Gjennom fengselscellen der Elizabeth satt sammen med andre dødsdømte, rant det en åpen kloakk. Tyfus var utbredt i det beryktede Newgate-fengselet i London, og mange fanger levde ikke lenge nok til å bli hengt.

For 19-åringen må det ha fremstått som et valg mellom pest og kolera, eller bokstavelig talt mellom kopper og galgen – da hun i 1721 ble bedt om å melde seg frivillig til å bli snittet i huden og få såret infisert med puss fra en koppeblemme.

Usikre tall anslår at det døde mellom 45 og 60 millioner mennesker av kopper i Europa i løpet av 1700-tallet. Kopper ga blemmer over hele kroppen, og dødeligheten var 20–30 prosent.

Som med dagens koronasmitte var behovet for å bekjempe sykdommen enormt.

Kontroversiell behandling

Forsøket Elizabeth og fem andre fanger skulle delta i, kalles inokulasjon eller variolasjon.

Inokulasjon innebærer å påføre smitte fra en sykdom gjennom snitt i huden for å gi immunitet mot sykdommen. Dette ga normalt mye mildere sykdom enn ved naturlig smitte. Smitten ble oftest tatt fra en person som var inokulert og ikke naturlig smittet.

Inokulasjon var godt kjent flere steder i verden, men ble møtt med skepsis blant europeiske leger. Lady Mary Wortley Montagu var gift med den britiske ambassadøren i Konstantinopel, og hun så der at inokulasjon ble brukt i stort omfang og med gode resultater.

I 1718 fikk hun utført inokulasjon på sin seks år gamle sønn, under oppsyn av blant andre legen ved den skotske ambassaden, doktor Charles Maitland. Som forventet gikk alt bra.

I 1721 var både Lady Montagu og doktor Maitland bosatt i London. Det året brøt det ut koppeepidemi i byen, og Montagu ba doktoren om å utføre inokulasjon på hennes tre år gamle datter.

Maitland vegret seg for å gi den kontroversielle behandlingen på britisk jord, men ga etter på den betingelse at to andre leger var vitner.

Også denne gangen ble resultatet en mild form for kopper, og den ene observerende legen ble så begeistret at han fikk inokulert det eneste barnet han selv hadde igjen etter koppeepidemien.

Prøvekaniner for kongelige barn

Den britiske tronarvingen fikk høre om behandlingen og ønsket den for sine barn, men det var ingen leger som ville drive med eksperimentell behandling på den kongelige familie.

Rykter fra andre land om at dette var en bra metode, og to vellykkede behandlinger i England var ikke nok. De spurte derfor kongen om han ikke hadde noen dødsdømte han kunne stille til disposisjon, og det hadde han.

Elizabeth var én av de seks, tre menn og tre kvinner, som ble valgt ut. De var alle dømt for tyveri, fem av dem til døden, og de sverget på at de aldri hadde hatt kopper.

I august 1721 ble alle de seks snittet i begge armene og det høyre benet, og sårene ble påført puss fra kopper. Behandlingen ble gjentatt få dager senere.

Fem av forsøkskaninene utviklet som ventet en mild form for kopper, med få blemmer. Det viste seg at den sjette hadde løyet: Han hadde hatt kopper året før. Men det bare økte verdien av eksperimentet. Nå bekreftet det i tillegg at den som hadde hatt sykdommen, var immun også ved inokulasjon.

Massiv eksponering for kopper

Fangene ble sluppet fri, men for Elizabeth var ikke livet som forsøksdyr over. For var de virkelig blitt helt immune?

For å være på den sikre siden ble Elizabeth satt til å stelle en tjener som var syk av kopper. Da hun holdt seg like frisk, fikk hun beskjed om å sove i samme seng som en ti år gammel gutt med alvorlig koppesykdom.

Etter ti uker med massiv eksponering for de mest alvorlige tilfeller av kopper fikk Elizabeth reise hjem, fortsatt uten noen tegn til sykdom.

Kort tid senere ble hun igjen anklaget for tyveri, sendt til De vestindiske øyer og solgt til tvangsarbeid.

Dødeligheten ved inokulasjon var til slutt nede i en–to prosent. Det var langt lavere enn ved kopper, som mange anså som en sykdom det var umulig å unngå.

