Forskeren forteller: Er Munchs aulamalerier vel bevart?

Som eier av Edvard Munchs monumentale aulamalerier har Universitetet i Oslo ansvar for deres videre bevaring. Dette gir også en unik mulighet til å bygge kompetanse på Munch. Aulaprosjektet må derfor bli begynnelsen, ikke slutten.

Munchs "Alma Mater" i ny fargeglød etter rensing. (Foto: Olaf Christensen og Karen Mengshoel)
Munchs "Alma Mater" i ny fargeglød etter rensing. (Foto: Olaf Christensen og Karen Mengshoel)

I forbindelse med Universitetets 200-årsjubileum er Aulaen på Karl Johan åpen igjen etter å ha vært stengt og savnet helt siden sommeren 2008.

Aulaåpningen den 16. juni viste med all tydelighet at det var på høy tid at bygningen ble renovert samtidig som også Munchs elleve store lerretsmalerier (ca 220 m2) ble renset og remontert.

Statsministeren kalte renoveringen ”folkets gave til folket” og takket være riksdekkende media vet nå ”alle” at Aulaen har blitt ”adskillig renere, lettere og lysere”.

Kontinuerlig arbeid

Kvelden før åpningen sendte NRK1 programmet Munch på flyttefot, med litt omtale av konserveringsstudiets omfattende Aulaprosjekt. I introduksjonen til programmet ble det hevdet at maleriene hadde vært i ferd med å gå til grunne og avslutningsvis ble det sagt at de nå er bevart for mange fremtidige generasjoner.

Disse påstandene kan karakteriseres som overdrivelser, men også som et uttrykk for en oppfatning om at maleriene endelig er utenfor fare. Vi som har hatt det faglige ansvaret for malerikonserveringen ønsker her å nyansere dette og vise noe av det som ikke nødvendigvis passer for festtaler og Hollywood-dramaturgien fare-redningsaksjon-faren over.

Langsiktig bevaring må nemlig være et kontinuerlig arbeid, og lar seg ikke gjøre i skippertak.

Ikke gå til grunne

Er nå alt såre vel? Var maleriene virkelig i ferd med å gå til grunne og er nå alt så såre vel? Det største problemet var at etterkrigsmonteringen av maleriene hadde begynt å løsne fra veggen.

Uten våre behandlingsinngrep i 2010-2011 kunne denne monteringen sviktet og maleriene falt ned, noe som åpenbart var en alvorlig risiko for brukerne av festsalen.

Bildene er tunge og henger høyt. Skadeomfanget ville blitt betydelig, men maleriene ville ikke, slik NRK1 ga inntrykk av, ”gå til grunne”. De har imidlertid andre problemer som vi fortsatt ikke har løst.

Nye metoder, renere malerier

Aulamaleriene var også meget skitne. Rensingen, som ble gjennomført i 2009 med en tørr rensemetode, har fjernet mye støv og sot, men ikke alt.

Vi skulle gjerne ha renset bildene fullstendig slik at folk fikk oppleve mer av malerienes originale fargeprakt, men for å finne en optimal og skånsom rensemåte må det forskes mer på Munchs materialbruk og materialenes aldringsfenomener.

Bekymringsverdig salt

Før vi valgte vår rensemetode gjorde vi en rekke rensetester på maleriene, som igjen ble analysert av italienske naturvitere i forbindelse med EU-prosjektet Access, Research and Technology for the Conservation of the European Cultural Heritage (pdf). På overflatene ble det påvist nedbrytningsprodukter. Noen er relativt uproblematiske, men ett salt, sinksalt, er bekymringsverdig.

Malerikonservator  Mirjam Liu undersøker "Våknende menn". (Foto: Olaf Christensen og Karen Mengshoel)
Malerikonservator Mirjam Liu undersøker "Våknende menn". (Foto: Olaf Christensen og Karen Mengshoel)

Dette saltet har aldri blitt registrert på noen malerier før. Vi vet ikke om det vil forandre aulamalerienes utseende, eller om det kan bli like umulig å fjerne som andre synlige og skjemmende salt på andre malerier. Da forskerne fra EU-prosjektet kom tilbake til Oslo andre gang, fant de også dette sinksaltet på Munch-museets Pubertet.

Sannsynligheten er stor for at flere Munchmalerier utenfor Aulaen har dette nedbrytningsproduktet. Kanskje er vi heldige fordi det har blitt oppdaget på et tidlig stadium – men foreløpig har vi langt flere spørsmål enn svar.

Renset for ofte

Siden aulamaleriene ble montert i 1916 har de blitt renset altfor ofte på grunn av for stor eksponering for luftforurensing. Hver rensing innebærer dessverre også en påkjenning for Munchs farger.

I etterkant av den siste rensingen lurer vi på hvor lang tid det vil ta før maleriene igjen fremstår mørke og skitne. Fremtidig forurensing som misfarger og tærer på bildenes malingslag kan komme fra aktiviteter inne i Aulaen, men også utenfra fordi veggene i denne gamle bygningen ikke er tette.

Nå som universitetsbygningenes fasader skal renoveres, bør dette tas hensyn til for å unngå at store mengder basisk og skarpkantet steinstøv trenger inn i Aulaen og legger seg på maleriene og på alle øvrige overflater.

Maleriene har vannskjolder

Da Munch-museet fikk Skrik tilbake etter tyveriet kunne museet opplyse at det var blitt skadet. I nedre, venstre hjørne hadde det fått en skjold etter kontakt med en uidentifisert væske, sannsynligvis vann. Noen av Munch-museets øvrige malerier har også vannskjolder fordi Munch selv oppbevarte enkelte arbeider utendørs.

Aulamaleriene derimot, har metervis med slike skjolder fordi taket har vært utett i lang tid. Hva disse vannskjoldene faktisk inneholder, og hvor skadelige de er, vet vi ennå ikke. Etter renoveringen har Aulaen fått et nytt, tett tak, og forhåpentligvis vil det ikke oppstå flere slike skader.

Videre forskning

Støv, sinksalt og vannskjolder på Munchs farger representerer fremdeles utfordringer for en bærekraftig forvaltning og bevaring av aulamaleriene. Selvfølgelig må disse fenomenene overvåkes og studeres videre. Her er det forskningsmateriale for en rekke samfunnsnyttige doktorgradsstipendiater i konservering.

Universitetet i Oslo er igjen en stolt eier av Munchs aulamalerier. Institusjonen kan også bli en enda mer kompetent eier. Folket fortjener det – også de fremtidige generasjonene.

Powered by Labrador CMS