Det kommer frem i en studie fra forskere ved National Bureau of Economic Research (NBER) i Boston i USA, som har sett på følgeeffektene av forskningsjuks.

De har sett hva som skjer når noen jukser, både for fagfeltet selv og for nærliggende fagområder. Det vil si at de for eksempel sjekket hvordan tilbaketrekningen av en studie om diagnostisering av brystkreft slo ut for andre diagnostiseringsstudier, men også for studier om behandling av brystkreft.

• Les mer om uredelig forskning: Gjemmer bort forskningsjuks

Ifølge Pierre Azoulay og kollegene ved NBER kan det å forfalske forskning skade ikke bare forskeren selv, men også ærlige kolleger som jobber med lignende ting.

Etter en tilbaketrekning på et fagfelt opplever nemlig nærliggende artikler – om de siterer den tilbaketrukne studien eller ikke – en fem prosents nedgang i antall siteringer. Og pengepungen snurpes igjen i takt med den fallende siteringsraten.

– Ting jeg var med på ble ikke sitert i det hele tatt, og blir fortsatt ikke det, istemmer Magne Bryne, en tidligere kollega av Jon Sudbø, den norske kreftforskeren som ble tatt for juks da det viste seg at han hadde funnet opp 900 pasienthistorier.

Fem prosent færre siteringer, og mindre penger

Azoulay og kollegene har undersøkt totalt 1037 tilbaketrekninger og deres effekt på nesten 2000 relaterte artikler på flere forskjellige fagfelt. Den statistiske analysen er komplisert, men tallenes tale er klar.

Den tilbaketrukne artikkelen blir sitert langt mindre etter at den blir trukket tilbake. Nedgangen er på 69 prosent – så det er verdt å merke seg at noen fortsatt siterer slike artikler. Om det er nettopp fordi den er trukket tilbake, og den blir sitert for å presisere at tidligere resultater ikke lenger er gyldige, sier studien imidlertid ingenting om.

Verre er det at andre, relaterte artikler som ikke er trukket tilbake også merker effekten av juksemakernes påfunn:

Sammenlignet med en valgt kontrollartikkel, blir relaterte artikler sitert 5,45 prosent mindre i perioden etter tilbaketrekningen. Det er altså studier på samme fagfelt, kanskje med noen av de samme forfatterne – men der det ikke er påvist uredelighet i forskningen.

Og pengene størkner inn sammen med siteringene:

– Både finansiering og publiseringer går ned i de relaterte fagfeltene i perioden etter en tilbaketrekning, skriver forskerne i studien.

Ærlige feil aksepteres, villeding straffes hardt

Det finnes forskjellige typer tilbaketrekninger: Noen skyldes direkte juks og fanteri, som for eksempel oppdiktede data, mens andre trekkes tilbake av mer formelle grunner, som at det er uenighet om hvem som skal stå som forfattere.

Forskerne fra Boston så for seg at årsaken til tilbaketrekkingen kunne ha noe å si for følgeeffektene, og de så til Isaac Newton for hjelp.

Newton uttalte nemlig en gang at ”dersom jeg har sett litt lengre enn andre, så er det fordi jeg har stått på kjempers skuldre.” Azoulay og kollegene klassifiserte dermed tilbaketrekningene i tre kategorier: sterke, svake skuldre og ikke-eksisterende skuldre.

• Sterke skuldre er tilbaketrekninger som ikke trekker forfatternes hovedkonklusjoner i tvil. Det gjelder for eksempel hvis det er dobbeltpublisering som er årsaken.
• Svake skuldre er kategorien for tilbaketrekninger der konklusjonene er usikre, eller der bare noen av resultatene fortsatt er gyldige etter tilbaketrekningen.
• Ikke-eksisterende skuldre innebefatter den mest alvorlige forskningsjuksen, med oppdiktede resultater, og også saker der feil gjør at hele hovedkonklusjonen ikke lenger er gyldig.