De vakre budeiene

– Jeg kan ikke få kopper, for jeg har hatt kukopper, hadde en ung budeie en gang sagt til landsbylegen Edward Jenner i Gloucester.

Blant folk i England var det en kjent sak at budeiene var de vakreste jentene – for de hadde ikke koppearr. Men legene så på det som overtro at den milde sykdommen som smittet mennesker som jobbet med kyr, skulle beskytte mot vanlige kopper.

Jenner kunne likevel ikke glemme det den unge budeia hadde sagt, og i mai 1796 påførte han den åtte år gamle fattiggutten James Phipps kukopper, fra blemmer på hånden til en smittet budeie.

James fikk bare noen få blemmer som forsvant etter et par uker. Så ble han inokulert med vanlige kopper, uten at det ga noe utslag. Senere skal James Phipps ha blitt inokulert rundt 20 ganger med vanlige kopper for å vise effekten av vaksinen, og han ble aldri syk.

Hevder ingen har reddet flere liv

Mange har kritisert Jenner for å bruke en fattiggutt som forsøkskanin. De som har forsvart ham, har hevdet at alternativene var verre. Risikoen for å få kopper var stor og dermed også risikoen for å dø.

Inokulering med vanlige kopper, som var blitt ganske utbredt, var heller ikke ufarlig. Det var rimelig å anta at inokulering med den ufarlige sykdommen kukopper innebar en lavere risiko, en antagelse som skulle vise seg å være riktig.

Doktor Edward Jenner betraktes i dag som oppfinneren av den moderne vaksine, og det er blitt hevdet at ingen har reddet flere menneskeliv enn landsbylegen fra Gloucester.

I 1980 kunne WHO, takket være vaksinen, erklære kopper for utryddet.

Ved vaksinasjon tilføres kroppen en svekket mikrobe (et virus eller en bakterie), bare deler av mikroben eller noe som ligner mikroben det skal beskyttes mot.

Fordi verdens første vaksine inneholdt kukopper, kommer ordet vaksine av vacca som er ku på latin.

Illustrerer hvordan etikken er endret

Camilla Bø Iversen er sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM). Hun mener at disse tidlige forsøkene med koppevaksine illustrerer godt hvordan respekten for forskningsdeltakere, og vernet de har gjennom forskningsetiske prinsipper, er endret gjennom tiden.

– Diskusjonen kan også linkes opp mot diskusjonen som foregår internasjonalt om challengestudier for COVID-19, sier hun.

Challengestudier gjennomføres på friske, unge mennesker som har meldt seg frivillig. De deles i to grupper der den ene får vaksine og den andre får placebo. Så utsettes de for covid-19.

– Dette er etisk vanskelig fordi det ikke finnes behandling, og deltakerne kan bli svært syke, sier Bø Iversen.

Klare forpliktelser

Norge har forpliktet seg til å følge Helsinkikonvensjonen, og vi har i tillegg helseforskningsloven som gjelder ved medisinsk og helsefaglig forskning. En klinisk legemiddelstudie i Norge må først ha en etisk forhåndsgodkjenning fra Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

REK vurderer hvilken risiko og belastning en deltakelse vil kunne føre til for den enkelte sett opp mot hvilken fordel forskningsdeltakeren selv eller andre vil kunne ha av medikamentet.

– Under studien skal forskerne løpende vurdere risiko mot mulige fordeler. Dersom forskerne ser at risikoen er større enn en mulig fordel, skal de stoppe prosjektet. Hensynet til den enkelte kommer før hensynet til samfunnet, sier Bø Iversen.

Hun påpeker også at det må foretas en vurdering av samtykke.

– Samtykket skal også være informert. Det vil si at deltakerne skal kjenne til risiko og ulempe. De skal også kunne trekke sitt samtykke når som helst.

Det skal dessuten være frivillig og et samtykke som i Elizabeths tilfelle, der alternativet er straff, vil ikke bli ansett som frivillig, understreker sekretariatsleder Bø Iversen.

Referanser:

American Society for Microbiology

Tidsskriftet Den norske legeforening

The History of Inoculation and Vaccination, London 1913

Australian Broadcasting Corporation

London Historians