Den økonomiske krisen gjør livet vanskelig for de fleste i Venezuela. Folk mangler mat og medisiner. Hjelpeorganisasjoner frykter at mange barn står i fare for å dø av sult.

Men det er også en informasjonskrise i landet.

Tidligere ga myndighetene ut offisiell statistikk om alt fra fattigdom til kriminalitet. For noen år siden sluttet de i stor grad med det.

For forskerne byr det på noen spesielle utfordringer.

– Det blir vanskelig for oss å lage pålitelig forskning om landet, sier samfunnsviter Antulio Rosales til forskning.no.

Venezuelaneren er postdoktor ved Universitetet i Oslo og forsker på blant annet det politisk-økonomiske samspillet rundt gruveutvinning i Venezuela.

– Jeg vet ikke om det nasjonale statistikkbyrået fortsatt lager statistikk, men jeg ser for meg at de gjør det. De gir den bare ikke ut, sier Rosales.

Tar over myndighetenes oppgaver

Men noen forskere har funnet en vei utenom.

Tre universiteter i hovedstaden Caracas har gått sammen om å lage sin egen statistikk, ut fra en «felles bekymring over mangelen på offentlig informasjon», som prosjektet Encovi skriver på nettsidene sine.

De vil vite hva som er den sosiale virkeligheten i landet i en uoversiktlig situasjon med tilspissede politiske konflikter.

Med ekstern finansiering forsøker de å bruke metodene til det statlige statistikkbyrået for å kunne gi et bilde av utviklingen, forklarer Rosales.

Uoffisiell statistikk

I dag er det disse undersøkelsene medier og aktivister viser til når de forteller for eksempel at det i 2017 var 87 prosent fattige i Venezuela eller at to av tre innbyggere gikk ned i snitt 11 kilo som følge av matmangelen.

Det året ble spørreundersøkelsen gjort i 6168 hjem.

– Det er antakelig den største undersøkelsen i Venezuela som blir publisert, sier Rosales, som legger til at en rekke organisasjoner også prøver å samle informasjon om situasjonen.

– Vi er dessuten mange forskere i utlandet som forsker i samarbeid med grupper som er i landet.

– Dårligere forskning

Informasjonstørken gir dårligere forskning, mener kriminologiprofessor Andrés Antillano ved Universidad Central de Venezuela.

– Det er vanskelig å få tak i data på områder som jeg forsker på, som drap, sier han på telefon fra Caracas til forskning.no.

Dette tåkelegger bakteppet for forskningen hans, men påvirker likevel ikke utførelsen direkte.

Kriminologen gjør kvalitative studier, blant annet intervjuer med drapsmenn i fengsel og feltarbeid blant unge kriminelle i fattige bydeler i Caracas. Caracas er blant byene i verden med aller flest drepte per innbygger, skal vi tro tallene som sirkulerer.

– Det er ikke bare det at det ikke finnes data, men kvaliteten på den informasjonen som finnes, er også dårlig, sier Antillano.

Dette er imidlertid et problem i flere latinamerikanske land, hevder han. Drap blir ikke registrert på en pålitelig måte.

– Mye tvil

Så hva vet vi egentlig om hvordan det står til i landet?

– Det finnes mye tvil, sier Guillermo T. Aveledo.

Han er dekan for jus og statsvitenskap ved Universidad Metropolitana i hovedstaden Caracas.

En organisasjon har tatt ansvar for å produsere drapstallene i samarbeid med forskere i flere venezuelanske byer, «gitt restriksjonene for journalister og akademikere når det gjelder tilgang til offisiell statistikk», som Observatorio Venezolano de Violencia (OVV) skriver på nettsidene sine.

Når du leser i mediene at det i fjor var hele 81,4 ofre for dødelig vold per 100 000 innbyggere i Venezuela, kommer tallet fra OVV.

Tallet er skyhøyt sammenlignet med Sverige, der det i 2017 ifølge Brottsförebyggande rådet var 1,1 tilfeller av dødelig vold per 100 000.

Dødelig vold omfatter også dødsfall som følge av vold uten at noen mente å drepe. Tallene kan dermed ikke sammenlignes med Norge, som bare registrerer drap begått med vilje.

