Overvekt, usunn livsstil og høy alder er faktorer mange av oss forbinder med type 2-diabetes. Det er imidlertid ikke helt riktig. Faktisk får alle slags personer, både slanke og overvektige, yngre og eldre, konstatert sykdommen som tidligere ble kalt gammelmannssukkersyke.

Dette skaper problemer for leger og forskere, for det skaper behov for ulike behandlinger. For eksempel virker livsstilsomlegginger for noen pasienter og ikke for andre. Behovet for insulin er også ulikt.

Nå har to forskere fra Steno Diabetes Center i Danmark knekt en del av koden. De har studert data fra en stor engelsk studie og kartlagt tre undergrupper med ulike sykdomsmønstre.

Resultatene er publisert i tidsskriftet The Lancet Diabetes & Endocrinology. Studien viser at bare 25 prosent av pasientene følger det forløpet som har vært betraktet som det vanligste.

– Dette er første skritt på veien til mer målrettet forebygging og behandling, sier Kristine Færch, seniorforsker hos Steno Diabetes Center.

Blodsukker avgjør

Insulin er det sentrale stoffet når man snakker om type 2-diabetes. Det blir produsert i kroppen og fungerer ved å sørge for at energi fra maten vi spiser leveres til cellene.

Type 2-diabetes oppstår enten:

• På grunn av insulinresistens, når insulinet gradvis mister virkningen.
• På grunn av problemer med betacellene, som produserer insulin.

Samspillet mellom insulinresistens og betacelle-funksjon er viktig for å holde blodsukkeret stabilt. Begge deler fører til høyt blodsukker, som på fagspråk kalles hyperglykemi.

Det viser seg på kort sikt som kvalme, tørst og tretthet, mens det på sikt kan gi skader i blodkarene (se faktaboks).

Basert på blodsukker

En lege kan finne ut om en person har diabetes ved å måle ulike ting:

• personens blodsukker etter en natts faste
• personens blodsukker etter å ha drukket en porsjon sukkervann (kalt glukosebelastning)
• personens langtidsblodsukker– også kalt hemoglobin A1c (HbA1c)
• personens blodsukker på et hvilket som helst tidspunkt på dagen (hvis personen har symptomer på diabetes)

Tre undergrupper av pasienter

Ved å se på pasientenes blodsukker i de to førstnevnte testene har de danske forskerne skapt tre undergrupper av type 2-diabetes. 

• Den første gruppen har økt blodsukker etter både faste og glukosebelastning og utgjør cirka 25 prosent.
• Den andre gruppen har økt blodsukker etter faste, men ikke etter glukosebelastning og utgjør cirka 20 prosent.
• Den tredje gruppen har økt blodsukker etter glukosebelastning, men ikke etter faste. Denne gruppen er den største – den utgjør cirka 55 prosent.

Gruppe 1: Bare 25 prosent har et «typisk» forløp

En av de overraskende konklusjonene i den nye studien er at bare hver fjerde forsøksperson som har økt blodsukker etter både faste og glukosebelastning, har det man har betraktet som et normalt forløp når det gjelder en utvikling i betacellefunksjonen.

– Man har før trodd at det mest vanlige forløpet for diabetes er at pasienten først utvikler insulinresistens; det vil si at insulinet virker dårligere og dårligere. Derfor produserer betacellene i kroppen mer og mer insulin for å kompensere, sier Kristine Færch.

– Etter hvert klarer ikke kroppen å øke produksjonen mer, og da blir blodsukkeret ustabilt. Dette gjelder imidlertid bare for 25 prosent av pasientene.

Forskerne har også funnet ut at disse 25 prosentene har større risiko for å få hjerte- og kar-sykdommer enn de to andre gruppene.

– Dette må man ta hensyn til i behandlingen, sier Færch.

Gruppe 2: Muligens medfødt defekt

Den andre gruppen – som har økt blodsukker etter faste, men ikke etter glukosebelastning – viste seg å ha for lite insulin i alle de 18 årene studien hadde data fra. Dette ga dem lett forhøyet blodsukker i fastetilstand og henger sammen med en lav betacellefunksjon.

– Noe tyder på at denne gruppen har en medfødt defekt, noe som kan bidra til at de får diabetes senere i livet, forteller Færch.

Det tyder på at denne gruppen er mer arvelig betinget enn den første gruppen, hvor livsstil antagelig spiller en større rolle.

– Den første gruppen er typisk svært overvektige – også mange år før de får konstatert diabetes, sier Færch.

Det kan få en betydning for hvordan de forskjellige gruppene skal behandles. Andre studier har vist at livsstilsomlegginger fungerer bra for personer i den første gruppen, mens ikke på dem i den andre gruppen. For personer i gruppe to kan det være aktuelt å gå tidligere inn med insulin eller andre diabetespreparater.

Gruppe 3: Normale betaceller

I gruppe tre, som teller godt halvparten av forsøkspersonene, finner forskerne en normal insulinutskillelse gjennom alle de 18 årene. Betacellene fungerer altså som de skal, i motsetning til gruppe en og to.

– Det tyder på at det er virkningen av insulinet som faller med årene – de får altså insulinresistens. Det henger ofte sammen med inaktivitet, men denne gruppen er ikke så overvektige som gruppe en, forteller Færch.

Grunnlag for mer forskning

På sikt kan oppdelingen av diabetespasientene i undergrupper bety en bedre behandling. Men det krever flere studier. Først og fremst må resultatene bekreftes av andre, men det er også aktuelt å prøve ut ulike typer behandling.

– Det er sannsynlig at gruppene vil ha nytte av forskjellige behandlinger. Det kan være ulik bruk av medisiner, forebygging og så videre, sier Færch.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.