Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble første gang påvist i Norge i 1975. Parasitten ble etter all sannsynlighet ført inn i landet via settefisk fra Sverige. Den finnes nå i 42 norske vassdrag. Parasitten spiser av lakseungens hud. Det gir sårskader og yngelen dør ofte på grunn av store problemer med væskebalansen.
Tøffe kjemikalier har blitt benyttet for å ta knekken på den hardføre parasitten. Flere vassdrag har blitt behandlet med plantegiften rotenon, med det resultat at all fisk i vassdraget døde. I mange tilfeller har man likevel ikke lyktes med å fjerne lakseparasitten fullstendig.
Metallkonsentrasjon
Forskere har registrert at Gyrodactylus salaris ikke finnes i enkelte vassdrag med relativt høye konsentrasjoner av ulike metaller, for eksempel i nærheten av gruver og i forsurede vassdrag som fortsatt har laksebestander. Antakelsen om at vannkjemi er en viktig faktor for utbredelsen har medført at forskere har eksperimentert med tilsetning av ulike metaller for å bekjempe parasitten.
Etter å ha oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater med tilførsel av aluminium i laboratoriet har Espen Lyderen ved NIVA og hans forskergruppe nå begynt å prøve ut aluminium ute i infiserte vassdrag.
- I alle forsøk med aluminium i laboratoriet har vi lykkes med å fjerne alle parasittene uten å drepe en eneste laks, forteller Lydersen. Også sink fungerer svært bra, men i litt større doser. Derimot fant forskerne ingen effekt av kopper, jern og mangan innenfor de konsentrasjoner som ble testet.
Følsom for metall-eksponering
Høye konsentrasjoner av aluminium er hovedårsaken til fiskedød i sure vann. Villaks er svært følsom for metall-eksponeringer, men Gyrodactylus synes å være enda mer følsom. Ved å finne fram til doseringer som er høye nok til å drepe lakseparasitten, men som ikke dreper fisken, er det mulig å bekjempe parasitten med minimale skader på resten av miljøet.
Hvordan de tilførte metallene virker avhenger av både vannets pH og mengden av andre løste stoffer i vann. Gode vanntyper med mye løste stoffer og høy pH, krever betydelige høyere metalldoser enn vann med lavere pH og mindre løste komponenter. Dette fikk forskerne klart dokumentert da de skulle behandle det infiserte stamfiskanlegget til Statkraft SF i Bjerka i Nordland.
Da forskerene hadde funnet fram til egnet aluminiumsdose for anlegget, kom vårsmeltinga og påvirket anleggets råvann. Dette endret vannkjemien dramatisk, noe som igjen medførte at dosene måtte endres for ikke å ta livet av fisken også.
Rask restituering
- Vi vet at fisk som ikke dør av behandlingen, restitueres svært raskt når doseringen stoppes eller reduseres. Men det å finne riktige doser krever betydelig kompetanse om doser i lys av vannkjemiske forhold, sier Lydersen.
Aluminium og sink blir ikke oppkonsentrert i næringskjeden, slik tilfellet er med forurensningsstoffer som DDT og PCP. Konsentrasjonene er også så lave at sjøen utenfor elveløpene ikke påvirkes. Konsentrasjonene er også lavere enn maksimalgrensen for drikkevann.