I maleriet «Cave Painting» av gatekunstneren Banksy ser vi en arbeidstaker som maler over hulemalerier med mennesker og dyr. Her inviterer Banksy oss til å tenke på hva som er bevaringsverdig og hva som ikke er det. Hvorfor blir noen gatekunstverk spontant fjernet, uavhengig av verdien på kunsten og av om budskapet er positivt eller negativt?

Banksy minner oss om graffitiens opprinnelse som har sine røtter i hulemalerier som går 32 000 år tilbake i tid. Ordet graffiti stammer fra det italienske graffito som betyr «rissning» eller risset/skrapt inn i veggen. Dersom vi ser på gatekunst som visuell kommunikasjon, kan vi finne lignende trekk mellom hulemalerier og gatekunst.

Selvsagt påstår jeg ikke at gatekunst og hulemalerier er det samme, disse skiller seg sterkt fra hverandre både i form, alder og innhold. Men man kan stille et spørsmål ved hvorfor hulemalerier og helleristninger er ansett som svært bevaringsverdige, mens gatekunst, spesielt tagging blir sett på som hærverk. Er det historisk verdi som gjør noe verdt å bevare?

«Sædfuck David Bowie kniv»

Ordet «Sædfuck» som er tagget på Bøler i Oslo viser at et kulturminne er mer enn sine historiske eller estetiske verdier. En tagg kan ha ulike funksjoner og ha stor betydning for lokalsamfunnet den oppstår i.

«Sædfuck» er Oslos mest kjente tagg og har eksistert siden 1981. Det ble opprettet en støttegruppe «Bevar Sædfuck og Bowie taggen på Bøler» på Facebook og mange mente at taggen burde fredes. På denne siden er taggen omtalt som «moderne kulturhistorie», «et symbol på Bøler» og «Bølers eneste turistattraksjon».

Bandet Black Debbath har arrangert guidet tur for taggene på Bøler, skuespiller Miriam Larsen har laget en romantisk komedie med tittel «Sædfuck». Det er blitt solgt T-skjorter med «Sædfuck» på og forfatter Jo Brochmann har skrevet en ode spesielt til «Sædfuck»-verket. Likevel har taggen blitt malt over flere ganger av kommunen eller andre taggere. Men hver gang har taggen klart å gjenoppstå ved at noen taggere har malt bokstavene på nytt etter fjerning.

Taggen har inngått flere ganger i vernedebatt i lokale aviser og media. På NRK Østlandssendingen i 2008 ble det åpnet debatt om verning av «Sædfuck». Under Kulturminneåret i 2009 har flere argumentert med at graffitien burde nomineres til Bølers kulturminne. De som ville nominere den mente den hadde symbolsk verdi for Bøler og urbane og litterære kvaliteter.  På tross av ulike forsøk på å verne det, ble det aldri til noen fredning. Som oftest baseres formell kulturminneforvaltning på systemer for å identifisere hvilke kulturminner som er viktig å ta vare på og ikke. Men kan man måle en estetisk, kunstnerisk eller kulturell verdi?

Hvordan bevare gatekunst?

Utfordringene med bevaring av gatekunstverkene er ofte knyttet til  hva som er bevaringsverdig, hvordan bevare noe som er en midlertidig kunstform som er ulovlig satt opp og hvem som skal ha ansvar for bevaringen.

Først og fremst er bevaringen av gatekunst problematisk fordi kunsten er blitt økonomisk verdsatt. Den økte kommersialiseringen har ført til at et gatekunstverk av Dolk selges for 200 000 kroner, og en ekte Banksy er verdt flere millioner.

Gatekunstverkene av kjente kunstnere som Banksy eller Dolk er blitt vandalisert eller stjålet fra opprinnelige plasseringer og solgt, noe som gjør det vanskelig å beskytte originale malerier.

Ble vandalisert før det ble privat

I Bergen kommune har valgt å bevare fem gatekunstverk av Dolk med pleksiglass. Dette gjelder verkene «Bleeding heart», «Phone love», «Love crash», «Buekorpsgutten» og «Spray».  Bergen kommunes strategi for å bevare kunsten, har ført til mer vandalisme enn bevaring. I ett tilfelle tok Bergen bystyre kontakt med personen som eide bygningen der «Buekorpsgutten» var plassert for å få en tillatelse til å bevare gatekunstverket.

Før innrammingen, bestemte eieren seg for å skjære ut maleriet fra veggen. Han sa at årsaken til dette var «å ta det inn og bevare det», uten at han ønsket å redegjøre ytterligere for hvorfor. Som en reaksjon på dette, har noen kastet maling over maleriet og ødelagt bildet av buekorpsgutten.

 En av naboene sa til Bergens Tidende at hun mener maleriet ble malt over siden huseier gikk imot kjernen i gatekunsten, at slike verk tilhører alle: «Det er mange som setter pris på gatekunsten. Her er det nok folk som har blitt sinte og reagert på at det blir skåret ned, og så har de gått til det steget at de har begått et «barmhjertighetsdrap»

Kan ha stor betydning

Gatekunst er som en naturlig dyreart, den bevares best ved å eksistere i sitt naturlige habitat. Gatekunstens natur er midlertidig og foranderlig, midlertidighet er ikke nødvendigvis negativt og ikke alle gatekunstverk bør bevares. Men vi bør spørre oss selv om hvilke gatekunstverk som bør få være på veggen, og hvor lenge de skal få være der.

Mennesker knytter følelser til sitt fysiske miljø. Uansvarlig fjerning av gatekunst kan ta bort alt det gode som gatekunst kan tilby i hverdagen. Jeg synes kulturminneforvaltningen burde være mer åpen, fleksibel og imøtekommende til ulike former av kulturminner, uavhengig av historisk verdi eller formell kulturminnepraksis.

Gatekunstverk bør vurderes med tanke på hvilken betydning det enkelte kulturminne spiller for et lokalsamfunn. Et gatekunstverk kan ha like stor betydning for lokalsamfunn, noen ganger også større betydning, enn et automatisk fredet kulturminne.