Inspirert av demonstrasjoner i andre arabiske land, tok også folk i Jemen til gatene i 2011. Befolkningen protesterte mot arbeidsløshet og dårlige økonomiske forhold. Ett år senere måtte president Ali Abdullah Saleh gå av etter 22 år ved makten.

I denne ustabile situasjonen fikk islamistiske Houthi-opprørerne mer innflytelse. Opprøret ble til borgerkrig og senere en stadig mer komplisert krig med internasjonale aktører. En stor del av Jemens befolkning er i nød.

Eqbal Dauqan har doktorgrad i kjemi og matvitenskap og jobbet som professor ved Al Saeed Universitet i Taiz, da krigen nådde arbeidsplassen hennes. Hun måtte flykte fra hjemmet og karrièren i Jemen. Nå bor hun i Norge og har fått en midlertidig stilling ved Universitetet i Agder via organisasjonen Scholars at Risk. Det er et nettverk som hjelper forskere og akademikere som er i fare i sine hjemland.

Dauqan er veldig bekymret for kollegaer og studenter som fremdeles er i Jemen.

- Jeg har mange venner og kollegaer i Jemen. Situasjonen er virkelig ille, flere har små barn. Studenter ser etter en hvilken som helst vei ut, jeg blir kontaktet av mange som håper jeg kan hjelpe dem. Jeg forsøker så godt jeg kan med å finne stipender eller annet, sier Dauqan til forskning.no.

Nylig ble hun tatt inn som medlem i forskernettverkene TWAS ( The World Academy of Sciences) og Global Young Academy.

- Dette har jeg drømt om. De jobber både med det faglige og med å hjelpe akademikere som er i fare og på flukt.

Stahet gjorde at hun ble forsker

- Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre og pleier å si at ingenting er umulig, sier Eqbal Dauqan lattermildt da hun tenker tilbake på skoletiden i Jemen.

Da Dauqan gikk på ungdomsskolen skulket hun kjemitimene så ofte hun kunne. Hun fant på unnskyldninger overfor læreren og gikk ut istedenfor. Familien ble derfor overrasket da den unge damen kunngjorde at hun skulle velge naturvitenskapelig retning på videregående.

- Familien lot meg gjøre som jeg ville, fordi de kjenner meg, sier Dauqan med et smil.

Etter videregående ville hun studere videre. Hennes far og fetter dro til universitetet og meldte henne på fysikk fordi de visste at Dauqan alltid hadde mislikt kjemi. Men det ville ikke Dauqan ha noe av. Hun hadde bestemt seg for å studere kjemi.

Det første året var tungt. Dauqan måtte lære seg veldig mye på egenhånd. Hun måtte jobbe for å forstå kjemiske ligninger, symboler og stoffers egenskaper. Hun allierte seg med de beste studentene i klassen, og de to neste årene fikk hun toppkarakterer.

Måtte vente i flere måneder på leveranser

Dauqan danket ut 27 menn som søkte på en plass ved masterstudiet i kjemi. Hun ble dermed en del av det første kullet med masterstudenter ved Taiz University.

Mangel på labutstyr, kjemikalier og fasiliteter ble en stor utfordring for kjemistudenten. Dauqan måtte ofte sende prøver og bestille stoffer fra Egypt og andre land.

- Noen ganger stoppet prosjektet mitt opp i flere måneder fordi jeg måtte vente på leveranser.

I mellomtiden jobbet hun som foreleser ved universitetet.

Dauqan sier at høyere utdanning i Jemen hverken var dårlig eller bra før krigen. Hun har lært seg det norske ordet «ganske» og beskriver situasjonen som ganske bra. Lite forskningsmidler var et vanlig problem, samt manglende utstyr og egnede lokaler. Likevel er det ingenting mot det master- og doktorgradsstudenter står overfor i Jemen i dag.

- Jeg veileder en doktorgradsstudent i Jemen nå. Hun har store vanskeligheter fordi oppgaven hennes krever at hun gjør laboratorie-eksperimenter. Det er ikke elektrisitet, så hun har kjøpt et solcellepanel som hun har satt ut av vinduet. Hun mangler kjemikalier og må betale for alt selv. De ansatte ved universitetet får ikke lønn.

Tok doktorgraden i Malaysia

Dauqan forteller at det skjedde mye positivt for høyere utdanning for kvinner i Jemen før krigen. Tidligere var det vanskelig for en kvinne å komme seg opp og fram i akademia. Men før krigen var det ikke noe stort problem sier Dauqan.

- Det kommer an på to faktorer. Dersom familien din selv er utdannet, er de gjerne oppmuntrende og støttende. Men om familien din ikke har noen utdanning, kan det være vanskeligere. Så kommer det an på om du klarer å skaffe et stipend eller om foreldrene dine har penger til å betale for høyere utdanning.

