Målet vårt er å vite mer om hva som skjer i kreftpasienter som utvikler et hurtig og alvorlig vekttap. Denne alvorlige komplikasjonen som utvikles i kreftpasienter er noe som har vært kjent lenge.  De gamle grekerne kalte dette for cachexia, det vil si «dårlig tilstand». På norsk kaller vi det kakeksi.

Kakeksi utvikles i svært mange kreftpasienter. Vi antar at en stor andel, antakelig 20 til 30 prosent, dør av denne alvorlige tilstanden og ikke svulstene i seg selv.

For mange av disse kreftpasientene kan ikke vekttapet forklares med mindre inntak av mat eller bremses med økt næring. Vår forskergruppe har nylig kommet frem til resultater vi håper kan bidra til å hjelpe disse pasientene. Artikkelen er publisert i Nature Scientific Reports.

Betennelser spiller en rolle

Siden kakeksi er en alvorlig tilstand som er vanlig både i kreftpasienter og som «bivirkning» av mange andre alvorlige sykdommer, har mange forsøkt å finne årsaken for å utvikle mulig behandling.

Selv om dette er et gammelt problem har vi enda ikke noen fullstendig forståelse av hva som skjer i disse pasientene. Basert på mange ulike studier vet vi at denne forstyrrelsen i kroppens forbrenning skyldes systemiske betennelsesreaksjoner.

I kreftpasientene er det kreftcellene eller tumoren som utløser denne immunreaksjonen fordi tilstanden kan forsvinne om tumoren fjernes. Uheldigvis kan svulstene ofte ikke fjernes, og da skulle vi gjerne ha andre strategier for å hindre utvikling av dette alvorlige vekttapet.

Muskler forsvinner

Kakeksi er karakterisert ved et helt spesielt vekttap der særlig muskelmasse forsvinner. Dette muskeltapet kan skje samtidig som at fettvev reduseres, men også uten tap av fett. Dette er helt forskjellig fra normal vektreduksjon der fett degraderes før muskelproteiner.

Forskningen vår har derfor særlig tatt for seg to spørsmål:

• Hvilke stoffer frigis fra kreftcellene eller tumorene som kan utløse tap av muskelmasse?
• Hvilken prosess aktiveres i muskulaturen som fører til tap av muskelmasse?

Siden det ikke har vært helt klart hvilken prosess det er som er stimulert, har det heller ikke vært enkelt å finne hva som er den eller de stimulerende faktorene.

To prosesser

Inne i kroppens celler er det to hovedprosesser som bryter ned proteiner; proteasomene og lysosomene.

Proteasomene er små rør med enzymer på innsiden. Enkeltproteiner kan foldes ut og tres som en tråd fra et garn-nøste ned i proteasomene. Protein-tråden blir så klippet opp til små biter (peptider) og enkelt-aminosyrer som frigis fra røret og brukes igjen. Kapasiteten til dette destruksjonssystemet ser ut til å være begrenset.

Lysosomene, på den andre siden, har stor kapasitet til å degradere ulikt biologisk materiale som både kan bli tatt opp fra cellas utside eller inne i cellene. Lysosomene er små blærer inne i våre celler som er fulle av fordøyelses-enzymer. Vi kan ha flere hundre slike små fordøyelsesblærer inne i hver celle.

Disse blærene må være tette slik at fordøyelsesenzymene ikke lekker ut. Når disse lysosomene degraderer komponenter fra cellas indre, kalles prosessen autofagi, eller «selvspising».

Angriper seg selv

Vår hypotese var at tapet av muskelmasse i kakeksi-pasienter skyldes at cellenes evne til selvspising er økt. Om dette var riktig måtte dette komme fra forbindelser som blir skilt ut fra kreftcellene eller svulstene og spredt rundt i kroppen.

Etter å ha analysert blodprøver fra flere hundre kreftpasienter og friske donorer fant vi at blodprøver fra kreftpasienter kan inneholde autofagi-stimulerende forbindelser og at dette kan forbindes  med vekttap i pasientene.

Videre fant vi at kreftceller i kultur kan gjøre det samme; skille ut faktorer som stimulerer autofagi i andre celler, inkludert muskelceller.

Så fant vi at et stoff som kalles IL-6 blir skilt ut fra slike kreftceller. Dette stoffet er noe vi kaller en betennelsesfaktor, og den i seg selv aktiverer «selvspisingen» i andre celler. Våre forsøk viste også at det er en spesiell form for IL-6-kommunisering som kan gi økt autofagi i mange ulike celler i kroppen.

Funnene kan være viktig for fremtidig behandling av kreftpasienter med vekttap fordi dette kan blokkeres med nye legemidler.

Alternativt antyder resultatene at vekttapet kan reduseres med stoffer som minsker hastigheten av selvispisingen. Det kan for  eksempel gjelde klorokin, som lenge har vært brukt i malaria-behandling. 

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Gemini.