En helsearbeider gir poliovaksine til skolebarn i Nigeria i 2005. Den gangen var det en delstat som ikke ville være med på vaksinasjonsprogrammet fordi guvernøren feilaktig trodde at vaksinen kunne føre til ufruktbarhet. Fortsatt er en del innbyggere i landet skeptiske til vaksiner. (Foto: George Esiri/Reuters)

Vanskelig å snakke om vaksiner i Nigeria

Forskere frykter at dårlig kommunikasjon kan hindre vaksinering av barn i Afrikas mest folkerike land.

Nigeria har tidligere hatt store problemer med polio og har kjørt massive kampanjer for å vaksinere barna. Nå er sykdommen nesten utryddet.

God kommunikasjon er viktig for å få foreldre til å vaksinere barna sine, mener den internasjonale forskergruppa bak en ny studie i det vestafrikanske landet.

Men foreldre og helsepersonell kan ha ganske ulike oppfatninger av hvordan informasjon om vaksiner kan gis på en best mulig måte. Det viser undersøkelsen som også norske forskere var med på for tre år siden.

Vaksinemotstandere

På den tida fikk bare hvert fjerde barn i Nigeria alle vaksinene som er anbefalt. Flest av de 185 millionene innbyggerne bor på landsbygda, der kun 16 prosent av barna var fullt ut vaksinerte i 2013.

Det er mange grunner til det. Tidligere forskning har blant annet pekt på lange avstander og dårlige ferdigheter hos helsearbeidere.

Men det handler også om holdninger i befolkningen. Foreldre mangler kunnskap om vaksiner og er bekymret for at de ikke er trygge. Religiøse eller kulturelle overbevisninger kan gjøre at voksne takker nei på vegne av barna. Vaksinemotstanden har funnet feste i Afrikas mest folkerike land.

Hvordan kan helsepersonell nå ut med riktig informasjon?

Forskerne spurte både de som gir og får informasjonen.

Minst info på landsbygda

I 2014 observerte de kommunikasjonen på flere helsesentre og intervjuet 14 sykepleiere og andre helsearbeidere som ga vaksiner.

De snakket også med to lokale ledere og 84 kvinnelige omsorgspersoner, flest mødre, som tok barna med for å bli vaksinerte. De kjenner altså ikke meningene til dem som lar være å troppe opp på vaksinasjonskontoret.

Foreldrene syntes det de fikk vite var veldig nyttig.

Men informasjonen varierte etter hvem som var på jobb og om det var en vaksinasjonskampanje på gang eller ikke.

Helsepersonell ga dessuten mer detaljert informasjon i byene enn på landet, selv om det altså er på bygda at færrest tar vaksiner.

Vil ha tekstmeldinger

Omsorgspersonene fikk også informasjon om vaksiner gjennom mediene, på markedet, i kirken eller i moskeen.

Flest liker å få påminnelser på telefonen eller på torget. Foreldrene i byene vil gjerne ha tekstmeldinger og telefonsamtaler fra helsearbeiderne, men de ansatte liker ikke denne metoden fordi de ofte må betale utgiftene selv.

Helsearbeiderne ønsker å komme hjem til folk, men det synes ikke så mange foreldre at er en god idé. I en av delstatene som forskerne undersøkte, er det en del strengt muslimske hjem der kvinnene sjelden får gå ut. De satte pris på å møte folk på vaksinasjonskontoret.

Det er ofte mødrene som får informasjon om vaksiner, men i slike miljøer bør helsepersonell vurdere å henvende seg til mennene som bestemmer, mener forskerne. De vil også involvere vaksinetilhengerne blant lokale religiøse ledere i større grad. Dem stoler både foreldre og helsepersonell på.

Kjefter på mødrene

For noen var lange ventetider på helsestasjonen en bøyg. Mødrene ble frustrerte over mangelen på sitteplasser og oppholdsrom med dårlig luft. Når de måtte ta babyene med ut i frisk luft, gikk de glipp av informasjonen som ble gitt inne.

De opplevde dessuten at helsearbeiderne ikke alltid var så hyggelige mot dem. De kjeftet hvis de kom for seint eller var nedlatende mot unge mødre. Noen lot venner snike i køen.

Det førte til at mødrene stolte mindre på det helsearbeideren sa om vaksiner – de orket kanskje ikke å høre på dem i det hele tatt. I stedet spurte de andre mødre om råd.

Kjeppjager helsepersonell

Helsearbeiderne ble på sin side ikke bestandig godt mottatt i lokalsamfunnet. Noen ganger ble de regelrett angrepet av vaksinemotstandere.

De syntes at en del pasienter var vanskelige å nå fram til. De merket at mange var skeptiske, men de visste ikke helt hvordan de skulle snakke med dem. Helsearbeiderne savnet opplæring i kommunikasjon.

Flere var dessuten lite motiverte for jobben sin fordi de måtte streve svært mye for lite lønn. På landsbygda er de ofte alene på kontoret og må gjøre alt fra å hente vaksinene til å sette dem. En fortalte om farefulle ferder der helsearbeideren bar vaksiner gjennom skogen og krysset elver med vann til livet, alt for å få vaksinene ut til folk i avsidesliggende områder.

Utrygg forskning

Forskerne mener studien viser at helsepersonell må tilpasse kommunikasjonen sin for å nå fram til det miljøet de skal vaksinere i.

Denne studien kan ikke svare på om bedre kommunikasjon faktisk får flere til å vaksinere barna sine. Men opplæring og flere ansatte kan hjelpe helsearbeidere til å gi god informasjon, har forskere på prosjektet funnet ut gjennom andre studier.

Undersøkelsen er gjort i to delstater i Nigeria. En ligger i nord der vaksiner er lite populære. Bare 12,5 prosent av barna var vaksinerte mot difteri, stivkrampe og kikhoste i 2013. Mens i området i sør fikk 76 prosent av barna slike vaksiner. Det norske Folkehelseinstituttet regner en befolkning som beskyttet om 80–95 prosent er vaksinert, avhengig av hvor smittsom sykdommen er.

Det var for utrygt å forske i noen av områdene i nord. Der råder islamistgruppa Boko Haram, fiendtlig innstilt til vaksiner. For noen år siden ble flere vaksinearbeidere drept. Det var meningen at Nigeria skulle være poliofritt i år, men sykdommen har dukket opp igjen i kjerneområdene til Boko Haram, melder den britiske avisa The Guardian.

Referanse:

Afiong Oku mfl: Perceptions and experiences of childhood vaccination communication strategies among caregivers and health workers in Nigeria: A qualitative study. Plos One, 12(11), 8. november 2017. Doi: 10.1371/journal.pone.0186733.

Powered by Labrador CMS