Familien til Dauqan støttet henne hele veien. Etter fullført mastergrad dro hun til Malaysia for å ta doktorgrad. Etterpå jobbet hun som postdoc ved Universiti Kebangsaan Malaysia (UKM) i to år. Dauqan kombinerte sine kunnskaper om kjemi med matvitenskap, og hun publiserte en rekke artikler om blant annet antioksidanter og næringsverdien i forskjellige vegetabilske oljer. Hun rakk også å skrive en populærvitenskapelig bok om helsefremmende innhold i frukt som nevnes i Koranen.

Da Dauqan dro tilbake til Jemen i 2013, ble hun professor ved Al Saeed Universitet. Et år senere ble hun tildelt Elsevier Foundation-pris for sin forskning på antioksidanter og vegetabilske oljer.

Hun opprettet en ny avdeling for terapeutisk medisin ved Al Saeed Universitet, og gledet seg til å lede arbeidet med de nye fagområdene. Det første semesteret betegner hun som en suksess, men gleden skulle ikke vare lenge.

Måtte gå i dekning

Krigen nådde Taiz. Al Saeed-universitet ble bombet, flere studenter og lærere ble drept i angrepet. Dauqan og familien måtte flykte fra barndomshjemmet og gå i dekning i utkanten av byen.

Her levde Dauqan og familien nærmest isolert i åtte måneder.

- Jeg kunne ikke dra på jobb, det var for farlig.

Familien hadde ikke elektrisitet, og internett fungerte bare en sjelden gang. Dauqan hadde ikke lyst til å gi opp. Hun forsøkte på få kontakt med universitetet i Malaysia som hun hadde jobbet ved etter doktorgraden.

Hennes veileder og gode venn ved UKM gjorde alt hun kunne for å hjelpe.

- Det var veldig vanskelig å holde kontakten. Jeg ladet mobilen i bilen. Samtidig måtte vi passe på at det alltid var nok bensin igjen på tanken til å flykte raskt. Brensel var svært vanskelig å få tak i.

Dauqan klarte tilslutt å sende nok informasjon til at hun fikk søkt om et stipend og kunne dra tilbake til UKM i Malaysia.

- Jeg var heldig som kom meg ut av Jemen før flyplassene stengte.

To uker senere fikk hun den tunge beskjeden om barndomshjemmet i Taiz var bombet og venner var drept. Dauqan kjemper mot tårene når hun blir minnet på det som skjedde.

Fikk tilbud om å reise til Norge

Etter to år i Malaysia var situasjonen fremdeles ikke blitt noe bedre i hjembyen. Dauqan brukte tiden godt og skrev flere publikasjoner og bokkapitler. Stipendet var på vei til å gå ut og Dauqan stod i fare for å måtte dra tilbake til en usikker fremtid i Jemen.

- Jeg var veldig stresset etterhvert som tiden rant ut.

Hun søkte om hjelp til å arbeide videre i utlandet gjennom Scholars at Risk.

- De sendte dokumentene mine til Norge, og da ble jeg bekymret sier Dauqan og ler.

- Jeg søkte på Norge på nettet og så at det var snø, hvitt og kaldt, og kulturen var helt annerledes.

Universitetet i Agder aksepterte søknaden til Dauqan.

- Men da jeg kom hit, kjente jeg at jeg var kommet til rett sted. Jeg ble tatt veldig godt imot.

- Mange grunner til at forskere kan være truet i hjemlandet

Dauqan er nå en av flere gjesteforskere i Norge som har kommet hit gjennom organisasjonen Scholars at Risk.

Norge ble en del av nettverket i 2011, og tilbyr stillinger til mellom 10 – 15 gjesteforelesere om gangen. Alle universitetene og flere av høyskolene i Norge deltar nå i ordningen. Stillingene finansierer av universitetene selv.

- Årsakene til at en person trenger å komme seg ut av hjemlandet er forskjellige, sier Marit Egner.

Hun er koordinator for Scholars at Risk på Universitetet i Oslo.

- Noen trenger å komme seg vekk på grunn av krig og uroligheter. Noen er truet på grunn av tematikken de jobber med, for eksempel kjønnsstudier, samfunnspørsmål eller menneskerettigheter, sier Egner.

Personer som kommer til Norge gjennom nettverket får kontrakt på en stilling som varer enten i ett eller to år.

- Det er mest vanlig å få en stilling på to år, hvis ikke blir de bare gående å lure på hva som skal skje til neste år, sier Karen-Lise Scheie Knudsen, som er leder for Scholars at Risk i Norge.

- Dette synes vi er vanskelig, både vi som jobber med det og de som kommer, hva skjer etterpå?

Noen kan dra tilbake til hjemlandet. Men for andre er dette umulig, de kan de enten søke seg videre i Scholars at Risk-systemet eller søke asyl.

Egner sier at universitetene som tar i mot gjesteforskere fra utsatte land får mye tilbake.

- Ikke bare får kolleger kunnskap om feltene disse forskerne forsker på og de områdene de kommer fra, men de får også et annet perspektiv på akademisk frihet og demokrati. Noe mange av oss her i Norge kanskje tar for gitt.