Hva om hun, etter månedsvis med eksperimenter, ikke finner noen verdens ting? Nå kan hun vinne en pris! (Illustrasjonsfoto: Matej Kastelic, Shutterstock, NTB scanpix)
Hva om hun, etter månedsvis med eksperimenter, ikke finner noen verdens ting? Nå kan hun vinne en pris! (Illustrasjonsfoto: Matej Kastelic, Shutterstock, NTB scanpix)

Nå skal forskere som ikke finner noe også kunne vinne en pris

Det er ikke alltid forskere publiserer studiene sine når de ikke finner noe. Men vil muligheten for å vinne 10 000 euro endre på dette?

Publisert

European college of neuropsychopharmacology (ECNP) har nylig annonsert at de vil utdele verdens første pris for negative vitenskapelige resultater, kalt «ECNP Preclinical Network Data Prize».

Et negativt resultat kan for eksempel være hvis forskere skal studere om en medisin virker mot en bestemt sykdom, også viser studien at medisinen ikke fungerer i det hele tatt, eller at forskerne gjorde noe feil underveis i studien som gjorde at resultatet ble upålitelig.

Prisen er på 10 000 euro, og ECNP håper på at dette vil oppfordre forskere til å publisere studien sin selv om de ikke nødvendigvis fikk noe spennende resultat i studien sin.

– Den vitenskapelige prosessen er mest effektiv når både positive og negative resultater blir publisert. Men allikevel er det mindre sannsynlig at negative resultater bli publisert, som skyldes at forskeren, organisasjonen eller tidsskriftet frykter å få et dårlig rykte, sier Dr. Thomas Steckler, styremedlem i ECNP Preclinical Data Forum, i en pressemelding.

Manglende resultater koster oss dyrt

Om vi ikke lærer fra historien vår, så har den en tendens til å gjenta seg selv. Slik er det også med forskning. Men hvis det ikke er mulig å finne historien, hvordan kan vi da lære av den?

Mangel på publisering av resultater som ikke er optimale for en forsker eller finansieringskilden er et stort problem, og ikke minst et veldig dyrt et. Dette gjør nemlig at andre forskere sløser bort penger og tid på å gjennomføre den samme studien.

Nå vil ECNP prøve å gjøre noe med tingenes tilstand. Ved å kunngjøre den nye prisen håper de at flere forskere vil publisere studier som ikke har utfallet de håpet på. Og selvfølgelig vil ECNP vise forskere at det er mye verdi i disse resultatene.

– En av de største grunnene til at slik forskning ikke blir publisert er frykten for å ikke få støtte til et nytt prosjekt, forteller Steckler.

Men ved å ha muligheten til å vinne en generøs sum på nesten 100 000 norske kroner, så vil forhåpentligvis denne frykten forsvinne mer og mer.

Positiv fremtid

– Ja, dette støtter jeg veldig!

Det sier prodekan for forskning på Det medisinske fakultet ved NTNU, Pål Romundstad, til forskning.no

Han mener det er svært viktig at dette feltet blir fokusert på og håper at dette kan lede til at forskere kan verdsette resultatene sine. Selv om resultatene ikke var slik de hadde håpet. Han har også forhåpninger til at dette kan lede til en høyere verdsettelse av tidsskrifter som publiserer slike resultater.

– Vi får et skjevt bilde av på forskning om vi kun presenterer resultater vi ønsker, sier Romundstad. Skal vi få det korrekte bildet, så må det en endring til. Denne endringen er da at vi også inkluderer resultatene som kanskje ikke er like spennende som vi hadde håpt på. 

Norge er ikke bedre

Også i Norge er det mange studier som ikke publiseres. En spørreundersøkelse som forskning.no gjennomførte i 2015 viser at norske forskere ofte lar være å fortelle om funnene sine. Faktisk så mye som syv av ti svarte at de har minst én gang latt være å publisere resultatene sine fra en studie.

Spørreundersøkelsen ble sendt ut til alle de 490 professorene innen klinisk medisin ved universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Kun 177 svarte.

I undersøkelsen spurte vi også professorene om hvorfor de ikke valgte å publisere resultatene sine. De tre mest populære svarene var «For lite tid og ressurser», «For dårlig kvalitet på studien» og «Ingen tidsskrifter ville trykke artikkelen».

Iain Chalmers, en av grunnleggerne av The Cochrane Collaboration, sa i 2015 at han synes dette er et kjempesvik mot pasientene som deltar i disse studiene. Han mener pasientenes innsats blir forgjeves. Når pasienter deltar i slike forsøk så utsetter de seg selv for en risiko. Hvis ikke forskningen blir kjent, så har pasientene utsatt seg for denne risikoen til ingen nytte.

Det kan også gi veldig skumle og alvorlige konsekvenser når slike resultater gjemmes bort. Det mest kjente eksempelet var da legemiddelindustrien sin forskning på legemiddel Vioxx ikke ble publisert. Dette gjorte at mange mistet livet fordi de ikke kjente til risikoen ved å ta den smertestillende tabletten.

Men Chalmers mener at selv om legemiddelfirmaer er store syndere, så bidrar også hele akademia til problemet med manglende publisering.

Prisutdeling for rar forskning

Det er ikke første gang en litt alternativ prisutdeling oppstår i vitenskapens verden. I 1991 dukket det opp en prisutdeling litt utenom det vanlige, Ig Nobelprisen.

Ig Nobelprisen er en parodi på Nobelprisen som utdeles hvert år omtrent samtidig som de ordentlige nobelprisene. Prisene går til ti vitenskapelige bragder som «først får folk til å le, deretter til å tenke». Navnet er et ordspill på det engelske ordet «ignoble», som betyr uedel, og selvfølgelig Alfred Nobels etternavn.

Eksempel på vinnere av denne prisen er Nadia Dominici sin studie «Noen mennesker vil fysisk kunne løpe på overflaten av en dam – om disse folkene og dammen befant seg på månen», Pier Barnes sin studie «Kalkuleringen av hvor mange bilder som må bli tatt (nesten) for å forsikre deg om at ingen i gruppebildet har øynene lukket».

Og la oss ikke glemme nordmennene Eigil Reimers og Sindre Eftestøl fra Universitetet i Oslo som vant i 2014 for å ha studert fluktadferd hos reinsdyr som ser mennesker forkledt som isbjørner. 

Prisutdelingen blir spilt inn på National Public Radio i USA, og vises direkte på internett.

Ig nobelprisen har fått mye kritikk for å rose triviell forskning. Men er det noe vi har lært av historien bak triviell forskning, så er det at viktig og banebrytende forskning kan komme fra hvor vi minst venter det.

Et eksempel er en studie fra 2006 som fant ut at malariamygg tiltrekkes av lukten av limburgerost og menneskeføtter. Dette resultatet har ledet til at ost er blitt lagt ut som lokkemat i enkelte områder i Afrika som et forsøk på å bekjempe malariaepidemien.