Derfor spiser vi ikke som staten vil

Ei liste med kostholdsråd og altfor travle fastleger er ikke veien å gå for å få oss til å spise sunnere.

Publisert
De fleste av oss vet sånn noenlunde hva som er et sunt kosthold. De aller, aller færreste av oss spiser slik. Rasjonell kostholdsinformasjon er ikke nok til å holde oss på den smale sti. (Foto: Colourbox)
De fleste av oss vet sånn noenlunde hva som er et sunt kosthold. De aller, aller færreste av oss spiser slik. Rasjonell kostholdsinformasjon er ikke nok til å holde oss på den smale sti. (Foto: Colourbox)

 

Du har sikkert hørt om kostholdsrådene. Fem om dagen, spis mer fisk og magert kjøtt, mindre sukker… og hvordan var nå alt det der igjen?

De offisielle norske kostholdsrådene består i dag av 12 punkter, i tillegg til ett om fysisk aktivitet, som angir spesifikt hvor mye av hver mat- og næringstype du bør ha i deg hver uke.

For eksempel er det anbefalt å spise 70-90 gram sammalt mel per dag, og 300-450 gram ren fisk i uken.

Samtidig vet vi at Norge blir tykkere. Ifølge en undersøkelse fra Opplysningskontoret for melk og meieriprodukter forsøkte omtrent 100 000 nordmenn å følge kostholdsrådene som diett i 2011.

Hele 280 000 forsøkte en eller annen form for lavkarbodiett.

Er Helsedirektoratet rett og slett på bakbeina når det gjelder å kommunisere helse til befolkningen?

– Teorien bak kostholdsråd er at hvis man gir info, vil individene selv skjønne sitt eget beste. Men den logikken stemmer ikke alltid for alle, sier Tor W. Andreassen, professor i markedsføring og ekspert på kampanjer ved Handelshøgskolen BI.

Alt kan misforstås

De aller første kostholdsrådene fra norske myndigheter kom allerede i 1954, så tanken om å fortelle folk om hva som er best mat er ikke ny.

– Man skulle tro at et råd om å spise mer fisk er så enkelt at det ikke kan misforstås, men det er det ikke, sier Kjetil Retterstøl, førsteamanuensis i ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo og lege ved Rikshospitalet.

Han forteller om en pasient med for høyt kolesterol som fikk beskjed om å spise mer fisk. Han kom tilbake noen uker senere, med rikelig med fisk på menyen og med enda høyere kolesterol.

– Problemet var jo at han spiste kremet fiskesuppe fem dager i uka, så han fikk i seg en hel masse fløte, masse mettet fett som han ikke burde ha spist, sier Retterstøl.

Fisk er sunt, men spiser du bare fløtebasert fiskesuppe kan vinninga fort gå opp i spinninga. (Foto: Colourbox)
Fisk er sunt, men spiser du bare fløtebasert fiskesuppe kan vinninga fort gå opp i spinninga. (Foto: Colourbox)

Eirik Abildsnes er forsker, fastlege og assisterende kommuneoverlege i Kristiansand. Han disputerer i disse dager for sin doktorgrad om fastlegers rolle som veiledere til livsstilsendring.

– Jeg tror nok fastlegene selv sitter med den samme opplevelsen som mange pasienter, at diskusjonen omkring kostholdsrådene er utmattende, kompliserende for fastlegens rådgiverrolle og litt overveldende, sier han.

– Oppi alt snakk om hva slags matvarer vi skal spise, glemmer man dessuten dette med struktur, måltidsvaner, matglede, og det sosiale fellesskap i et måltid.

Vaneendring må skje individuelt

– Endring av vaner er kompliserte mekanismer. Du kan ikke gi et informasjonsskriv og så forvente at det skal endre atferd. Det vil kanskje fungere for en bitteliten del av befolkningen, men på langt nær for alle, sier Tor W. Andreassen fra BI.

Ifølge Andreassen er det å endre kostholdsvaner noe av det vanskeligste vi mennesker driver med.

– Det er veldig nitid arbeid, og man må gå individuelt og analytisk til verks, sier han.

Hva gir deg belønning?

Om vi skal forstå hvorfor helsemyndighetene ikke helt treffer mål med kostholdsrådene, tar Andreassen oss med innom de merkelige irrgangene som dannes i våre hjerner – også kjent som psykologien.

Når vaner først er etablert, har hjernen overraskende lite med saken å gjøre.

Andreassen bryter prosessen der du ender opp med å falle for fristelsen for å hive i deg et lass skillingsboller – på tross av bedre viten – ned i tre deler:

BI-professor Tor W. Andreassen. (Foto: BI)
BI-professor Tor W. Andreassen. (Foto: BI)

Først har du en triggermekanisme. Den kan ganske enkelt beskrive som ”Jeg lukter skillingsboller, jeg har lyst på det”. Når du har fått den triggeren, kommer trinn to. Det er belønningen, som for eksempel er den sanselige nytelsen av å spise bolla.

