Hvis du følger kostholdsrådene, spiser masse grønnsaker, dropper søtsaker, kutter ned på alkoholen, stumper røyken og løper, sykler og trener styrke flere ganger i uken, så er det veldig bra for deg.

Uansett om du er barn, ung, voksen eller gammel; uansett om du er syk eller frisk. En rekke veldig solide intervensjonsstudier har vist at trening og sunt kosthold kan fungere som både forebygging og behandling mot alt fra diabetes og reisningsproblemer til livsstilssykdommer og kreft.

En intervensjonsstudie vil si at man i en fastlagt periode går inn og blander seg inn i forsøkspersonenes liv og får dem til å endre på noe.

Men helseintervensjoner har liten effekt på lang sikt.

– Disse intervensjonene er veldig effektive mens de er i gang. Men det varer ikke, sier Astrid Jespersen, som er leder av Center for Humanistisk Sundhedsforskning ved Københavns Universitet.

I sin nyeste forskning har hun fått et innblikk i hva som skjer når en intervensjonsstudie slutter og må klare seg selv.

Konklusjonen er: Hverdagslivet kommer i veien.

Trening til eldre

Det erfarte Astrid Jespersen da hun gjorde intervjuer i forbindelse med en intervensjonsstudie.

Forskerne ville finne ut om proteintilskudd kan redusere den naturlige nedbrytningen av muskelmasse som oppstår når man blir eldre. Og om lett eller hard trening var mest effektivt.

Samtidig ville de undersøke hva forsøkspersonene tok med seg videre av vaner fra intervensjonen.

– Deltakerne var høyt utdannet. De visste mye om de offisielle kostrådene, og de hadde et ønske om å bli mer fysisk aktive, forteller Jespersen.

Det vanskeligste var å endre kostholdet.

Proteintilskuddet var nemlig «ganske ekkelt».

Derfor var det ikke så rart at deltakerne ikke fortsatte å ta det. Men det var overraskende få som forsøkte å øke mengden proteiner i kostholdet.

Intervensjon i strid med kostholdsrådene

I Astrid Jespersens studie var det særlig tre ting som gjorde det vanskelig for deltakerne å fortsette da hverdagen begynte.

• Anbefalingen om mer protein passet ikke med statens kostholdsråd. De handler om å skjære ned på kjøttet og spise mer grønt. Så for de fleste av de eldre ga det ikke mening med mer proteiner – selv om det kan være en god idé når man blir eldre.
• De som forsøkte å endre kosthold, fikk en utfordring med at nye matvaner involverer andre mennesker, særlig familie.

– Å endre kosthold er ikke så enkelt. Man har sine vaner, noen ting man liker å spise, og ikke minst har man hele det sosiale rundt maten som gjør at en endring typisk vil kreve at flere blir involvert, sier Jespersen.

• Selv om en del av de eldre lyktes med å bli mer fysisk aktive, fortsatte de ikke å trene tre ganger i uken eller ha fokus på styrketrening.

– Noen ble syke. For andre var det venner eller familie som ble syke eller kom til skade. Andre igjen fikk det bare ikke til. Det var litt: Nei, da ble det ikke noe i dag heller. Og det er jo ofte det som skjer. I hverdagen er det ikke tid og overskudd til trening, særlig styrketrening, sier Jespersen.

Intervensjonsstudier har ikke mål om varig effekt

De aller fleste intervensjonsstudier har ikke nødvendigvis et mål om at deltakerne får varig effekt. For forskerne handler det om selve intervensjonen.

I studien de eldre deltok i, ville forskerne undersøke om proteintilskudd og trening kunne bremse nedbrytning av muskelmasse.

Den beste måten å undersøke det på, er en RCT-studie.

Da deltar forsøkspersoner med samme helseproblem – for eksempel type 2-diabetes, høy alder, overvekt eller impotens.

Forsøkspersonene deles tilfeldig opp i to eller flere grupper som får ulik intervensjon – eller ingenting.

Dermed kan man sammenligne utfall og finne ut hvor stor effekt intervensjonen har.

– Mange RCT-studier er først og fremst designet for å måle effekt av en gitt intervensjon – ikke for faktisk å skape en effekt i folks liv senere, sier Jens Meldgaard Bruun, professor ved Steno Diabetes Center.

Han forsker på alvorlig overvekt og diabetes.

Vil vi måle effekt eller skape effekt?

For å være noenlunde sikker på å kunne vise en effekt i en RCT-studie, designer forskeren intervensjonen slik at den er omfattende nok til at man trolig kan måle en effekt. Det er mindre viktig om det har en langtidseffekt.

Forsøkspersonene skal ha en realistisk sjanse for klare det som gir effekten – for eksempel fem timers trening i uken eller å ta en proteindrikk to ganger om dagen.

– Forskning på helseintervensjoner kan brukes til gi råd om å for eksempel være fysisk aktive eller spise sunnere. Men hvis man ønsker langtidseffekter for den enkelte deltakeren, kan det være man skal tenke på andre typer studier, sier Bruun.

I et mye omtalt prosjekt viste det seg for eksempel at fem timers trening i uken har stor effekt på type 2-diabetes. Mange av forsøkspersonene kunne slutte å ta medisiner.

Men det viste seg også at de aller fleste ikke klarte å fortsette med treningen. Så de måtte begynne med medisiner igjen.

Sunn livsstil er hardt arbeid

Ifølge Astrid Jespersen er hverdagslivet avgjørende.

Hun får støtte av professor Lone Grøn fra Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd, VIVE.

– Vi bør gjennomføre RCT-studier av dette for å finne ut hva som virker, slik at vi kan gi gode anbefalinger. Men hvis det skal omsettes til virkeligheten, er ikke det å finne ut hva som virker, den store utfordringen, sier hun.

Det er det hverdagslivet som er.

– Mange intervensjonsstudier er utformet slik at det du skal gjøre er dyrt og tidkrevende, sier Jens Meldgaard Bruun.

Derfor skal det lite til før man faller fra.

En sunn og aktiv livsstil er hardt arbeid, uansett om man er barn, ung, voksen, gammel, syk eller frisk.

– Vi har innrettet samfunnet slik at det krever litt ekstra å leve sunt. Ingen velger aktivt å spise for mye og bevege seg for lite. Men hvis du er disponert for det, er det utrolig krevende å unngå å bli overvektig, sier Lone Grøn.

Samfunnet er lagt opp til et usunt liv

Alle de tre forskere peker på at samfunnet rett og slett ikke er innrettet til en sunn livsstil.

– Vi får høre en masse om hva vi bør spise og hvor mye vi bør bevege oss, men rammene rundt oss er ofte innrettet på det motsatte. Man kunne nå langt ved å gjøre noe med de strukturelle tingene: For eksempel servere sunn mat på skolen og gjøre usunne produkter dyrere. Hvis en pose smågodt kostet 100 kroner i stedet for 20, ville ikke folk kjøpe det like ofte, sier Jens Meldgaard Bruun.

Lone Grøn er enig. Hun har blant annet fulgt overvektige familier gjennom 20 år.

– En av mødrene sa noe jeg virkelig har tatt med meg: «Det er så mye man må gjøre hele tiden når man er en familie som prøver å unngå å bli overvektige.»

Når det plutselig skjer noe i hverdagen – et barn blir mobbet eller en annen krise – så er det der oppmerksomheten havner i stedet.

– Slik er hverdagen. Vi har rutiner, og så skjer det plutselig noe vi ikke hadde regnet med, og da har vi ikke overskudd til den ekstra innsatsen, sier Grøn.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.