Diskusjon om drapstall

OVV prøver å beregne antallet drepte, men forskerne kan ikke sjekke om beregningene er riktige, forklarer Aveledo.

– Tallene brukes mye i internasjonale medier. Men det er en diskusjon blant forskere i Venezuela om disse tallene stemmer, sier han på telefon fra Venezuela til forskning.no.

Forskerne bak en artikkel i tidsskriftet The Lancet støter på samme problem når de skal beregne spedbarnsdødeligheten. De må gå omveier og pusle sammen en rekke ulike kilder for å anslå et tall.

Forskerne konkluderer med at det har vært en voldsom økning i spedbarnsdødeligheten de siste årene, og at den i 2016 var like høy som på 1990-tallet.

Løgn og usikkerhet

Ofte finnes det ikke statistikk å sammenligne med. Og når to aktører presenterer helt forskjellige tall, vet forskerne gjerne ikke hvem de kan stole på.

Noen ganger er det åpenbar løgn ute og går.

I et ferskt intervju med BBC påstår president Nicolás Maduro at Venezuela ikke har en humanitær krise eller sult, men at fattigdommen tvert imot har gått ned.

– Myndighetene nektet helt fram til i fjor for at inflasjonen var mer enn tosifret, sier Aveledo.

– Enhver venezuelaner som skulle kjøpe noe, kunne se at det ikke stemte.

Det internasjonale pengefondet melder at inflasjonen i fjor var på 1,37 millioner prosent.

Den opposisjonsstyrte nasjonalforsamlingen gir ut noen egne økonomiske oversikter, men dem tviler Aveledo også på.

Sterk splittelse

Venezuela er et land med sterk politisk splittelse. Både regjeringen og opposisjonen har tilhengere som forsvarer dem med nebb og klør, og mistilliten til hverandre er stor.

Hvorfor gir ikke myndighetene lenger ut tall?

– Regjeringen føler nok at informasjonen, særlig på områder der den ikke gjør det bra, som sikkerhet og økonomi, kan bli brukt til å angripe den, hevder kriminolog Andrés Antillano.

– Det blir den selvsagt også, men slik bør det være i et demokratisk samfunn, legger han til.

Antillano sier det er lettere å få tak i helsestatistikk.

Myndighetenes kapasitet til å lage statistikk kan være svekket i de harde tidene, tror statsviter Guillermo Aveledo.

– Men vi vet at de lager noen tall, for av og til dukker de opp i propagandaen, sier han.

Les også:

Slik merker forskerne krisen i Venezuela:
– Jeg kan ikke be studentene mine om å kjøpe bøker. De har ikke råd

Tilpasser studiene sine

Mangelen på informasjon gjør at flere på Aveledos fakultet rett og slett må forske på andre måter enn de pleier.

– En del av de som forsker på politikk, har måttet bytte fra å studere nåtida til å studere fortida fordi offentlige data er utilgjengelige. Det setter oss selvsagt et stykke tilbake, sier statsviteren, som selv gjør dokumentstudier av politisk tenkning og ideologi i Venezuela.

Uten skikkelige tall blir det lett å gjøre antakelser, farget av eget politisk ståsted, mener kriminolog Andrés Antillano.

Også akademikere kan falle for fristelsen til å bruke forskningen politisk.

– Forskerne velger ofte side og blir en slags forskningspartisaner, sier han.

Når forskere blir aktivister kan det gjøre at folk stoler mindre på forskningen deres, vedgår statsviter Guillermo Aveledo.

– I et vanlig demokrati bør det være en brannmur mellom forskning og aktivisme. Men under disse omstendighetene tror jeg det er logisk at det skjer.

Bruker forskningen politisk

Faren ved enhver undersøkelse, selv om den skulle være aldri så etterrettelig, er dessuten at den blir tatt til inntekt for en av sidene i konflikten.

– Når jeg presenterer funnene mine, prøver de enten å manipulere dem eller så avviser de dem fullstendig, sier Antillano, som etterstreber å være nøytral.

Forskningen hans viser blant annet at når politiet slår hardt ned på ungdomsgjenger, skaper det bare mer vold.

– Den informasjonen er lett å utnytte for opposisjonen, sier han.

I det betente politiske klimaet er det lite respekt for kunnskap, hevder Antillano. Ingen hører etter.

