Det har heldigvis vokst fram en erkjennelse av at samfunnet i lengden ikke bør akseptere at data fra offentlig finansiert forskning støver ned i skrivebordsskuffen til den enkelte forsker, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Colourbox)
Det har heldigvis vokst fram en erkjennelse av at samfunnet i lengden ikke bør akseptere at data fra offentlig finansiert forskning støver ned i skrivebordsskuffen til den enkelte forsker, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Colourbox)

Kronikk: Hvordan skal samfunnet få dataene de har betalt for?

Norske forskningsmiljøer sitter på store mengder data som ikke blir delt. Hvis ambisjonen om åpen flyt av forskningsdata skal realiseres, må vi endre finansieringen.

Publisert

Kvalitetsreformen i høyere utdanning har bidratt til at grunnbevilgninger i stadig større grad er basert på oppnådde tellekanter, i praksis vitenskapelige publikasjoner. Eksklusiv tilgang til forskningsdata er et fortrinn når nye publikasjoner utformes.

Også i konkurranse om oppdrag eller forskningsprosjekter er eksklusiv tilgang data ett sterkt fortrinn. Forståelig nok eksisterer det skepsis i forskningsmiljøene mot å frigi «sine» data.

Slipp forskningsdata fri

Det har imidlertid heldigvis vokst fram en erkjennelse av at samfunnet i lengden ikke bør akseptere at data fra offentlig finansiert forskning støver ned i skrivebordsskuffen til den enkelte forsker. Dette aktualiseres av at ny teknologi gjør deling av data enklere og gjennomførbar i stor skala.

Åpen deling av data gjør vitenskapelige funn etterprøvbare og virker preventivt på forskningsjuks. Like viktig er at åpenhet om datagrunnlaget bidrar til gjennomsynlighet rundt beslutningsgrunnlaget i et samfunn som i større og større grad baserer seg på forskningsresultater som styringsverktøy.

Oppmuntres til «hemmelighold» av forskningsdata

En hovedutfordring når det gjelder å motivere både enkeltforskere og institusjoner til å gjøre sine data tilgjengelige er at dagens finansieringsmodeller gir sterke insitament til å holde data utilgjengelig for andre forskergrupper.

Forskningsrådet har de siste årene publisert flere rapporter som diskuterer virkemidler for å gjøre forskningsdata tilgjengelig for omverden. Vi applauderer denne utviklingen, men mener at et sentralt poeng ofte er glemt i debatten.

En forutsetning for at forskningsdata skal ha en verdi for ettertiden er at materialet blir samvittighetsfullt dokumentert og tilgjengeliggjort. Gulrota, en bedre finansieringsmodell, er etter vår mening her avgjørende for at enkeltforskere og institusjoner tar denne jobben alvorlig.

Vi ønsker derfor en ordning der deling av forskningsdata ikke bare er en forventning fra samfunnet og Norges forskningsråd, men at innsamling av data som seinere blir gjenbrukt også blir belønnet.  

Dagens praksis problematisk

I dag deles data stort sett gjennom uformelle nettverk eller prosjektgrupper, og valutaen det handles i er som regel medforfatterskap på artikler eller deltagelse i prosjekter. Denne praksisen har flere problemer.

For det første ekskluderer det mange hoder som kunne brukt datasett på nye og kreative måter. Ikke minst nyskapende hypoteser som strider mot gjeldende paradigmer og i konflikt med dataeiers verdensbilde, har harde kår. For det andre er praksisen også ofte tvilsom sett i lys av Vancouver-konvensjonen som beskriver regler for medforfatterskap.  

Merittering og effektive tekniske løsninger avgjørende

Eksklusiv datatilgang er ikke minst avgjørende for forskerens egen karriere og jobbmuligheter. Tar vi bort idealismen, kan derfor enkeltforskere og institusjoner med god grunn spørre seg hvilket utbytte en vil ha av datadeling.

Svaret fra forskningsråd og kunnskapsdepartement er i dag pisken.

Både nasjonalt og internasjonalt gjennom EU-systemer vurderes det krav til offentliggjøring av data som betingelse for forskningsbevilgninger. Det er som nevnt gode og tungtveiende grunner til at dette bør være det rådende prinsippet. For å komme fra prinsipper til vellykket praksis er det er imidlertid flere faktorer som må på plass.

For det første må det sikres en infrastruktur som ikke legger enda en byråkratisk byrde på forskerhverdagen. Denne hverdagen er allerede i dag under hardt press fra rapporterings- og skjemavelde. For det andre forutsetter en vellykket strategi for deling av forskningsdata en positiv forankring hos institusjoner og enkeltforskere.

Premiering av data som blir brukt videre i forskning, i form av finansieringsmodeller som påvirker bevilgning til institusjoner og merittering av enkeltforskere, er nødvendig skal dette få bred støtte i forskningssamfunnet.