Spasertur til Ikea

Ikke-vestlige innvandrerkvinner i Groruddalen går mye tur i hverdagen, og gjerne til Ikea. De er minst like representative for norsk friluftsliv som turgåere i skog og mark, ifølge ny rapport.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Motivasjonen for å gå tur

Ifølge den nye rapporten er det flere faktorer som motiverer de ikke-vestlige innvandrerkvinnene i Groruddalen til å gå mye tur:

  • Å komme seg vekk fra en stillesittende, ensom innetilværelse.
     
  • Behovet for sosialt samvær med andre mennesker, å omgås andre i andre omgivelser enn inne og hjemme.
     
  • Et ønske om mosjon, god helse og frisk luft.
     
  • En anledning til å være for seg selv, til å tenke og hente seg inn mentalt.
     

Hva er egentlig friluftsliv?

Assosiasjonene går kanskje til det enkle utendørslivet i uberørt natur. Med nisselue på ski over sletta langt fra hverdagens mas, eller med jevnt tråkk og solide fjellsko for å nå toppen.

Ikke særlig representativt for det norske friluftslivet, ifølge forsker Helene Figari ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Da er innvandrerkvinnene på Oslos ytre østkant faktisk mer typiske.

Første studien

- Mange ikke-vestlige innvandrerkvinner i Alna bydel i Groruddalen er fysisk aktive og har turgåing som et viktig element i hverdagen, forteller hun.

Sammen med Hanne Haaland og Olve Krange har Figari gjennomført den første studien i Norge som sier noe om innvandreres bruk av uteområder. Forskerne har først og fremst snakket med førstegenerasjons innvandrerkvinner.

De går mest tur nærmiljøet, noen ganger flere timer om dagen. De bruker helst turveier, og holder seg gjerne til bebygde miljøer og grøntområder i nærheten av der de bor.

- Legger de ut på lengre turer går de helst til andre sentra eller boligområder i Groruddalen. Ikea peker seg ut i denne sammenhengen som det viktigste turmålet, forteller Figari.

Innvandrerkvinnene bruker Ikea som rasteplass, og tar seg gjerne en pust i bakken og en kaffe der.

Selv om Alna bydel grenser mot Østmarka, er skogen i seg selv et lite populært turmål blant kvinnene.

Dominerende oppfatninger

- Dette svarer kanskje ikke til dominerende oppfatninger om hva friluftsliv er, og hvor det skal foregå, sier Figari.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Det enkle friluftslivet i uberørt natur passer nok bedre til disse oppfatningene, men er faktisk ikke så representativt for den norske majoritetsbefolkningen heller.

Flere tidligere studier viser nemlig at dette er en type friluftsliv som er karakteristisk for den øvre middelklassen. Dette er blant annet kartlagt gjennom de store levekårsundersøkelsene.

- Folk flest gjør det samme som innvandrerkvinnene. De går på tilrettelagte turveier der de bor. Motivene er også sammenfallende. Det dreier seg om sosial aktivitet, psykisk rekreasjon og fysisk helse, sier Figari.

Hun mener myten om det typisk norske friluftslivet gjør noe med måten vi forholder oss til innvandrere på, og bidrar til at vi oppfatter dem som mer annerledes enn de egentlig er.

- Helt feil

Figari og kollegaene punkterer også myten om at innvandrere er stillesittende og ikke så opptatt av natur som Ola og Kari Nordmann.

- Det er helt feil ifølge vårt datamateriale. Innvandrerkvinnene er veldig opptatt av å gå på tur, og de liker natur godt. De er ikke så aktive brukere av skogen, men det er ikke nødvendigvis alle norskinger heller, sier Figari.

Hun mener dette må betraktes som et fullverdig hverdagsfriluftsliv som gir rekreasjon, og som er veldig viktig for utøverne.

- Det er veldig viktig å forholde seg til ideen om det typisk norske friluftslivet som et ideal, og ikke som en praksis eller noe man burde gjøre. Idealet ligger der og gjør at innvandreres friluftsliv blir mytebefengt.