– Forskning er et avgjørende element i en demokratisk debatt. Forskningens rolle nå er trist.

Blir kalt fascist

Verken Antillano eller Aveledo har havnet i trøbbel på grunn av forskningen sin, selv om de har uttalt seg kritisk om alt fra sikkerhetspolitikken til økonomiske forhold.

– Det har vakt sterke reaksjoner som er ubehagelige, men jeg føler ikke at ytringsfriheten min er begrenset, sier Antillano.

Kriminologen tilhører venstresiden, men støtter ikke sosialistregjeringen. Han tror ikke han slipper billigere unna av den grunn.

– Tvert imot. Jeg tror begge sider ser meg som mistenkelig.

Statsviter Aveledo støtter opposisjonen.

– Jeg har blitt angrepet verbalt i mediene. Det er ikke uvanlig å bli kalt fascist, kommunist eller korrupt, å bli beskyldt for å støtte regjeringen eller være imot den, sier han.

Ytringsfrihet?

Flere forskere og studenter er blitt arrestert etter å ha deltatt i politiske demonstrasjoner. Opposisjonspolitikere har også blitt fengslet, og Venezuela havner langt nede på lista over pressefrihet fra Reportere uten grenser.

Organisasjonen Human Rights Watch melder om tortur og andre menneskerettighetsbrudd.

Men Guillermo Aveledo kjenner bare til ett tilfelle av det han mener må være forfølgelse på grunn av akademisk aktivitet. Økonomen Santiago Guevara ved Universidad de Carabobo ble fengslet i 2017, muligens fordi han hadde kommentert de økonomiske forholdene i landet i en avisspalte, ifølge CNN.

Akademisk frihet føler altså Aveledo og Antillano at de har i streng forstand. Men mangelen på penger, statistikk og tilgang til kilder forkludrer den frie forskningen.

Penger legger føringer

– Jeg tror det største problemet for akademikerne er økonomisk og materielt, sier Oslo-baserte Antulio Rosales.

– De har ikke penger til å leve av, og de får ikke gjort jobben sin.

Universiteter forfaller og mange forskere og studenter slutter. Pengemangelen kan ha like dramatisk effekt på forskningen som forfølgelse, mener kriminolog Andrés Antillano.

Universitetet der han jobber er offentlig, men myndighetene har kuttet kraftig ned på pengeoverføringene. Staten har derimot opprettet «bolivarianske» universiteter, tro mot styresmaktenes ideologi, som får mer penger.

Den akademiske friheten i Venezuela er truet, erklærte akademikere på en latinamerikansk konferanse i Caracas i november i fjor, ifølge en pressemelding publisert i avisa El Universal. Men de la til at det gjelder flere land i Latin-Amerika.

Innviklet krise

Krisen i Venezuela har vart lenge. Det er sammensatte årsaker til at landet har havnet i uføret. Svaret på hvem som har mesteparten av skylden, avhenger av hvem du spør – høyresiden eller venstresiden.

Lave oljepriser, høy inflasjon, et feilslått vekslingssystem, svartebørs og korrupsjon er bare noe av det som har gått galt. Forsker Iselin Åsedotter Strønen ved Universitetet i Bergen, som har tatt doktorgrad om Venezuela, oppsummerer bakteppet i denne artikkelen i Store norske leksikon.

Myndighetene har bidratt til å forverre situasjonen. Men det finnes også dem som er villige til å sabotere for å få gjennomslag. I 2002–2003 sørget deler av næringslivet for økonomisk sabotasje og opposisjonen prøvde å begå statskupp uten å lykkes med det.

Nekter nødhjelp

I tillegg er den pågående konflikten en del av et storpolitisk spill med blant andre USA, Brasil og EU-parlamentet på opposisjonens side, og Russland og Kina som støtter regjeringen. Økonomiske sanksjoner fra USA rammer Venezuela hardt.

Nå har USA sendt nødhjelp til befolkningen, men president Nicolás Maduro avviser den. Han mener forsyningene utgjør fortroppen i en amerikansk invasjon. FN advarer mot at nødhjelpen blir brukt politisk, melder Reuters.

Det handler om langt mer enn det venezuelanske folket.

Saken er oppdatert kl. 13.12, 13.02.2019.