Ole Bjørn Rekdal mener akademikere i flere tiår har formidlet, forvrengt, plagiert og videreformidlet myter gjennom vitenskapelige publikasjoner. (Foto: Microstock)
Ole Bjørn Rekdal mener akademikere i flere tiår har formidlet, forvrengt, plagiert og videreformidlet myter gjennom vitenskapelige publikasjoner. (Foto: Microstock)

Mye ryktemakeri i akademiske tidsskrifter

Dårlig akademisk kildebruk kan føre til at rykter blir anerkjente vitenskapelige sannheter. Ren løgn kan dermed bli vår felles kunnskap.

Publisert

Vitenskapelige publikasjoner er i ferd med å oversvømmes av dårlig akademisk kildebruk, mener Ole Bjørn Rekdal.

– Dette er en katastrofal utvikling for akademia, mener han.

De siste årene har førsteamanuensisen ved Høgskolen i Bergen studert hvordan akademikere bruker kilder. Han har funnet mange stygge eksempler på at vitenskapelige publikasjoner har blitt en boltreplass for vandrehistorier.

I sommer publiserte Rekdal to artikler om ulike typer dårlig akademisk kildebruk.

Den ene av dem, med tittelen  Academic urban legends, utløste massevis av blogginnlegg, delinger på Twitter og flere henvendelser fra internasjonal presse.

I denne artikkelen har han med noen eksempler på hvordan akademikere i flere tiår har formidlet, forvrengt, plagiert og videreformidlet myter gjennom vitenskapelige publikasjoner.

Mest kjent er kanskje spinathistorien.

Forestillingen om spinat som en god kostkilde for jern stammer fra analyser fra 1800-tallet, godt hjulpet av tegneseriefiguren ”Skipper’n”, som spiste spinat for å bli sterk. 

Mange tror fortsatt at spinat er en god kilde til jern, selv om dette bare er en akademisk vandrehistorie. (Foto: Lars Gejl, Scanpix)
Mange tror fortsatt at spinat er en god kilde til jern, selv om dette bare er en akademisk vandrehistorie. (Foto: Lars Gejl, Scanpix)

Selv om det nå er mange år siden denne oppfatningen ble motbevist, er det fortsatt en historie som vandrer.

Det samme gjør historien om hvordan denne myten oppsto. Det er nemlig påstått, i vitenskapelig litteratur, at det skyldes at et komma ble satt feil av tyske kjemikere, som dermed tidoblet plantens jerninnhold.

Den spektakulære kommafeilen som fikk verden til å spise mer spinat har blitt referert til i flere tiår. Helt til Mike Sutton, kriminolog ved Nottingham Trent University, begynte å lete etter primærkilden i 2010. Han viste at hele historien manglet dokumentasjon, og at historien om kommafeilen faktisk er nok en akademisk myte.

Tidspress og slurv

Rekdal mener at årsaken til at rykter og myter blir omformet til etablerte sannheter, er flere. Mangel på kunnskap er en av dem. Hastverk og publiseringspress er andre.

Rekdal nevner et eksempel på hvor galt det kan gå:

I 2005 publiserte den berømte britiske botanikeren David Bellamy et leserbrev i New Scientist. Der gikk han kraftig ut mot klimaforskernes påstand om at verdens isbreer smelter. Bellamy påstår her at 555 av verdens 625 isbreer ikke minker, men tvert imot øker i omfang.

Verdens isbreer smelter ikke, de øker tvert imot i omfang. Det hevdet David Bellamy, en kjent britisk botaniker, i et leserinnlegg i New Scientist. – Han leverte med dette et spetakulært eksempel på at akademikere av og til kan være grenseløst slumsete, klønete og regelrett dumme, mener Ole Bjørn Rekdal.  (Foto: Erlend Haarberg, Samfoto)
Verdens isbreer smelter ikke, de øker tvert imot i omfang. Det hevdet David Bellamy, en kjent britisk botaniker, i et leserinnlegg i New Scientist. – Han leverte med dette et spetakulært eksempel på at akademikere av og til kan være grenseløst slumsete, klønete og regelrett dumme, mener Ole Bjørn Rekdal. (Foto: Erlend Haarberg, Samfoto)

Det viste seg at botanikeren hadde funnet opplysningene på et særdeles upålitelig nettsted, som hevdet at 55 prosent av verdens isbreer øker. Dette tallet kan spores videre bakover til et slags tidsskrift drevet av en svindler, og til nok en obskur nettside hvor tallet opptrer sammen med en  henvisning til en ikke-eksisterende artikkel i Science.