Og det viser seg, heldigvis, at forskningssamfunnet tar hensyn til skuldrene:

Artikler på nærliggende fagfelt opplever i praksis ingen nedgang i antall siteringer om en tilbaketrekning hører til i ”sterke skuldre”-kategorien. Imidlertid betyr det at effekten ble desto sterkere for de to andre kategoriene.

Om tilbaketrekningen var av typen ”svake skuldre”, opplevde relaterte fagfelt nesten ni prosent nedgang i antall siteringer.

– Siteres fortsatt ikke etter juksesaken

I Norge har vi ikke hatt mange store juksesaker, men de fleste husker Jon Sudbøs fabrikkering av over 900 pasienter til en studie om munnhulekreft i The Lancet.

• Les mer: Forskningens mørke sider

Magne Bryne, professor ved Institutt for oral biologi ved UiO, samarbeidet med Sudbø i flere år, men var ikke med som forfatter på den berømte Lancet-artikkelen. Han forteller i dag at han har merket effekten på fagfeltet i etterkant.

– Jeg vil nok påstå at vi har merket det, siteringshyppigheten på artikler på samme felt ble veldig redusert i etterkant, sier han til forskning.no.

To av Bryne og Sudbøs sampublikasjoner ble trukket tilbake i etterkant av avsløringene. Bryne sier han likevel ikke har merket noe til den følgeeffekten som de amerikanske forskerne har funnet for mer perifere fagfelt.

– For forskningsfelter som ikke var direkte knyttet til saken, tror jeg ikke at det har hatt så store konsekvenser, sier han.

I årene siden saken ble avslørt forteller Bryne at han blant annet har søkt finansiering fra Kreftforeningen, uten hell. Det kan være mange grunner til at prosjektsøknader avslås, men Bryne har vært inne på tanken at det er Sudbø-saken som fortsatt forfølger ham.

– Jeg kan jo ikke dokumentere det, men i tunge stunder har jeg i hvert fall tenkt at saken har fått en slik konsekvens, at jeg har fått mindre forskningsstøtte, sier han.

Frykt for å kobles til juksere

En nedgang i antall siteringer er ikke nødvendigvis noe negativt.

Det kan være at en tilbaketrekning avslører at et fagfelt rett og slett er dødt, fordi sentrale antagelser ikke stemmer. Da er det like greit å se seg om etter nye områder å arbeide på.

Men hva om det er en mer diffus frykt for å bli assosiert med jukserne som driver flukten? I slike tilfeller er det mulig at spennende og viktig forskning lider unødig etter én eller noen få forskeres feiltrinn.

For å sjekke den nyansen differensierte Azoulay og kollegene mellom forskning fra offentlige eller akademiske institusjoner, og forskning fra private profittdrevne selskaper. De tenkte nemlig at private forskere ville være mindre tilbøyelige til å la frykt for å bli assosiert med juks stoppe potensiell inntjening.

– Forskere hos private profittdrevne selskaper vil antagelig fortsette arbeid på områder akademiske forskere rynker på nesa over, så lenge det finnes muligheter for å utvikle kommersielt levedyktige produkter, skriver de i studien.

Og det viser seg å stemme:

Private forskere straffer praktisk talt ikke nærliggende, men urelaterte artikler i det hele tatt etter en juksesak. Det er altså akademikere ved universitetene og offentlige institutter som står for hele effekten.

Det taler for at det er frykt, ikke en rasjonell vurdering av potensial, som er årsaken.

– Vi har sett at vitenskapelig uredelighet kveler forskeres arbeider på det spesifikke fagfeltet, og enda viktigere, at tilbaketrekninger fører til en markant og vedvarende nedgang på andre, potensielt fruktbare, nærliggende fagfelt, konkluderer forskerne i studien.

Kilder:

P. Azoulay m.fl. (2012) Restractions. NBER Working Paper 18499, oktober 2012 (les sammendrag)

P. Azoulay m.fl. (2012) Retractions, NBER Working Paper 18499: Datagrunnlag