Det har lite for seg å forsøke å hjelpe overvektige tenåringer spise sunnere og bevege seg mer. Behandlingen må starte langt tidligere om den skal ha noen effekt.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Om man venter til tenårene, har ikke lenger den enkle og billige behandlingen noen effekt. Da kan det bli aktuelt å ty til med drastiske virkemidler, som for eksempel fedmekirurgi. (Foto: Colourbox)
Kroppsmasseindeks (KMI)
Den mest brukte metoden for å beregne kroppsstørrelse og kroppsfett er kroppsmasseindeks (Body Mass Index).
Den regnes ut som vekten delt på kvadratet av høyden (kg/m²).
Verdens helseorganisasjon (WHO) har utarbeidet en klassifikasjon av KMI som først og fremst baserer seg på sammenhengen mellom vekt og død.
Normalvekt svarer til en KMI på mellom 18,5 og 25 kg/m².
Overvekt ligger mellom 25 og 30, og fedme starter når KMI er over 30. En KMI på mindre enn 18,5 regnes som undervekt.
Barn har spinklere beinbygging og mindre muskler enn voksne, og overvekt starter derfor lavere på KMI-skalaen for barn enn for voksne.
Debatten om fedmeoperasjoner for ungdommer raste her til lands tidligere i år. Er det riktig at ungdom som ennå ikke er ferdig utvokst skal gjennomgå omfattende operasjoner for å redusere vekta?
Eller er det tvert imot galt å ikke hjelpe med alle de midlene man har, når vi vet hvilke helseskader som følger med overvekt?
En svensk studie legger nå ekstra tyngde til argumentene for fedmeoperasjoner:
– For visse ungdommer kan slik kirurgi være noe man bør vurdere, sier Claude Marcus, professor i pediatri ved Karolinska Institutet i Stockholm, etter at han og flere kolleger har sett på effekten av mer tradisjonelle alternativer for forskjellige aldersgrupper.
Det viser seg nemlig at vanlig behandling, altså programmer som tar sikte på å endre både barnets og familiens spise- og aktivitetsvaner, bare er effektive for yngre barn.
For sykelig overvektige barn i 14-16-årsalderen hadde slik hjelp ingen effekt.
– Vi stiller spørsmål ved om det er etisk forsvarlig å starte en behandling som har så dårlige resultater, og som kan føre til dårligere selvtillitt, skriver forskerne i studien.
Massiv hjelp for seksåringer, ingen for tenåringer
Marcus og kollegene har fulgt over 600 svenske barn gjennom treårige intervensjonsprogrammer, sett på hvor effektive de var og hva som var kriterier for å lykkes.
Forskerne delte inn barna i tre forskjellige aldersgrupper: 6-9 år, 10-13 år og ungdommer i alderen 14-16 år. Dessuten skilte de mellom moderate og sykelig overvektige barn, basert på kroppsmasseindeks (KMI).
Sykelig overvektige barn er her barn som, hvis de var 18 år gamle, ville hatt en KMI på over 35 (se faktaboks).
Alle deltagerne fulgte det samme programmet, der målet er å øke den fysiske aktiviteten, få et sunnere kosthold og redusere stillesitting.
Det viste seg å være en enorm forskjell i hvor mye barna fikk ut av hjelpen.
Blant de aller yngste og mest overvektige barna hadde hele 58 prosent en signifikant vektreduksjon i løpet av de tre årene programmet varte. Blant tenåringene var det bare to prosent som opplevde det samme.
Moderat overvektige tenåringer hadde en viss effekt av behandlingen – blant dem opplevde åtte prosent å gå mye ned i vekt med hjelpen de fikk.
Annonse
Nesten seks av ti overvektige barn som fikk hjelp tidlig hadde stor og merkbar effekt av behandlingen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Tidlig barndom blir viktigere og viktigere
De svenske tallenes tale er klar: Jo senere behandlingen ble startet, jo dårligere effekt fikk barna av den.
En av forskerne bak studien, Pernilla Danielsson, påpeker imidlertid i en pressemelding at gjennomsnittsalderen for barn som begynner slike behandlingsprogrammer i Sverige i dag er 10 år. Da kan det allerede være for sent.
Det kan være vanskelig å avgjøre om et barn er overvektig, eller bare inne i en dårlig vekstfase. Noen strekker seg for eksempel mye på kort tid, og kan derfor gå fra overvektig til normalvektig uten at selve vekta endrer seg.
Så hvordan skal man ta høyde for det når man skal bestemme hvem som trenger hjelp?
I en kommentarartikkel som ble publisert sammen med studien skriver barnelegen Jennifer A. Woo Baidal at det finnes flere måter å skille saktevoksende barn fra de faktisk overvektige.
For eksempel kan veksthistorie, foreldres kroppsmasseindeks og hvor fort barnet legger på seg avgjøre hvem som er i risikosonen.
Ifølge hjemmesidene til Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold kan man starte med det de kaller grunnbehandling – motivasjonsarbeid overfor barn og foreldre for å gjennomføre endringer i kosthold og aktivitet – så snart et vektproblem er identifisert.
”Hos barn under seks år med overvekt kan man imidlertid avvente tiltak”, står det på sidene.
Svenskene understreker imidlertid at nesten alle de sykelig overvektige ungdommene i denne studien allerede var overvektige da de var sju år gamle.
– Mer og mer bevis peker mot tidlig barndom som en sentral periode for å hindre begynnende overvekt. Det er en kurs som er vanskelig å endre når barna når ungdomsskolealder, skriver Baidal.