Og fordi man ønsker belønningen, setter man i gang med et helt sett med rutiner og handlinger, trinn tre, for eksempel det å plukke en bolle fra hyllen og betale for den.

– Når du skal endre vaner, må man begynne med det siste. Hva er belønningsmekanismene du er ute etter når du spiser? Det er ekstremt forskjellig fra person til person, på samme måte som at årsaken til at jeg røyker ikke er samme som til at du gjør det, forteller Andreassen.

Å finne nye belønninger – med en og annen sprekk

For mange kan det å slutte å spise så mye rødt kjøtt være like vanskelig som å slutte å røyke. Ikke fordi rødt kjøtt gjør deg hekta, men fordi det er en vane å spise mye av det og derfor kreves de en form for avvenning hvis du skal velge noe annet.

Ikke bare er vaner ubevisste – hjernen kan til og med motarbeide ditt gode forsett om å leve et nytt og bedre liv. Tilbake til eksempelet med skillingsbolla:

– Du ønsker sukkerkick og smaken og alt det gode forbundet med bolla, men fordi du har bestemt deg for å endre kosthold, av en eller annen personlig grunn, bruker du energi på å holde deg borte fra bollene, forklarer Andreassen.

– Det betyr at du kan gå forbi bakeriet en gang, og to, og tre, men den fjerde gangen, da er du helt utslitt. Den muskelen som brukes til å holde deg unna bollene er sliten og må hvile, da faller motstanden og da sprekker du.

På fagspråket kalles det følelsemessig utladning – emotional depletion. Motgiften, den er både enkel, og akk, så vanskelig:

Øving, øving, øving.

– En av de tingene slankeklubbene har forstått, er at det ikke er så farlig å ”sprekke”, sier Andreassen.

– Du må leve mest mulig med dietten mandag til torsdag, og da kan du unne deg en belønning på fredag og lørdag. Da gir du muskelen som holder deg på dietten en pust i bakken. Så på søndag er det tilbake på dietten igjen, og øve seg på å holde den, på å endre atferden.

Du klarer å motstå fristelsen både en og to og tre ganger. Men viljestyrken blir utslitt, akkurat som alle andre muskler, og til slutt sprekker du uansett. (Foto: Colourbox)
Du klarer å motstå fristelsen både en og to og tre ganger. Men viljestyrken blir utslitt, akkurat som alle andre muskler, og til slutt sprekker du uansett. (Foto: Colourbox)

Røyketelefon for godtestopp

Hvor mye du sprekker, er ifølge Andreassen ikke så viktig.

– Du må gjerne spise en halv okse i slengen for min del, bare du kommer deg tilbake på dietten. Poenget er at neste gang du sprekker, vil du ikke sprekke like hardt. Det er fordi du gradvis, gjennom repetisjon, endrer spisevanene dine og lærer deg at du får samme type belønning ved en annerledes rutine.

Til slutt vil de nye vanene ha sine egne belønningsmekanismer som du forsøker å oppnå – og da er den nye vanen et faktum.

– Myndighetene må legge opp en kommunikasjon som hjelper folk å legge opp hverdagen på en slik måte at det forsterker rutinen – heller enn å ”tvinge” folk med forbud og regler, mener forskeren.

Det er her en røyketelefon kan komme inn. Den kan du ty til direkte, når du er i ferd med å tryne.

– Den beste røykekampanjen jeg har vært utsatt for var en radioreklame hvor en person ringte røyketelefonen da han var rastløs og fikk en prat som hjelp til å unngå å ta seg en røyk, sier Andreassen.

– Det er et virkemiddel som hjelper deg, som går direkte inn i den individuelle prosessen på det stadiet i avvenningen der det er vanskelig å motstå. Du kan rett og slett ha en røyketelefon for godtesprekken i hverdagen.

– Kan ikke legge ansvar på pasienten

Kjetil Retterstøl fra UiO mener også den individuelle tilnærmingen har blitt for mye borte i dagens kostholdskommunikasjon. Han mener imidlertid det er legene som må på banen, ikke kampanjemekkerne:

Kjetil Retterstøl (Foto: priv)
Kjetil Retterstøl (Foto: priv)

– Den individuelle tilnærmingen til kosthold er en forsømt mulighet i dag. Politikerne la ned Statens helseundersøkelse, der staten sjekket den enkelte borgers helse, og la ansvaret for å finne ut av det over på fastlegene, sier han.

Den undersøkelsen, som ble nedlagt i 2003, pukket opp svært mange pasienter med høyt kolesterol, blodtrykk eller andre risikofaktorer, selv uten at de hadde synlige symptomer.

Nå dør mange av de samme pasientene av for eksempel hjerteinfarkt, uten at verken de selv eller de pårørende har vært klar over at de i det hele tatt har vært i fare.