- Vi tenker kanskje at de for det meste sitter hjemme, eller i høyden går ut for å grille i en park, men det stemmer jo ikke for de vi har intervjuet, sier Figari.

Politisk satsing

Ifølge Stortingsmelding nr. 39 (2000-2001) er friluftslivet et velferdsgode som skal sikres og fordeles jevnt i befolkningen, som et bidrag til god livskvalitet, økt trivsel, bedre folkehelse og en bærekraftig utvikling.

Regjeringen har som målsetning å gjennomføre tiltak som motvirker sosiale skiller i utøvelse av friluftsliv og fysisk aktivitet generelt. Det politiske målet er å legge til rette for et friluftsliv som inkluderer hele befolkningen.

Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet om innvandrerbefolkningen i Oslo, er denne delen av befolkningen mindre fysisk aktive enn den etnisk norske.

Dermed rettes det nå mange tiltak inn mot gruppene av ikke-vestlige innvandrere, noe som blant annet reflekteres i Helse- og omsorgsdepartementets handlingsplan for fysisk aktivitet 2005-2009.

Også organisasjoner som Den norske turistforening bruker en del ressurser på å integrere innvandrere i det norske friluftslivet.

- Senest i forrige uke så vi kronprinsen på Galdhøpiggen med noen innvandrere, sier Figari.

Turen var arrangert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Røde kors, som del av prosjektet Til Topps hvor integreringsarbeidet i Norge skal markeres gjennom felles turopplevelser.

- Uklart motiv

Figari mener det er litt uklart hva som er motivet bak disse satsingene.

- Tror vi at dersom innvandrere fornorskes inn i dette tradisjonelle “norske” friluftslivet, blir de bedre inkludert? Eller er det helsemessige motiver det er snakk om? spør hun.

- Hvis det er snakk om det siste, burde man være fornøyd med at man går mye tur i nærmiljøet i hverdagene. Det er her det virkelige potensialet for fysisk aktivitet ligger.

- Hvis det er integrering det dreier seg om, blir det veldig rart. Da handler det om idealer og ikke praksis. Da skal vi få innvandrere til å drive med noe som bare et mindretall av nordmenn driver med, sier Figari.

Hun mener konsekvensen av dette er alvorlig.

- Det er  et velmenende og fint tilbud på linje med andre fritidstilbud, men man hopper over noe veldig viktig. Man glemmer å fokusere på de fysiske omgivelsene.

- Folk flest foretrekker faktisk det som kalles designede landskap, for eksempel parker som Frognerparken, eller Bygdøy. De syns det er pent, de liker å gå tur der, og de liker at det finnes tilrettelagte turveier. I tillegg innbyr slike områder til et mangfold av aktiviteter, sier Figari.

(Foto: Wikimedia Commons)
(Foto: Wikimedia Commons)

Hun forteller at selv om innvandrerkvinnene går mye på tur i Groruddalen, er det ikke nødvendigvis denne typen område de foretrekker å gå i.

- Når de har tid, reiser de til parkene og friluftsområdene på Oslos vestkant eller Ekeberg. De må reise langt for å få tilgang til de samme godene som folk på vestkanten har enkel tilgang til.

Tilsløring av hverdagsaktivitet

Figari mener dette tilsløres når vi fokuserer på at det å inkludere innvandrere i norsk friluftsliv handler om å få dem opp på en fjelltopp eller inn i et telt i marka.

- Da overser man det helt elementære, nemlig å se på hva folk driver med i hverdagen og hvilke arealer de har tilgang til. Frognerparken ligger ikke i Groruddalen, for å si det sånn.

- Vi må flytte fokus her, og slutte å tenke at vi skal få innvandrerne til å bli som Nansen, sier Figari.

Hun mener integrering i friluftsliv betyr tilgang på gode fysiske landskap i nærmiljøet.

- Med et slikt fokus vil det bli tydelig at det er snakk om en urettferdig fordeling av knapphetsgoder, nemlig vakre flerbruksområder i Oslo. De ligger der det bor rike folk, sier Figari.

