlig eller grovt uaktsomt, noe som er kravet for at man skal kunne bli tatt for vitenskapelig uredelighet. 

– Terskelen for å statuere grov uaktsomhet er høy, skrev Anne Inger Helmen Borge, leder for det forskningsetiske utvalget, i en e-post til forskning.no på tirsdag.

• Les også: UiO vil ikke si om plagiat-saken får konsekvenser

Charlotte Haug tror at det er et problem at forskningsetikken blir vurdert etter lovparagrafer, og ikke etter hva som regnes som god vitenskapelig praksis.

– Etikk og juss er to helt forskjellige ting. Hvis Norge skal legge seg på en annen definisjon av plagiat enn det resten av verden gjør, blir det veldig vanskelig å forsvare norsk forskning internasjonalt, sier Haug. 

Uklart hva som legges i «vitenskapelig uredelighet»

– Vi er i en situasjon hvor regjeringen, med god grunn, så at det var nødvendig å revidere den opprinnelige forskningsetikkloven, sier Bjørn Hvinden.

Han er leder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).

Han legger ikke skjul på at NESH har vært sterkt kritisk til utkastet til ny forskningsetikklov. De forskningsetiske komiteene har vært tydelige på at lovteksten ikke klarer å sortere hva som er juss og hva som er forskningsetikk, og at dette kan føre til misforståelser. Han forstår likevel behovet for en ny lov.

– Slik det er i dag, er det ikke tilstrekkelig klart hva man skal legge i dette med vitenskapelig uredelighet. Kanskje stiller man for strenge krav til at noe regnes som uredelig, som har gjort at noen saker har gått under radaren, sier Hvinden.

Han mener at den nye loven vil tydeliggjøre hva som er institusjonenes ansvar, både i behandlingen av uredelighetssaker og for å sikre at alle som driver med forskning er klar over hva god forskningsetikk. Denne forebyggingen kan gjøres gjennom opplæring, trening i forskningsetisk skjønn og sosialisering til forskerkulturen, ifølge Hvinden.

– Grovt tilfelle av akademisk slurv

Nina Witoszek har selv forklart at forlaget ikke brukte siste versjon av bokartikkelen hennes. Denne skal ha inneholdt en fotnote, hvor det kom frem hvem som var inspirasjonskilde for teksten. Denne unnskyldningen holder ikke for Ole Bjørn Rekdal, professor ved Høgskolen i Bergen. Han har forsket på plagiering og kildemisbruk i akademiske kretser.

– Hvis eksemplene er korrekt gjengitt er det åpenbart at en enkelt fotnote om «inspirasjon» ikke hadde holdt her. Her skulle det vært en rekke kildehenvisninger, og anførselstegn, i selve teksten.

Og selv om det skulle være sant at fotnoten bare forsvant, ville det ikke betydd at alt var gjort på riktig måte.

– Det er ikke pent gjort å knabbe andres tankegods eller formuleringer og utgi dem som sine egne. Er det snakk om et «arbeidsuhell» hvor kildehenvisninger og anførselstegn har ramlet ut eller er blitt glemt, så er det snakk om et grovt tilfelle av akademisk slurv som bryter med grunnleggende akademiske idealer om grundighet og nøyaktighet, skriver Rekdal i en e-post til forskning.no

Lettere å oppdage ren avskrift

Ifølge Rekdal blir akademisk plagiat ofte redusert til spørsmål om juks, tyveri eller brudd på opphavsrett, og at man glemmer at manglende kildehenvisninger også er et brudd på prinsippet om at akademikere skal dokumentere påstandene sine.

– Omtrent alle medieoppslag om akademisk plagiat dreier seg om klønete former hvor forfatteren ikke engang har giddet å omformulere tankegodset de knabber. Det er ille nok, men slike tilfeller er lette å avsløre, skriver Rekdal.

Han mener det virkelige problemet kommer når falske sitater brukes som grobunn for falsk kunnskap, ved at to tilsynelatende uavhengige påstander egentlig stammer fra samme kilde. 

– Når man plagierer og legger såpass mye arbeid i det at man omskriver det man plagierer, blir det veldig mye vanskeligere å oppdage, og man får to tilsynelatende uavhengige versjoner som forsterker hverandre – helt ufortjent, skriver Rekdal.

Det er dette som gjør at akademiske myter og vandrehistorier dukker opp, og kan sirkulere i akademiske tidsskrift i flere tiår, ifølge professoren.

Fagmiljøet må irettesette 

– Det kan være ulike omstendigheter som gjør at ting kommer litt galt ut. Men det er sjeldent at dette har veldig alvorlige følger. Dessuten er ren avskrift ofte lett å oppdage, sier Bjørn Hvinden, leder i NESH.

Ifølge lederen for den forskningsetiske komitéen for samfunnsvitenskap og humaniora har de mer etablerte forskerne likevel et større ansvar for å opptre i tråd med god, akademisk og forskningsetisk skikk.

–  Hvis vi selv viser at det ikke er så nøye gjennom våre egne handlinger, så sender det ut helt feil signal til studenter og yngre forskere. Erfarne kolleger bør påtale selv mindre brudd på god forskningsetikk, uten å dramatisere det, sier Hvinden.

Han sammenligner det hele med å naske et drops i en godteributikk, uten å bli tatt for det. 

– For å bruke et bilde: å naske et drops i godtebutikken er ikke veldig alvorlig, men hvis man kommer inn i et mønster hvor en etter hvert stjeler både dropsposer og det som mere er, og systemet ikke fanger det opp eller reagerer, da er det en risiko for at enkelte virkelig kan komme inn på et skjevt spor videre i yrkesløpet, sier Hvinden.

Ansvaret for å irettesette og korrigere dem som trår feil, ligger hos det lokale fagmiljøet.

–  Man trenger ikke anmelde det til politiet, men det må reageres på. Kolleger eller overordnede må si nei, dessverre, dette er ikke akseptabelt, mener Hvinden.