– Det var en feilslutning å legge ansvaret for en slik sjekk over på fastlegene, for i praksis betyr det at hver enkelt selv må ta kontakt med legen for å få sjekket sin egen helsetilstand og eventuelt få hjelp til å justere kostholdet. Det er det ikke alle som gjør – det er faktisk ikke alle som er klar over at de skal gjøre det, sier Retterstøl.

Hvor godt kosthold er godt nok?

Retterstøl har større tiltro til befolkningens rasjonalitet enn Tor Andreassen. Han mener en samtale med legen kan være til god hjelp for å endre kosthold – om samtalen bare finner sted. 

– Mitt inntrykk er at folk er villige til å gjøre noe, hvis de bare blir klar over at de er i faresonen for å bli syk eller allerede er blitt det. Jeg opplever at om jeg spør pasienten om konkrete valg i hverdagen, ”hvordan ville det være å velge karbonadedeig heller enn kjøttdeig?”, så ser jeg at de ikke synes det er så vanskelig, de følger rådene tålelig godt, sier han.

Fastleger med fulle pasientlister har sjelden tid til å ta den ekstra samtalen om kosthold. (Foto: Istockphoto)
Fastleger med fulle pasientlister har sjelden tid til å ta den ekstra samtalen om kosthold. (Foto: Istockphoto)

Også han understreker at det må være rom for å sprekke, uten at det betyr at du er et mislykket menneske.

– Overfor våre pasienter er det viktig å være klar over at et kosthold kan aldri bli perfekt, alle har sine ”synder”, behov og lyster som må tilfredsstilles av og til. Vi må heller konstruere en hverdag som gjør at automatikken styrer deg unna de verste fellene.

– Burde helsemyndighetene da fokusere på overkommelighet og ”godt nok” heller enn å følge rådene til punkt og prikke?

– Ja, men samtidig skal myndighetene være tydelige, ikke fire på det at salt og feit mat fra fjøset er noe vi må prøve å redusere. Vi skal ikke si at fett er usunt, men vi må være tydelig på at skal du spise mye fett, så velg den fra laks og olivenolje heller enn fra rødt kjøtt og rømme, sier Retterstøl.

Fra 12 råd til små grep

Anne Hafstad er avdelingsdirektør ved avdeling for nasjonalt folkehelsearbeid i Helsedirektoratet. Hun forteller at direktoratet selv forsøker å fokusere mindre på detaljkunnskaper.

– Vi har jo blitt kritiserte for at vi ikke er konkrete nok og tett nok på forbrukerne med våre råd, og det har vi tatt på alvor. Så vi har jobbet med å justere formuleringene i kostholdsrådene litt, for å gjøre dem tydeligere og enklere, sier hun

Direktoratets nyeste kampanje, ”Små grep, stor forskjell”, skal være nettopp det: tydelig og enkel. Målet er å få folk til å leve litt sunnere, hver dag, heller enn at du totalt skal legge om kostholdet ditt fra pølser til salat.

– En facebookside som følger med kampanjen fikk i løpet av en toukersperiode mer enn 40 000 følgere, og da vi la ut en artikkel om salt, fikk den 800 000 klikk. Det forteller meg at vi har truffet folk, sier Hafstad.

– Kontinuerlig tilstedeværelse er viktig

– Når det er sagt, så er det viktig at den kampanjen bare er ett av mange virkemidler, og er rettet mot befolkningen generelt. Jeg er helt enig med Retterstøl om at fastlegene må mer inn, de er sentrale for å forhindre at folk blir overvektige, sier Hafstad.

– Jeg tror vi må tenke langs to akser: vi må ha arbeid rettet mot befolkningen for å forhindre at folk blir overvektige, som for eksempel den kampanjen vi har nå. Og så trenger vi mer individuell oppfølging for visse deler av befolkningen.

Anne Hafstad (Foto: Helsedirektoratet)
Anne Hafstad (Foto: Helsedirektoratet)

Hun mener kampanjer som når ut bredt har sin plass.

– For de som bare skal spise litt sunnere for å unngå å gå opp i vekt, altså de som ikke allerede er overvektige, så tror jeg at massekommunikasjon kan fungere. Det gjelder for eksempel den travle familien som vil spise sunt, men som ikke har de gode grepene for å gjøre det, sier hun.

– Da tenker vi det viktigste for oss er å være kontinuerlig tilstede i det offentlige rom med de små endringene folk kan gjøre, og å fremstå som en seriøs rådgiver for kosthold, ved å si at det er bred enighet om kostrådene internasjonalt og at de bygger på forskning over tid.

For Andreassen fra BI er Helsedirektoratets små grep-kampanje et skritt i riktig retning, men de er ennå ikke helt i mål.

– Den siden på Facebook kan i beste fall endre vår holdning ved å minne oss på noe som er bedre og logisk. Men å endre atferd over tid, det er en lang rute å gå, sier han.

Så gjenstår det å se, neste gang du kjenner lukta sive ut fra bakeriet eller kebabsjappa. Klarer du gå forbi?