Estetiske uteområder

Mens Frognerparken er påkostet når det gjelder alt fra vedlikehold, estetikk og syrinranker til utemøbler og lekeslott, er Groruddalen avspist med store sletter hvor gresset sjelden klippes.

- Jeg håper man kan legge penger i å lage estetiske uteområder som innbyr til flerbruk, hvor folk kan samles i grupper, og hvor det skjer noe, sier forskeren.

Figari oppfordrer myndigheter som driver med friluftlsiv, byplanlegging og tilrettelegging av utearealer på alle nivåer til å ta inn over seg at det finnes flere former for friluftsliv, at hverdagene er veldig viktige, og at man bør se på de sosioøkonomiske forskjellene når det gjelder utearealene.

- Selv om innvandrerkvinnene i Groruddalen går mye tur på Alna, ville de nok synes det var fint hvis barna kunne dyppe tærne i en fontene. Det er viktig å ikke glemme det aspektet.

Damene i undersøkelsen etterspør mer tilrettelegging av nærmiljøet i forhold til egne aktiviteter og behov.

Hva som bør inngå i et slikt designet landskap kan ikke forskerne gi noe nøyaktig svar på. De understreker at det trengs mer forskning på dette.

- Noen trekker frem dette med benker og sitteplasser. Noen ytrer ønske om bordtennisspilling utendørs. Det handler om områder med parkpreg som tydelig viser at her slår man seg ned.

Ikke kulturelle, men materielle forskjeller

Samtidig påpeker forskerne at det ikke er mulig å generalisere alle innvandrere på bakgrunn av denne rapporten. Videre forskning er nødvendig for å kunne si noe om hvorvidt noen av rapportens funn gjenspeiles i andre deler av innvandrerbefolkningen.

Har mennene det samme bruksmønsteret, og forstår de utearealene på samme måten som kvinnene?

- Ikke minst trenger vi å vite mer om i hvilken grad den anvendelsen og forståelsen av utendørsområder, natursyn og landskapspreferanser som vi har beskrevet her, gjenspeiles i majoritetsbefolkningen, skriver forskerne.

Likheter og forskjeller er noe de gjerne vil finne ut mer om. Å forske på områder som berører kulturelle minoriteter medfører en risiko for å stirre seg blind på kulturelle forskjeller, og overse det som er likt, mener de tre forskerne.

- Det finnes klare indikasjoner på at mye av det som tolkes som kulturelt betingede ulikheter i friluftssammenheng, snarere reflekterer sosioøkonomiske og demografiske forskjeller, skriver de.

- Dette er ting vi foreløpig har begrenset kunnskap om, men de kan hende vi tolker ting som kulturforskjeller når det kanskje handler om materielle forskjeller, sier Figari.

Etterlyser finansiering

Det finnes ekstremt godt tallmateriale på norsk friluftsliv når det gjelder majoritetsbefolkningen, men kunnskapen om hvordan innvandrere og særlig de med ikke-vestlig bakgrunn gjør bruk av nærområder og natur er liten.

- Det som er trist her, er at det ikke gis penger til forskning, sier Figari.

- Prosjektet vårt har vært et prosjekt mot alle odds. Det har fått noe støtte, men er i hovedsak drevet frem av forskere på NINA på tross av få midler - fordi dette er et viktig tema, sier hun.

 Det er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Plankontoret for Groruddalen og Miljøverndepartementet som har støttet prosjektet.

Lenker og referanser:

Helene Figari, Hanne Haaland, Olve Krange; Friluftsliv som hverdagsliv. Innvandrerkvinners bruk av utendørsområder i Groruddalen; NINA Rapport 479; 2009.

St. meld. nr. 39 (2000-2001): Friluftsliv - Ein veg til høgare livskvalitet.

Bernadette N. Kumar m. fl; Rapport 2008:7 The Oslo Immigrant Health Profile; Nasjonalt folkehelseinstutt.

Helse og omsorgsdepartementet; Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005-2009.