Til alt overmål hadde Bellamy sannsynligvis vært så uheldig å glemme å trykke på shift-tasten da han skulle skrive inn %-tegnet etter dette tulletallet. Han forvandlet «55 %» til «555» og ga dermed leserne av New Scientist enda bedre grunn til ikke å bekymre seg over menneskeskapte klimaendringer.

Det ligger en dobbel tragedie i slike saker som dette, mener Rekdal.

Bellamy har utvilsomt påført klimasaken stor skade, og den gjør seg kanskje fortsatt gjeldende gjennom lesere og politikere med utpreget grad av selektiv hukommelse.

– Men Bellamy har også levert et spektakulært eksempel på at akademikere av og til kan være grenseløst slumsete, klønete og regelrett dumme, og at det derfor ikke er nevneverdig større grunn til å stole på dem enn på andre. Hvis slike oppfatninger får bre seg risikerer vi å stå maktesløse overfor en lang rekke viktige utfordringer, inkludert menneskeskapte klimaendringer.

Tidsskriftene har et ansvar

Rekdal mener at Bellamys temmelig absurde påstander kunne vært kvalt i fødselen gjennom et bittelite høflig spørsmål fra redaksjonen: «Hvor er dokumentasjonen på at disse 555 isbreene øker i omfang?»

Det vil alltid finnes inkompetente, travle og uredelige forskere som er mer eller mindre desperat ute etter å publisere eller markere seg på andre måter. Derfor ligger det et stort ansvar på tidsskriftene og forlagene, mener han.

Ole Bjørn Rekdal mener at norske lærebøker er glimrende eksempelsamlinger på dårlig kildebruk. (Foto: HiB)
Ole Bjørn Rekdal mener at norske lærebøker er glimrende eksempelsamlinger på dårlig kildebruk. (Foto: HiB)

– Et av de åpenbare tiltakene er å gjenreise respekten for kildehenvisningen som et akademisk verktøy for dokumentasjon, etterprøving og kunnskapsbygging. Da må man slå hardt ned på alle typer dårlig og uredelig kildebruk, og ikke bare de tilfellene hvor kildehenvisningene er helt fraværende.

Det er ikke så vanskelig

Rekdal mener man kommer langt med sunn fornuft.

Når du setter inn en kildehenvisning, bør du sette deg inn i leserens situasjon, og stille deg selv noen kontrollspørsmål. Er kildehenvisningen viktig og relevant for det jeg skriver om? Er kilden gjengitt eller tolket på best mulig måte? Er den pålitelig? Er kildehenvisningen fullstendig?

– Det siste høres trivielt ut, men det er dessverre et faktum at mange akademiske kildehenvisninger er ubrukelige som verktøy for dokumentasjon eller kunnskapsbygging, rett og slett fordi forfatteren unnlater å nevne et sidenummer som kan hjelpe leserne fram til en bestemt side i en tykk bok.

Imponert over historikerne

De fleste fagmiljøer har kurs eller undervisning om akademisk kildebruk. Men mengde og kvalitet varierer nok enormt fra fagmiljø til fagmiljø, mener Rekdal.

– Av og til er det regelrett hjerteskjærende å se hvordan ærlige, dyktige og arbeidsomme studenter og forskere foretar de mest grusomme mageplask fordi de har gått glipp av et eller flere grunnleggende prinsipp for akademisk kildebruk.

Forskeren presiserer at han ikke har noe grunnlag for å komme med bombastiske generaliseringer om variasjoner mellom ulike fagfelt, men han er generelt imponert over historikere.

– Ellers er det fortvilende å se hvor mye dårlig kildebruk som forekommer i mange norske lærebøker. I stedet for å fungere som rollemodeller, fremstår mange av dem som glimrende eksempelsamlinger på hva man ikke skal gjøre.

Referanser:

Rekdal, O. B. (2014). Academic urban legends. Social Studies of Science, 44(4), 638–654. doi: 10.1177/0306312714535679

Rekdal, O. B. (2014). Monuments to academic carelessness: The self-fulfilling prophecy of Katherine Frost Bruner. Science, Technology & Human Values, 39(5), 744-758. doi: 10.1177/0162243914532138